.

Aktuelt

Oslos todeling er historisk

Folk har alltid vært flokkdyr

Hovedstaden vår teller over 600 000 innbyggere, men vokser videre på grunn av innvandring. Og byen, den ser ut til å forbli todelt under prinsippet om at like barn leker best.
  • Gunn Kvalsvik
  • Arbeidsforskningsinstituttet

Først litt Norgesfakta: Én av fem av vårt lands innbyggere bor i Oslo, og mer enn 80 prosent av befolkningen bor i tettbygde strøk. Arealmessig bruker vi under én prosent av landområdet som utgjør Norge.

Mønsteret vi har sett konturene av gjennom flere tiår, er at storbyene og tettbygde strøk vokser jevnt og trutt, mens landsbygda dør ut. En trend både forskere og tall fra SSB viser vil fortsette også inn i fremtiden.

Basert på faktagrunnlaget over, er det grunn til å tro at vi ved å ta pulsen på byer og deres innbyggere kan få en forståelse for hvordan vi organiserer oss. Og ikke minst: hvilke mønstre fremtidens byer vil ta når landet vårt skal vokse som et resultat av flere tilflyttere fra landsbygder i Norge og innvandrere.

 

Oslo som case
Bengt Andersen er antropolog og forsker ved Arbeidsforsknings- instituttet (AFI). Stikkord i hans forskning er urban antropologi, byplanlegging, segregasjon, arkitektur og ungdomsforskning.

Urbanitet og analyser av hvordan folk organiserer seg, utgjør en rød tråd i Andersens forskning. Som en del av hovedfaget gjorde han feltarbeid på et byutviklingsprosjekt som skulle bli et idealsamfunn i USA, mens doktorgraden omhandlet Oslo og Norge.

– Jeg disputerte i 2014 og  i avhandlingen skrev jeg om forskjellene mellom øst-, indre- og vestOslo, sier Andersen.

Han forteller at han først fokuserte på hvordan folk levde i henholdsvis ytre og indre øst, men at han opplevde at funnene ble mangelfulle når ikke vestkanten var inkludert.

– Det er nemlig den dikotomien som skaper og danner bakteppet i hele organiseringen av byen vår – et øst og et vest, sier han.

Dermed ble forskningen konsentrert om fremveksten og utviklingen av todelingen mellom Oslo øst og Oslo vest.

– Er todelingen unik i verdenssammenheng, og var det derfor det ble viktig? 

– Nei. Uten at jeg selv har undersøkt dette, er dette en todeling som Oslo deler med mange andre storbyer. Også internasjonalt. Målet var ikke å nøste opp noe ”unikt”, men å avdekke strukturene bak en todeling. Det handler om hva som holder den oppe, hvilke verdier som deles og beveggrunner som skjuler seg i mønsteret, og ikke minst om å se på hva som er politisk styrt og hva som er et resultat av menneskenes preferanser, sier han.

 

Historiske linjer
AFI-forskeren gikk historisk til verks for å se hvorfor Oslo har blitt den byen den er. Gjennom  kilder kunne han konstatere at det helt siden 1600-tallet har eksistert et ”vest” og ”øst” i Oslo, og at det synes som at folk bor sammen med folk de oppfatter som lik seg selv.

-Det finnes mye skiftelig materiale fra historien til Oslo, og jeg fikk god innsikt i både hva som er gjort med hensyn til byplanlegging på et politisk nivå og hva som rett og slett er et resultat av folks valg. Sporene i det historiske materialet tyder på en klar linje i hvordan byen har vokst frem og blitt slik den fremstår i dag, sier Bengt Andersen.

Forskeren forteller at det allerede tidlig i byens historie bodde privilegerte innenfor egne enklaver, først innenfor bymurene, mens de mindre privilegerte bodde i sine områder. Dette, igjen i følge kilder, er både et resultat av myndighetsstyrte og menneskestyrte variabler.

– Dagens todeling har altså røtter langt tilbake i tid. Den er delvis styrt av embetsmenn og politikere som i lang tid tilhørte eliten og de bedrestilte, men også av et sosialt tilhøre der folk ønsket å bo sammen med likemenn, forklarer han.

– Det finnes svært mye skriftelig materiale fra historien til Oslo, og jeg fikk god innsikt i hva som er gjort  med hensyn til byplanlegging på et politisk nivå og hva som rett og slett er et resultat av folks valg. Sporene i det historiske materialet tyder på klar linje i hvordan byen har vokst frem og blitt slik den fremstår i dag.

Bengt Andersen

 

Vil bo sammen 
Andersen mener det er interessant å se hvordan bostedsmønster i så stor grad faktisk er styrt gjennom sosiale nettverk, bruk av byen, ønsket om å bo sammen med folk man definerer som lik seg selv og ikke sammen med ”de andre”. Mekanismer for å definere seg innenfor et område kan for eksempel være pris på boliger, som igjen er med på å gi en valør og status. Å bo i høyt prisede boligområder er en identitetsmarkør.

– Det er spennende å se hvor gjennomgående og segregerte byrommene våre er, for eksempel at boligene er langt dyrere i vest enn i øst. Og ikke minst det faktum at grupper i liten grad omgås andre eller flytter «mot strømmen» er med på å opprettholde elitenes privilegerte posisjon, sier han, og legger til:

– Det er interessant å se konsekvensene av den delte byen, noe som avspeiler seg i blant annet hvilke ambisjoner foreldre og unge har: På vestkanten synes høyere utdanning å være et ”naturlig” valg, mens det langt fra er like selvsagt på østkanten. Her ser vi imidlertid en brytning der særlig en del innvandrerjenter har et sterkt ”utdanningsdriv”.

 

Todeling og innvandring
Bengt Andersen trekker linjer fra 1600- tallet og frem til dagens Oslo. Dette gjør at forskningsfunnene ikke bare måler status i dag, men kan si noe om endringer.

– Det faktum at vi i dag har en flerkulturell by, og en by som vokser som et resultat av innvandring, ser imidlertid ikke ut til å endre byens todelte mønster, sier han.

Det betyr ikke at vi har en statisk by:

– Oslo endrer seg hele tiden. Og den endrer seg for eksempel med de demografiske endringene, et godt eksempel er butikkutvalget i Oslo i dag kontra i 1970-årene. Videre er islam en faktor i dagens Oslodebatt og en viktig del av manges liv, noe det knapt var på 1960-tallet. Men opp i alt dette består den ”todelte byen”, der innvandringen snarere gjør denne oppdelingen mer synlig ved at man i tillegg til ”klasse”, nå også har ”etnisitet” eller ”hudfarge” som grensemarkører, forklarer Andersen.

Antropologen legger til at det i begrepet ”den delte byen” skjuler seg mange forskjeller internt på øst- og vestkanten. Grünerløkka er for eksempel blitt gentrifisert.

– Det er ikke helt treffende å kalle Grünerløkka østkanten, ”arbeiderklassestrøk” eller ”innvandrerbydel” i dag. Og i ytre øst er det store interne forskjeller i for eksempel bydel Bjerke, sier han, og legger til:

– Kort sagt er bildet av en todelt by mest treffende om en ser byen på ”avstand” og er mest interessert i gjennomsnittstall og generelle mønstre, som boligpriser, antall eneboliger med mer.  Bengt Andersen mener det er logisk at også innvandrere klumper seg sammen – slik folk har gjort i byen siden 1600-tallet.

– Avgjørelser om hvor man ønsker å bo, handler nå, som tidligere, om å bo der man oppfatter at man hører hjemme. Om vi ser på USA, som har 500 års erfaring med innvandring, kan vi lære ett og annet. Her bor latinere sammen, folk med afrikansk opprinnelse sammen og etnisk hvite sammen. Igjen, dette er det store bildet. Også i USA finnes det mange ”blandede” nabolag. Og så er gruppene videre delt i bedrestilte og mindre bedrestilte nabolag. Ofte basert på pris og status, men også andre variabler, fastslår Andersen, som mener det ikke er noe som tyder på at Norge og Oslo vil innta et annet mønster.

-Byens vekst og hvor folk skal bo styres også av myndigheter. Kanskje de politisk vil styre det i en annen retning? 

– Nei, snarere tvert imot. Politikere tilrettelegger for eksempel for flere og billigere boliger i øst enn vest. Skolepolitikken er også retningsgivende på den måten at folk vurderer den lokale skolen ut fra identitet. Noen innvandrerforeldre ønsker skoler med mange ”innvandrerelever”, og noen etniske norske ønsker kanskje det motsatte. Men også her varierer valgene. Dette er selvsagt en av grunnene til at det er i Oslo øst at flest innvandrere av ulik opprinnelse finner sitt hjem, sier han.

Men også her er det i følge Andersen mange individstyrte valg. Flere ressurssterke ikke-etniske nordmenn som har økonomisk frihet til å bo på ”vestkanten”, velger likevel å bo på østkanten fordi de hører hjemme der. Folk velger rett og slett å være i nærheten av slekt og venner, butikker som selger produkter de ønsker seg og religiøse institusjoner de ønsker å bruke.

– Det er lettere å bære hijab når det er flere som gjør det samme, sier Bengt Andersen.

Bengt Andersen
Forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI)

Andersen har en doktorgrad i sosialantropologi. Hans forskningsemner er urban antropologi, byplanlegging, segregasjon, arkitektur og ungdomsforskning.

Kilde: AFI

 

Finner jobber etter hvor man bor
De yrkene som er mer vanlig i øvre middelklasse, er ofte lokalisert i sentrum og vestover, og dermed er dette med på å forsterke tilhørigheten til vestkanten. Store lagerjobber og lignende, finnes det for eksempel en del av i Groruddalen. I følge AFI-forskeren finnes det nok en sammenheng, men han har ikke sett noen forskning som underbygger noe slikt.

– Det er klart at det er lettere å se for seg en lagerjobb når man bor i Groruddalen og ser rett ned på bygninger der slik aktivitet foregår. Kontorbygg, som Telenor og Statoil, inspirerer vestkantungdom som har slike bygg i sitt nærområde. Deres ønsker og drømmer går derfor i større grad en kontorjobb, forklarer Andersen.

Effekten forsterkes fordi man legger arbeidsplasser der man får gode arbeidstakere, som igjen rekrutterer enda flere. Det hele går altså i en spiral.

 

Oslo i 2050
Den delte byen skapes av politikere, utbyggere og eiendomsmeglere, samt de som bor i og flytter til Oslo. Forskeren sier at kreftene kommer både “ovenfra” og “nedenfra” samtidig.

– Få ser ut til å gjøre noe for å endre på situasjonen. Om sentrale politikere og andre «maktpersoner» har hatt avgjørende betydning for utformingen av Oslo, er både fremveksten og opprettholdelsen av den delte byen blitt sikret og i liten grad utfordret ved at beboerne i de respektive områdene trives og i stor grad holder seg innenfor hver sin «kant», forklarer Bengt Andersen.

Han mener at så lenge det ikke skjer noe dramatisk, så vil folk bo og leve i en delt by, også i 2050.

– Om politikerne ønsker noe annet, så ser det ikke ut til at verktøyene er så virksomme.  Dessuten kan en spørre hvorfor en skal endre. Om folk trives der de bor, er det da riktig å forsøke å ”presse” dem bort? Jeg vet at det har vært snakk om bussing av elever slik at gruppene i større grad blir blandet, men erfaringene fra for eksempel Danmark peker ikke entydig på ”varige” endringer, eller at man har nådd alle de målene en har satt. Blant annet er det sosiale livet fortsatt ganske ”delt”, hevder AFI-forsker Bernt Andersen.