.

Aktuelt

Hva gjør vi når det ikke er nok arbeid til alle?

Ingen kan trylle fram arbeidsplasser

Den svenske sosiologen, Roland Paulsen har klart det kunststykket å skrive en bestselgerbok om arbeidslivet. Spørsmålet er om suksessen kommer fordi han provoserer eller om den bunner i at han kommuniserer noe som angår mange av oss.
  • Gunn Kvalsvik
  • Sergey Nivens - Alamy Stock Photo/Universitetet i Uppsala

Roland Paulsens forfatterskap består av tre bøker. I 2010 kom den første, som heter Arbetssamhället, så kom Empty Labour i 2014, som er basert på hans doktorgradsavhandling, og året etter, i 2015, kom den siste boken: Vi bara lyder: en berättelse om Arbetsförmedlingen.

 

Alle tre er basert på forskning rundt temaene arbeidsliv, arbeidsformidling og arbeidstakere.

 

– Det er den siste boken min som har solgt best, men også de to andre ble faktisk ganske godt mottatt. Sist jeg sjekket var salgstallene til Vi bara lyder hele 12 000, noe som er svært mye for en ikke-skjønnlitterær bok om arbeidslivet, forklarer sosiologen.

 

Roland Paulsen, som jobber som forsker ved Universitetet i Lund, mener bestemt at grunnen til at bøkene hans blir solgt, lest og skaper debatt er at folk kjenner seg igjen. Det angår oss, og mange har en opplevelse av at noe skurrer.

 

Frustrerte arbeidstakere

Allerede da Paulsen publiserte doktorgraden Empty Labour skapte han debatt. I avhandlingen avdekket han mønstre som skjuler seg bak en rekke internasjonale studier som forteller at folk bruker til daglig i snitt to timer avarbeidstiden på ikke-arbeidsaktiviteter.

 

Sosiologen brukte både kvalitativ og kvantitativ metode for å undersøke hvordan det han kaller ”tom arbeidskraft” utfolder seg på en moderne arbeidsplass.

 

– Gjennom prosessen med avhandlingen ble jeg klar over at arbeidslivsintensiteten, som gjerne forbindes med et moderne arbeidsliv, slett ikke gjelder alle. Mange jeg snakket med, mente de hadde for lite å gjøre. De fortalte om mangel på arbeidsoppgaver, eller om oppgaver de ikke ønsket eller ville gjøre. Flere uttrykte også en opplevelse av å ikke føle seg hjemme på arbeidsplassen eller i arbeidslivet, sier han.

 

Det som trolig styrker Paulsens stemme og troverdighet i arbeidslivsdebatten, er at han deler sitt egenopplevde møte med Arbetsförmedlingen, altså det svenske ”NAV”. Dette gjør han i sin siste bok Vi bara lyder.

 

– Jeg var egentlig mellom to jobber da jeg fikk beskjed om å ta kontakt med Arbetsförmedlingen for å få den økonomiske støtten jeg hadde krav på. Her møtte jeg et system styrt av en bakstreversk og gammeldags politikk med ett overordnet mål: Full sysselsetting. Det handlet ikke om å finne jobber, for det hadde de ikke, men om å få folk i aktivitet, skape aktivitet og tildels skremme folk. Alt for å redusere statistikk og levere tilbake gode tall til sine overordnede, forklarer sosiologien.

 

Teknologi, arbeid og Arbetsförmedlingen

Spørsmålene Roland Paulsen stiller, er politiske og filosofiske. Hva er arbeid, hva betyr arbeid, hvilken nytte har arbeid, hvordan behandles arbeid i samfunnet vårt og, ikke minst, hvordan tilpasses arbeidslivet fremtiden.

 

– Vi vet at den industrielle revolusjonen gradvis har redusert behovet for arbeidskraft. Fritid og ferie var i tidligere tider noe som kun gjaldt de få og bemidlede. I dag har vi både femdagers uke, fri når det er jul og rett på flere ukers ferie. Tallmessig vet vi også at siden tidlig på 1900-tallet har effektiviseringen ført til at arbeid som før krevde 20 mann, i dag kan gjennomføres av bare én, forklarer sosiologen.

 

Paradokset som Paulsen undrer seg over, er at arbeidstidsreduksjonen merkelig nok stoppet opp en gang på 1970-tallet. Dette til tross for at effektiviseringen har fortsatt i et større tempo enn tidligere. Dette er ikke bare ulogisk; det setter også etaten som skal jobbe med sysselsetting i en håpløs situasjon og, ikke minst, reduserer det arbeidstakere som står utenfor til et uløselig problem.

 

– Arbetsförmedlingen jobber innenfor et urealistisk mandat. I Sverige har vi åtte prosent arbeidsledighet, det har vi faktisk hatt en tid, og alt tyder på at det kommer til å øke fremover. Mye skyldes av jobber har forsvunnet grunnet ny teknologi. Likevel skal folk tvinges til å jobbe i en etat som skal formidle jobber, og de som faller utenfor må oppsøke og bruke tid på en formidling som sjelden eller aldri har noen reelle jobber å tilby, sier han.

 

Aktivitet, men ikke jobb

Sosiologen poengterer at formidlingen har endt opp med å bli et organ som skal påse at de som er arbeidssøkende, ikke har det bra.

 

– Arbeidssøkende skal tvinges inn i ikke-relevante jobber og straffes på et vis, sier han, tenker seg om et ørlite sekund og fortsetter: – Også de som sitter på den andre siden og liksom skal formidle jobber, er frustrerte. Særlig de som har jobbet lenge, fortalte at de føler et stort ubehag i måten de er tvunget til å behandle folk på. Flere beskriver en konfliktsituasjon mellom et politisk press om å holde folk i aktivitet og et sosialt press om å behandle folk på en ordentlig måte.

 

En annen konsekvens er, i følge Paulsen, at folk tvinges til å gå ut i jobber som egentlig ikke handler om sysselsetting, men om plassering.

 

– Jeg mener at det å bli tvunget ut i arbeid som er meningsløst og kanskje heller ikke er samfunnsnyttig, gjør noe med folk. Noe negativt. Hvordan det håndteres, er forskjellig. Mens noen rett og slett blir fortvilet, håndterer andre situasjonen med å uttrykke kynisme. Altså sier de: ”Sånn er det – og sånn gjør vi det”. En tredje gruppe velger en strategi der de prøver å gjøre det beste ut av situasjonen – selv om situasjonen bare er vond, forklarer den svenske sosiologen, og legger til:

 

– Jeg tror at alle de personlige strategier og håndteringer av opplevelsen av å bli plassert i meningsløst arbeid er skadelig over tid. Og jeg kan heller ikke se at samfunnet blir noe bedre av det eller at de løfter de som skal late som de formidler jobber.

 

En romantisk boble

Den svenske forskeren argumenterer for at vi eksisterer i en kulturell boble, og at samfunnet vårt er hemmet av romantiseringen av arbeidslivet. Vi er styrt av et moralsett som holder oss fast i en struktur der arbeid er det øverste målet, uten å egentlig definere behov.

 

– Som forsker og sosiolog vet jeg at det vil ta tid å endre en så viktig og innebygd kulturmarkør som arbeid. Men vi har gjort det før. Helt frem til 1970-tallet ble arbeidstiden redusert suksessivt etterhvert som effektivitet og teknologiske nyvinninger gav rom for det. Men så stoppet det opp, og når det i dag snakkes om reduksjon i arbeidstid, parerer de aller fleste med at det er utopisk, sier Paulsen.

 

Det paradoksale er, ifølge Paulsen, at samtidig som effektiviseringen skjer fortere enn noen gang i historien, så velger Sverige å forlenge arbeidstiden gjennom tiltak som en pensjonsreform.

 

– Argumentet politikere og andre trekker frem, er at vi lever stadig lengre og at vi derfor trenger at folk står lenger i jobb. Det er ikke logisk. Særlig med tanke på at i tiden fra 1970-tallet og frem til i dag har produktiviteten blitt doblet i landet vårt, forklarer Paulsen.

 

Et annen måte er å løse floken på, er å innføre en form for borgerlønn.  Altså at de som ikke er i jobb, får en basislønn uten å måtte oppsøke Arbetsförmedlingen og bli satt på tiltak.

 

– Bare å nevne ordet borgerlønn gjør at folk går i lås. Motargumentene er ofte av økonomisk art, men jeg ser også at mange synes det er skummelt at folk skal kunne få lønn uten å ha en jobb. Det første, økonomi, mener jeg kan organiseres ved å legge om skattemodellen og beskatte omsetting i bedriftene sterkere og kutte i personskatten. Når det gjelder å få lønn uten å jobbe, er det vel det åtte prosent av Sveriges arbeidsføre innbyggere allerede får. Borgerlønn er bare en betaling som skaper autonomi, sier han.

Roland Paulsen, forsker ved Universitetet i Lund.

 

Logikken er at gevinst av teknologi skal gå til fordeling og betaling til fellesskapet, og ikke bare til å berike bedriftseierne. Det gjør at statens inntekter i mindre grad er knyttet opp mot enkeltarbeidere og deres skattebetalinger.

 

– Jeg forstår ærlig talt ikke hvorfor det er så vanskelig å tenke at folk skal ha fri. Heller det enn at de skal redusere seg selv i en prosess som sjelden eller aldri handler om jobb, sier han.

 

Verdighet og realitetsorientering

I boken sin etterspør Paulsen en konstruktiv og saklig debatt om hvordan vi kan organisere det fremtidige arbeidslivet i tråd med realiteten og hvordan effektiviseringsgevinsten kan brukes positivt.

 

– Det vi vet, er at systemet vi har for de som faller utenfor arbeidslivet, ikke fungerer. Det er rett og slett en modell som bryter ned og reduserer mennesker. De som jobber i Arbetsförmedlingen sier det, arbeidssøkere sier det, og statistikken over antall ledige sier det. I den siste boken min valgte jeg et ikke-akademisk språk for å nå flere og med et ønske om å vekke debatt. Jeg ville få flere til å forstå og innrømme hvordan det faktisk er å gi alle en mulighet til å reflektere sammen om fremtiden, forklarer han.

 

Mye tyder på at han har klart å få til en debatt. Siden boken Vi bara lyder kom ut i 2015 har forskeren bidratt i debatter med både politikkere og i riksdekkende medier. Temperaturen har til dels vært svært høy, særlig i de etablerte kretser.

 

– De som har vist mest sinne, er paradoksalt nok den etablerte sosialdemokratiske bevegelsen. Det kommer nok av at jeg gjennom mine argumenter kritiserer dem for å ikke følge idealene sine. At de rett og slett svikter det som har vært deres anliggende; å være en inkluderende enhet, poengterer han.

 

– Det er også svært rart at en bevegelse som en gang stod sammen om å redusere arbeidstiden, nå rister på hodet og ikke engang vil drøfte muligheten. I stedet forsvarer sosialdemokratene et system som ikke tar folk på alvor, reduserer oss, og som har som eneste funksjon å passe på at folk holdes i aktivitet.

 

Å realitetsorientere og å rydde i ”funksjonell dumhet”, er i følge Roland Paulsen en fornuftig start på en endring.

 

– Rydder vi og lager et annerledes arbeidslivssystem, og tar folks verdighetsprosjekt på alvor, kan vi kanskje også konsentrere oss om å se det positive ved effektiviseringsgevinsten heller enn å snakke om det som et problem, sier han retorisk.

 

Et ”skrudd” syn på arbeid?

Et annet poeng som Paulsen skriver om, er at vi må ta et oppgjør med vår holdning til arbeidslivet.

 

– Vårt syn på hva arbeid er har blitt en propp i systemet. Mange av oss har en sterk identitet knyttet til vårt arbeid, hvor i arbeidshierarkiet vi befinner oss og ikke minst hva arbeidsfellesskapet betyr for oss. Fakta er at arbeidslivet er svært hierarkisk. Mange opplever høy grad av stress, ikke fordi jobben i seg selv er hard, men fordi de streber etter å holde seg oppe i hierarkiet. Kommer du inn via Arbetsförmedlingen blir du plassert nederst og behandlet deretter, forklarer forskeren.

 

Arbeidslivet er altså ingen varm og inkluderende arena, ifølge Paulsen. Svært ofte er den komplisert og krevende som identitetsmarkør. Også dette mener Roland Paulsen må sees på når vi skal vurdere hvordan vi skal organisere et nytt arbeidsliv.

 

Kanskje vi kan bruke tiden til annet enn å bli plassert i jobber som samfunnet ikke trenger? Kanskje er firetimers dagen en løsning? Kanskje er borgerlønn det? Kanskje kan vi bruke overskuddstiden til å faktisk motivere folks kreativitet og kunstneriske evner eller, rett og slett, helsebringende aktiviteter?

 

Å få folk i arbeid tenkes på som en løsning på et problem, og problemet er ikke at det venter et arbeid, men at det er skadelig at arbeideren går ledig. Roland Paulsen stiller diagnosen ”syk” på hvordan det svenske samfunnet håndterer arbeidssøkende.

 

Ingen kan trylle frem jobber, men vi kan lage et system som forholder seg til den virkeligheten vi befinner oss i. En god samtalestart, er ifølge Roland Paulsen, at vi slutter å snakke om at teknologien tar jobber, og heller konsentrerer oss om at teknologi gir overskudd til å gjøre andre ting og, ikke minst, gir mer fritid.

Roland Paulsen, forsker ved Universitetet i Lund

Roland Paulsen er en svensk sosiolog med en doktorgrad fra Universitetet i Uppsala.

Hans bok Vi bara lyder: en berettelse om Arbetsförmidlingen, er en bestselger i vårt naboland.