.

Dybde

Fremtidsregnskapet:

Velferdssystemet er sårbart

Det koster å drive velferd etter den nordiske modellen, men i et land som Norge med gode oljeinntekter, lav arbeidsledighet, høyt skattenivå og en stor grad av tillit, har regnskapet så langt gått opp. Kan innvandring, eller kanskje pensjonsutbetalingene, true balansen?
  • Gunn Kvalsvik
  • José Martín - Stocksnap/Institutt for samfunnsforskning

Å snakke om innvandrere som kostnadsposter skaper debatt fordi det strider mot de fleste nordmenns humanistiske og etiske menneskesyn. I alle fall gjorde det det da Brochmannutvalget leverte sin rapport i 2011.

 

Bestillingen fra myndighetene var å forklare forholdet mellom innvandring og velferdsordningene. Dette skulle gjøres ved å samle tall og forsking, men også oppsummere og å gi råd. Lederen for utvalget var Grete Brochmann, og en sentral medarbeider for sekretariatet for utvalget, var sosiolog og forsker Anne Skevik Grødem.

 

Samfunnsviteren har snakket med sistnevnte, som gir oss en grovskisse av innholdet i rapporten og forteller hvordan situasjonen er i dag, fire år senere, med en flyktningstrøm som har mangedoblet seg.

 

Flyktningtemaet skaper debatt

Selv om mye av innholdet i utvalgets rapport var ”gammelt nytt”, ble det altså høy temperatur da den ble lansert. Begrepet ”innvandringsregnskap” ble lansert, laget overskrifter i media og ble jevning hørt i politiske korridorer. Mens noen mente at tallene var fremkommet på ufullstendig vis, fordi inntektsgevinsten ved innvandring ikke var med, brukte andre deler av rapporten til inntekt for eget syn.

 

Anne Skevik Grødem forteller at hun ikke var overrasket over engasjementet rapporten skapte. Heller mener hun det var et sunnhetstegn.

 

– Det var og er et viktig og vanskelig emne, og det er naturlig og positivt at det skaper debatt. Særlig var tall om integreringsproblemer og lav yrkesdeltakelse fra noen av gruppene med opphav fra land utenfor Europa, alarmerende. Både samfunnsvitenskapelig forskning og tall fra SSB og Frich-senteret fortalte nemlig at mange sto utenfor arbeidslivet, og at dette også gjaldt personer som hadde vært i Norge i flere tiår, sier hun, og legger til at debatten også var preget av at det var første gang tematikken med innvandring og velferdsstat ble systematisert og sammenfattet.

 

For Skevik Grødem var jobben i sekretariatet et avbrekk fra forskerlivet. Hun har en doktorgrad i sosiologi og har fartstid blant annet fra Fafo og NOVA. Siden 2014 har hun jobbet på Institutt for samfunnsforskning, der hun blant annet jobber med å analysere veferdsmodellen, globalisering og innvandring.

 

– Det at rapporten pekte på at innvandring økonomisk sett var et underskuddsprosjekt, var sterk kost. Situasjonen i dag er dessverre kanskje enda mer alarmerende fordi arbeidslivet blir mer og mer kunnskapskrevende. Utviklingen fra 1970- og 80-tallet, da det fantes flere jobber som ikke stilte kompetansekrav, har gått ganske raskt, og den ser ut til å fortsette, understreker sosiologen.

 

Barn er lettere å integrere

Den formen for velferdsstat vi kjenner, er en europeisk oppfinnelse, og Grødem påpeker at slike velferdsstater nok hviler på en del kulturelle forutsetninger som ikke alltid deles av nykommere til Europa.

 

– Den europeiske velferdsstaten vokste fram som et svar på utfordringer som oppstod med industrialiseringen og urbaniseringen av Europa. Det kunne handle om å lage en grunnsikring for mennesker som tidligere ville vært forsørget av familien, som gamle og syke, eller det kunne handle om å lage ordninger som virket stabiliserende og dempet de voksende klasseforskjellene. Land som i liten grad er industrialisert, eller som har en fortid som kolonier, opplevde andre utfordringer og har ikke utviklet velferdsstater av europeisk type. Flyktninger og asylsøkere kommer i stor grad fra land der forholdet mellom staten og familien, eller staten og individet, er et helt annet. For dem kan det rett og slett være vanskelig å forstå hvordan nordiske velferdsstater fungerer, ikke minst den store graden av tillit mellom staten og individet. Forståelse for dette får man dessverre ikke automatisk via å motta ytelser, understreker forskeren.

 

– Hvor lang tid tar det egentlig å få en kultur under huden?

– Ja, den som hadde visst det. Det kommer an på mange ting. I USA finner noen forskere at folk som bor i områder som domineres av etterkommere etter skandinaver, uttrykker mer tillit til andre mennesker enn andre amerikanere. Og da snakker vi om etterkommere i femte og sjette generasjon! Så man har med seg kulturen man kommer fra, og man formidler sine forestillinger om verden til neste generasjon. Det tar altså tid, sier Grødem.

 

Sosiologen forteller om forskning hun har gjort om boforhold blant innvandrere, der kommuneansatte som jobber med oppfølging sliter med at innvandrere rett og slett ikke vet hvordan de skal bo i et kaldt land. Noen putter tøy i luftekanalene for å stenge kulda ute, og hun har også hørt om et tilfelle der en familie lot varmtvannet renne i dusjen for å holde leiligheten varm. Dette illustrerer at det er mye man skal lære når man kommer til et nytt land.

 

– Det er ressurskrevende å både bo kummerlig og å ikke kjenne til hvordan man håndterer dagligdagse utfordringer. Poenget mitt er at det lønner seg både for enkeltindivid og for samfunn at vi får til en fornuftig og effektiv integrering. Aktivitetskrav og å komme seg ut i jobb så fort som mulig må altså ikke ses på som en straff, men en vinn-vinn-situasjon, sier forskeren og legger til:

 

– At innvandrere ikke jobber er et større tap for et høykostland som Norge enn fattigere land. Dette kommer av måten velferdsstaten fungerer på. Vi taper både høye skatteinntekter og må betale ut en høy trygdesum.

 

Pensjonspenger vs innvandere

Innvandrere eller ikke, det som kommer til å utfordre velferdsgodene våre i enda større grad er i følge Anne Skevik Grødem fremtidens pensjonskostnader. Det som Jens Stoltenberg i sin tid kalte ”haikjeften” – altså det store gapet mellom pensjonsfondets størrelse og de utgiftene vi vet kommer – nærmer seg med stormskritt.

 

Et av grepene myndighetene har gjort, er å implementere en ny pensjonsordning som skal inspirere folk til å stå lenger i jobb. Forhåpentligvis vil effekten gjøre haikjeften mindre aggressiv . Når det gjelder trygdeutbetalinger til andre EU-borgere, som har jobbet og har rettigheter i Norge, er dette bare småpenger.

 

-Når det gjelder rett til norske sykepenger, som har krav til opptjening, er det sannsynligvis snakk om mer underforbruk enn overforbruk til EU-borgere. Redselen for trygdepengeflyt ut av landet, til for eksempel Polen, er altså sterkt overdreven. Fakta er at det er svært få trygdeytelser som går ut av landet – og at den største posten går til nordmenn som bor i Spania eller Thailand, forklarer Grødem.

 

– Tror du at vi vil ha de samme velferdsrettighetene i Norge i 2040, eller rettere sagt; har vi råd til å betale for og beholde den veferdsmodellen vi har også fremover i tid? Og om ikke, hva tror du vi må gi slipp på?

– Tja, det er jeg ikke så sikker på. Vi får håpe det. Hvis velferdsstatens utgifter vokser mer enn inntektene og det må kuttes, vil noen ordninger være lettere å kutte enn andre. Ordningene som gagner det store flertallet, som alderspensjoner og helsestell, vil man nok være opptatt av å skjerme, mens ordninger for grupper som er mindre og står svakere, som støtte til arbeidsledige og sosialhjelp, vil være politisk lettere å ta. I så fall vil vi få mer fattigdom og større ulikhet. Men altså, dette har jeg ikke forsket på selv, understreker Anne Skevik Grødem.

Anne Skevik Grødem, forsker ved Institutt for samfunnsforskning

 

En opphopning
Siden Brochmannrapporten har flyktningstrømmen til Europa og Norge nærmest eksplodert. 2015 endte opp som et toppår, med asylsøkertall vår verdensdel aldri har sett tidligere. Grunnene til dette er flere, men verdens befolkningsvekst er en sentral variabel. En annen er krig og uroligheter som herjer i Midtøsten, altså ikke så langt fra Europa.

 

– Folk har alltid beveget seg grunnet uroligheter og krigstilstander, på grunn av fattigdom eller rett og slett eventyrlyst. Volumet det siste året kan i tillegg til de vanlige grunnene også tilskrives en form for smitteeffekt. Jungeltelegrafen går fort i den digitale verden! Håp og motivasjon har blitt skapt gjennom velkomstbilder fra togperronger i Tyskland og fra venner eller familie som deler sine erfaringer som ankomne, sier Grødem.

 

– Vil den nye situasjonen gjøre regnskapstallene våre enda mer røde, eller kompenserer det høye utdanningsnivået som grupper som syrerne bærer med seg, for kostnadene?

– Det stemmer at mange har pekt på at syrere har høy utdanning og dermed er lettere å inkludere i arbeidslivet. Dette er imidlertid ikke noe vi vet med sikkerhet siden det ikke er noen rutiner på å registrere utdannings- og kompetansenivå. SSB jobber nå for å lage seg systemer på dette feltet, men inntil videre har vi ikke et godt nok grunnlag for å si at syriske flyktninger kommer til å bli lettere å integrere på arbeidsmarkedet enn andre grupper, sier hun.

 

– Merkel uttalte tidlig at flyktninger var velkomne til Tyskland fordi landet trenger dem. Hun pekte både på behovet for arbeidstakere og den negative befolkningsveksten i landet. Hvorfor har ikke slike argument slått rot i Norge?

– Det er en utfordring i de fleste vestlige land at det fødes for få barn til å opprettholde befolkningen, samtidig som vi lever lenger og at det er behov for flere som kan forsørge de mange gamle. Kanskje er det kortsynt å tenke seg at innvandring skal løse denne floken: innvandrere blir jo også gamle, de skal ha helsetjenester og andre velferdstjenester. Med innvandring pumper man opp volumet i økonomien, men det er ikke gitt at balansen mellom velferdsstatens inntekter og utgifter blir bedre av den grunn. Og lykkes vi ikke med å få innvandrerne i jobb, slik at de må forsørges av fellesskapet på linje med de gamle, kan regnskapet bli enda verre, understreker sosiologen.

 

Må yte før en nyter

Brochmannutvalget lanserte tre forslag til organisering av velferdsmodellen i et flerkulturelt samfunn. Det ene var generelle kutt i velferdsytelsene, noe de advarte mot fordi slike innstramminger kan ha utilsiktede effekter og på sikt undergrave den norske modellen. Alternativ to hentet inspirasjon fra Danmark, der de har innført «to spor» i enkelte velferdsordninger slik at innvandrere får lavere utbetalinger enn andre. Også denne hadde elementer som gjorde at utvalget ikke ville anbefale den. De mente at en tredje modell var å foretrekke.

 

– Utvalget gikk for en modell med sterk arbeidsretting. Konkret betyr det at det må stilles strengere krav for å motta ytelser og at man må kreve aktivisering av stønadsmottakere. I tillegg gikk utvalget inn for å dreie den offentlige innsatsen fra ytelser til tjenester, for eksempel gratis aktivitetstilbud for barn i stedet for barnetillegg i stønader til barnefamilier. En innvending mot dette er at det gir folk mindre valgfrihet, men en fordel er at tjenester, i motsetning til penger, ikke kan eksporteres ut av landet, forklarer sosiologen.

 

Selv om det ikke blir sagt eksplisitt, ser Anne Skevik Grødem at utvalgets forslag til løsning har blitt tatt til etterretning. Arbeidsdepartementet og tidligere statsråd Robert Eriksson bestemte for eksempel at alle kommuner skal stille aktivitetskrav til de som mottar økonomisk sosialhjelp.

 

Barn er lettere å integrere

Den formen for velferdsstat vi kjenner, er en europeisk oppfinnelse, og Grødem påpeker at slike velferdsstater nok hviler på en del kulturelle forutsetninger som ikke alltid deles av nykommere til Europa.

 

– Den europeiske velferdsstaten vokste fram som et svar på utfordringer som oppstod med industrialiseringen og urbaniseringen av Europa. Det kunne handle om å lage en grunnsikring for mennesker som tidligere ville vært forsørget av familien, som gamle og syke, eller det kunne handle om å lage ordninger som virket stabiliserende og dempet de voksende klasseforskjellene. Land som i liten grad er industrialisert, eller som har en fortid som kolonier, opplevde andre utfordringer og har ikke utviklet velferdsstater av europeisk type. Flyktninger og asylsøkere kommer i stor grad fra land der forholdet mellom staten og familien, eller staten og individet, er et helt annet. For dem kan det rett og slett være vanskelig å forstå hvordan nordiske velferdsstater fungerer, ikke minst den store graden av tillit mellom staten og individet. Forståelse for dette får man dessverre ikke automatisk via å motta ytelser, understreker forskeren.

 

– Hvor lang tid tar det egentlig å få en kultur under huden?

– Ja, den som hadde visst det. Det kommer an på mange ting. I USA finner noen forskere at folk som bor i områder som domineres av etterkommere etter skandinaver, uttrykker mer tillit til andre mennesker enn andre amerikanere. Og da snakker vi om etterkommere i femte og sjette generasjon! Så man har med seg kulturen man kommer fra, og man formidler sine forestillinger om verden til neste generasjon. Det tar altså tid, sier Grødem.

 

Sosiologen forteller om forskning hun har gjort om boforhold blant innvandrere, der kommuneansatte som jobber med oppfølging sliter med at innvandrere rett og slett ikke vet hvordan de skal bo i et kaldt land. Noen putter tøy i luftekanalene for å stenge kulda ute, og hun har også hørt om et tilfelle der en familie lot varmtvannet renne i dusjen for å holde leiligheten varm. Dette illustrerer at det er mye man skal lære når man kommer til et nytt land.

 

– Det er ressurskrevende å både bo kummerlig og å ikke kjenne til hvordan man håndterer dagligdagse utfordringer. Poenget mitt er at det lønner seg både for enkeltindivid og for samfunn at vi får til en fornuftig og effektiv integrering. Aktivitetskrav og å komme seg ut i jobb så fort som mulig må altså ikke ses på som en straff, men en vinn-vinn-situasjon, sier forskeren og legger til:

 

– At innvandrere ikke jobber er et større tap for et høykostland som Norge enn fattigere land. Dette kommer av måten velferdsstaten fungerer på. Vi taper både høye skatteinntekter og må betale ut en høy trygdesum.

Det er gjort forskning på boforhold blant innvandrere. Mange innvandrere forstår ikke hvordan de skal bo i et kaldt land. Mange bruker mye ressurser på å tilpasse seg. Her fra Groruddalen i Oslo.

Anne Skevik Grødem, forsker ved institutt for samfunnsforskning

Dr.Polit fra Universitetet i Oslo 2001. Cand.polit fra Universitetet i Oslo 1994. Ansatt ved Institutt for samfunnsforskning fra 2014, med tidligere arbeidserfaring fra NOVA, Fafo og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Grøden har gjennomført flere prosjekter om blant annet sammenliknende sosialpolitikk, med vekt på familiepolitikk, levekår etter samlivsbrudd, barnefattigdom, boligspørsmål og inkludering av innvandrere.

 

Pensjonspenger vs innvandere

Innvandrere eller ikke, det som kommer til å utfordre velferdsgodene våre i enda større grad er i følge Anne Skevik Grødem fremtidens pensjonskostnader. Det som Jens Stoltenberg i sin tid kalte ”haikjeften” – altså det store gapet mellom pensjonsfondets størrelse og de utgiftene vi vet kommer – nærmer seg med stormskritt.

 

Et av grepene myndighetene har gjort, er å implementere en ny pensjonsordning som skal inspirere folk til å stå lenger i jobb. Forhåpentligvis vil effekten gjøre haikjeften mindre aggressiv . Når det gjelder trygdeutbetalinger til andre EU-borgere, som har jobbet og har rettigheter i Norge, er dette bare småpenger.

 

-Når det gjelder rett til norske sykepenger, som har krav til opptjening, er det sannsynligvis snakk om mer underforbruk enn overforbruk til EU-borgere. Redselen for trygdepengeflyt ut av landet, til for eksempel Polen, er altså sterkt overdreven. Fakta er at det er svært få trygdeytelser som går ut av landet – og at den største posten går til nordmenn som bor i Spania eller Thailand, forklarer Grødem.

 

– Tror du at vi vil ha de samme velferdsrettighetene i Norge i 2040, eller rettere sagt; har vi råd til å betale for og beholde den veferdsmodellen vi har også fremover i tid? Og om ikke, hva tror du vi må gi slipp på?

– Tja, det er jeg ikke så sikker på. Vi får håpe det. Hvis velferdsstatens utgifter vokser mer enn inntektene og det må kuttes, vil noen ordninger være lettere å kutte enn andre. Ordningene som gagner det store flertallet, som alderspensjoner og helsestell, vil man nok være opptatt av å skjerme, mens ordninger for grupper som er mindre og står svakere, som støtte til arbeidsledige og sosialhjelp, vil være politisk lettere å ta. I så fall vil vi få mer fattigdom og større ulikhet. Men altså, dette har jeg ikke forsket på selv, understreker Anne Skevik Grødem.