.

Dybde

Flere bor utenfor sitt opprinnelsesland

Hvordan håndtere flyktningskrisen

Begrepet “flyktningkrise” brukes om de store folkemassene av flykninger som det siste året har kommet over på kontinentet vårt på grunn av krig og ufred, eller med et ønske om et nytt liv i Europa og Norge. Kriminologiprofessor Katja Franko mener flyktningdebatten i altfor stor grad er preget av å være følelsesstyrt.
  • Gunn Kvalsvik
  • Mystyslav Chernov/UiO

Det er mange tema som figurerer i lys av flyktningstrømmen. Angela Merkel har hevdet at innvandring lønner seg og ønsker svært mange velkommen, mens Ungarn tidlig valgte å stenge sine grenser. EU blir kritisert for å være passiv og for å la folk drukne i Middelhavet, og her hjemme fokuserer integreringsminister Sylvi Listhaug på hvor mange vi har råd til å ta imot og samtidig opprettholde vårt velferdssystem. Partilederen i Arbeiderpartiet var stille lenge, men har nå gjentatt flere ganger at innvandrere ”må yte før de kan nyte”.

Status i Norge er uansett standpunkt at vi mangler infrastruktur, har sprengt saksbehandlingskapasiteten, har utfordringer med å finne et håndterbart innvandringstall og også har fått flere asylbaroner. Sykkelinnvandrere har krysset grenseposten ved Kirkenes og folk på Oslos beste vestkant protesterer høylytt over flyktningmottak i nabolaget.

 

Krevende, ny situasjon
– Det er klart at situasjonen har vært og er krevende, men jeg synes debatten i altfor stor grad er preget av å være svært følelsesstyrt og svingende, heller enn rasjonell og faktabasert, sier professor i kriminologi ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Katja Franko.

Professor Katja Frankos forskningsfelt er globalisering, migrasjon og internasjonalt politisamarbeid. For tiden leder hun et femårig prosjekt, Kriminalitetskontroll ved Europas grenser, finansiert av European Research Council Starting Grant.

Franko mener svingninger i følelser tydelig kom til uttrykk da en hel verden gråt over den druknede gutten i Middelhavet, bilder som umiddelbart skapte en massemobilisering på tvers av landegrenser. Det samme skjedde, men med motsatte følelser, etter overgrepssakene som ble rullet opp etter nyttårsfesten i Köln, og senere i Sverige. Flyktninger ble en uttalt trussel, både for folk flest og media, og beskrivelser som ”farlige” og ”truende” ble med ett stuerent.

At flyktningstrømmen fører til økt grad av kriminalitet, avviser hun kontant:

– Det er lite som tyder på at Norge eller Europa har blitt farligere på grunn av flyktningstrømmen. I Norge utgjør asylsøkere rundt to prosent av de som er siktet for kriminalitet, et tall som er så lavt at det har liten betydning for det totale kriminalitetsbildet, understreker hun.

 

Fengsler som oppbevaringsstasjon
Det som opptar Franko i større grad enn kriminalitet, er at myndighetene i stadig større grad bruker politiet og fengslene for å kontrollere migrasjonen. Politiets Utlendingsenhet (PU) har for eksempel hatt en formidabel vekst og har i dag nesten tusen ansatte og er større enn Kripos.

– Migrasjon blir sett på som et sikkerhetsproblem, og myndigheter i Norge og i resten av Europa tyr ofte til noen av de sterkeste tiltakene de har til sin dispoisjon, slik som fengsling og ransakelser, i behandlingen og senere utvisningen av enkeltpersoner og familier. Selv om det ikke er straffbart å søke asyl, men tvert imot er en rettighet, ligner de metodene man bruker overfor asylsøkere ofte på de tiltak man bruker overfor kriminelle, sier kriminologen.

– Stemmer det at det er en overrepresentasjon av unge menn som kommer til Europa og Norge?

-Ja, det stemmer. Men det har også en naturlig forklaring. Unge menn, overalt, er generelt mer risikovillige, og i mange kulturer er de også ”friere” enn resten av familien. Det er store byrder som ligger på mennenes skuldre. De skal bane vei for at resten av familien skal komme etter, eller eventuelt tjene penger slik at de kan bistå familien som er igjen, forklarer Franko.

 

Kunsten å bli flerkulturelle
På Manhattan i New York har de et museum som har navnet Lower East Side Tenement Museum og som er dedikert til emigranter. Her fortelles det enkelthistorier, men også den større fortellingen om hvordan USA har blitt slik det er i dag. Det var mange unge menn som først reiste over for å søke lykken i USA, særlig fra Irland og Italia. Disse hadde svært lenge et rykte både for å være kriminelle og farlige. Katja Franko, som er svært fascinert av museet, mener vi har litt å lære fra USA.

-Jeg tror vi går i feil retning dersom vi definerer kriminalitet som noe som per definisjon følger med innvandring, og spesielt med asylinstitutet. Vi har sett en markant nedgang i omfanget av anmeldte lovbrudd de siste 15 årene på tross av omfattende innvandring. Norge er ikke blitt et farligere samfunn, forklarer hun og tenker seg litt om før hun fortsetter:

– Jeg prøver ikke å underslå det faktum at det er store kulturelle forskjeller, i blant annet kvinnesyn, som gjør integrering og sameksistens vanskelig. Unge menn er, kanskje på grunn av maskulinitet og risikovillighet, generelt mer kriminelle enn resten av befolkningen. Dette gjelder de fleste samfunn. Når folk i tillegg opplever utenforskap, store vansker med å få en sjanse til å bidra inn og en opplevelse av fattigdom sammenlignet med resten av befolkningen, er dette signifikante variabler som kan føre til kriminelle handlinger. Kriminalitet er et alvorlig samfunnsproblem, men det er problematisk når både myndigheter og enkeltpersoner setter merkelapper på folk og lager politikk basert på dette, sier Franko.

Hun advarer sterkt mot å gå på kompromiss med våre humanistiske verdier.

Katja Franko er redd den stadig mer restriktive innvandringspolitikken som foreslås vil skape frustrasjon, men enda verre er det at restriksjonene vil gjøre det farligere for de som har krav på beskyttelse å kunne oppnå sine rettigheter, og at dette igjen vil kunne styrke kriminaliteten rundt innvandringen.

– Vi snakker om en underverden som administrer og gjør seg rik på alt fra fluktbåter til falske pass, sier hun.

 

Styrt asylvandring
Dagens flykninger velger fluktvei og land først og fremst basert på det de hører via bekjente, men også gjennom media. Dette førte blant annet til at det for noen måneder siden kom tusenvis av flyktninger over den russisknorske grensen ved Kirkenes. De hadde da beveget seg over Svartehavet, gjennom Russland, og, for å unngå en regel, syklet over grensen. Mange spør seg om det handler om desperate folk, eller lykkesøkere.

Katja Franko mener at forståelsen lettere kan nås ved å se på vår egen historie. – Da 800 000 nordmenn og enda flere fra andre europeiske land beveget seg til USA, gjorde de det fordi nøden var stor og for de ønsket seg bedre fremtidsutsikter. USA ble valgt fordi noen hadde gjort det først og fortalt hvordan livet på prærien var og at det fremdeles var land som kunne tas i besittelse. Det samme skjer i dag, og noen er mer desperate enn andre. At omfanget er stort handler om at det er mye lettere å få informasjon og selvsagt også å fysisk flytte på seg, men også om at vi med krigen i Syria opplever den største flyktningekatastrofen etter andre verdenskrig, forklarer Katja Franko.

At vi selv har en migrasjonshistorie ser ut til å ha gått i glemmeboken for de fleste nordmenn. Særlig etter overgrepene på nyttårsaften i Köln har det vært mange negative kommentarer rundt flyktningsituasjonen. Forskeren mener det bunner i en naturlig redsel for forandring og for at det etnisk norske eller europeiske skal forvitre.

Men det handler også om en usikkerhet når det gjelder velferdsstaten og økonomisk stabilitet. Igjen mener Franko at det kan være smart å lære av USAs integreringshistorie.

– På museet i USA, som jeg snakket om tidligere, ble jeg kjent med historien til en mann fra Sicilia som flyktet til USA rundt århundreskiftet. Konen skulle komme etter. I mellomtiden strammet USA inn sin innvandringspolitikk og konen endte opp med å måtte komme til USA via Canada. Hun levde i mange år som illegal immigrant. Det var interessant for meg å se hvordan landet kan se på disse «ulovlige innvandrere» som noen som bygget fundamentet for dagens USA, sier hun.

– Derimot står ideen og fortellingen om et homogent samfunn sterkt i Norge. Jeg kom selv til Norge fra Slovenia for 22 år siden, riktignok ikke som flyktning, men likevel gir det meg en mulighet til å se landet utenfra. Norge, som resten av verden, er i forandring. I Oslo kjøper vi frukt og grønt fra tyrkeren på hjørnet, har polske håndverkere og spiser kinesisk på restauranter, men det virker som forestillingene om det norske og om hvem som kan være medlemmer i det norske samfunnet, ikke har fulgt med utviklingen, sier hun.

 – Hva er alternativet?

– Internasjonaliseringen er nesten umulig å unngå. Det samme gjelder folks ønske om å søke seg til bedrestilte land. Det er selvsagt flere middelveier her, og jeg bestrider ikke at det er legitimt for stater å ønske å kontrollere sine grenser.

Spørsmålet er hvor langt man skal gå og hvilke midler man ønsker å ta i bruk. Både Øst-Tyskland og tidligere Sovjet hadde homogenitet, streng mobilitetskontroll og proteksjonisme som en sentral del av sin ideologi og politikk. Jeg tror egentlig få eller ingen vil dit, sier hun.

– Hvordan tror du Norge og Europa vil se ut om 20 år?

– Det tør jeg ikke spå. At folk fremdeles vil bevege seg over landegrenser, er nok ganske sikkert. Jeg håper på mer ydmykhet og at vi har lært å styre med hodet. Men først og fremst ønsker jeg meg en verdig og human behandling av de som kommer, noe som jeg på sikt også vil tro er mest bærekraftig, forklarer hun.

Nøkkeltall for innvandring og innvandrere

Lurer du på hvor mange innvandrere det bor i Norge, hva de vanligste årsakene til innvandring er, eller hvor mange innvandrere som er i arbeid? Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserer statistikk og analyser som belyser innvandring og innvandrere i Norge.

SSB publiserer statistikk over de som har lovlig opphold i Norge. Vi har ikke statistikk om asylsøkere, det vil si personer som har søkt om beskyttelse (asyl) i Norge, men ikke fått søknaden sin endelig avgjort. Statistikk og informasjon om asylsøkere finner du hos Utlendingsdirektoratet (UDI).

Kilde: ssb.no

 

Internasjonalt samarbeid
Katja Franko mener at flyktningstrømmen først og fremst bør håndteres gjennom internasjonale avtaler og rettighetsregimer og at norsk politikk må tilpasses disse. Ad hoc-løsninger vil ikke fungere på sikt.

– Senest i dag fikk jeg en rapport fra politiets utlendingsetat som fortalte at over 7 800 asylsøkere var blitt sendt tilbake i løpet av 2015. Tallet er rekordhøyt og overskrider det målet som myndighetene hadde satt opp. Saken ble satt opp som en ”gladsak” og som en seier. Bak tallet ligger det raske saksbehandlinger, maktbruk, varetektsfengsling og 7800 enkeltskjebner, sier hun ettertenksomt.

 

– Hvordan mener du vi skal begrense innvandringen?

-Det er en utfordring å skulle være både strenge og humane, og jeg er i tvil om det faktisk er forenlig. Men det er i dette grenseområdet vi må finne en løsning. Ved å føre folk tilbake til for eksempel Russland, overlater vi jobben til et annet land. Det føles kanskje bedre at andre, som for eksempel Russland og Tyrkia, blir skitne på hendene, men det løser ikke problemet, sier hun.

Kriminologprofessoren mener vi må finne andre modeller. Hun forteller at europeiske land de siste månedene har spilt et slags isolasjonistisk svarteper-spill hvor de har forsøkt unilateralt å stenge grensene og bygge gjerder, for at noen andre skal sitte igjen med «svarteper». Selv om dette er forståelig, er Katja Franko kritisk til slik isolasjonistisk tenkning.

Hun har tro på samarbeid og ønsker seg større bevissthet rundt hvordan vi selv er delaktige i og har bidratt til dagens situasjon. For eksempel at vi tar innover oss at det er en sammenheng mellom deler av folkevandringen i dag og Vestens innblanding i Irak, Libya og Afghanistan, eller at vi anser det som vår oppgave å hjelpe de utsatte land i Sør-Europa.

– Vi trenger en felles politikk, og vi trenger å forholde oss til det internasjonale regelverket som ble skapt i kjølvannet av andre verdenskrig, nettopp for å håndtere situasjoner, slik som denne, på en human og verdig måte, avslutter Katja Franko.