.

Dybde

Det er på tide å stake ut kursen framover

Scenarier om fremtidens arbeidsmarked

Om få år vil svært mange arbeidsoppgaver bli erstattet av ny teknologi og roboter. For samfunnet, arbeidslivet og kompetansebehovet betyr det endringer bare noen få tørr snakke om. I København finnes det et institutt som snakker og deler kunnskap.
  • Gunn Kvalsvik
  • Stocksnap/IFF

– For tre år siden gjorde Oxford Martin School of Economics en analyse som slo fast at at 47 prosent av jobbene i USA har stor risiko for at bli automatisert, mens ytterligere 19 prosent har medium risiko. Blant arbeidsplasser som betaler mindre en 20 dollar i timen (som utgjør 62 prosent av alle amerikanske jobber), er hele 83 prosent i faresonen for å forsvinne og bli erstattet av teknologi. Analysene peker på at dette er effektiviseringer som vil skje basert på den teknologien vi allerede har, ikke det som kommer. Blant de ”sikre” jobbene pekte analysen på oppgaver innenfor helse, jus, økonomi, journalistikk og utdanning, forklarer Klaus Mogensen. Han er seniorforsker ved Institut for fremtidsforskning i Danmark og har de siste 15 årene har hatt sitt blikk, gjort analyser og forelest nettopp på hvilken rolle teknologi kommer til å få for økonomi, samfunn og arbeidsliv.

 

Mogensen forteller at utviklingen går så fort at det som for eksempel ble sett på som trygge jobber for tre år siden, i dag er i ferd med å bli erstattet helt eller i alle fall delvis av roboter eller datamaskiner.

 

– Vi har i dag datajournalistikk, diagnoseverktøy på bilverksteder og programmer som gjør at enkle juridiske tvister kan bli behandlet fort og uten menneskelig innblanding. Og ja, dette er bare begynnelsen, understreker fremtidsforskeren.

 

Nå er det alvor

Alt peker på at vi går inn i en fremtid med enorme effektiviseringsomveltninger. En blodfersk undersøkelse gjort av McKinsey & Co fastslår at 45 prosent av arbeidsfunksjonene på amerikanske arbeidsplasser kan automatiseres med eksisterende teknologi. Fremtidsforskeren er ikke i tvil om at det er alvor og er forundret over at den politiske debatten nesten er fraværende.

 

– Det er ytterst få politikere som snakker om den nye fremtiden. Kanskje fordi det er lettere å forholde seg til nåtidens arbeidsledige? Fra mitt ståsted ser det ut som at det er en kollektiv handlingslammelse med fellesforståelse av at den teknologiske utviklingen lever sitt eget liv og at vi bare må ta fremtiden som den kommer. Denne fraskrivelsen har blant annet ført til at vi, også i Skandinavia, opplever et voksende gap mellom rike og fattige. Forholdet er kjent og dokumentert blant annet i en rapport datert til 2015. Dette underbygges også av den franske økonomen Thomas Pikettys hovedtese, nemlig at inntekter fra investeringer for det meste vokser raskere enn arbeidsinntekter, forklarer Mogensen engasjert og på hurtig dansk.

 

Fremtidsforskeren finner det merkelig at så få faktisk stiller spørsmål ved en samfunnsutvikling som deler samfunnet i grupper og at de på sett og vis tar det som om det var en naturlov. Fremtiden er nemlig ifølge han ikke opplest og vedtatt, men kan i stor grad påvirkes av de beslutningene fellesskapet tar.

 

– Teknologi vil effektivisere bort mange arbeidsoppgaver, og kanskje har vi ikke har så store muligheter til å påvirke hvilke, men vi har en mulighet til å utforme politikken som lager rammene og som styrer hvilket samfunn vi vil få, sier han.

Klaus Mogensen, seniorforsker ved Institutt for Fremtidsforskning (IFF).

 

To premisser

En måte å ta beslutninger på fremover, er ifølge Mogensen å tenke i scenarier, altså å lage konkrete visjoner om mulige fremtidsbilder. Dette for å prøve å tenke seg ulike løsninger gitt en del usikre variabler eller premisser.

 

En av disse premissene går på hvorvidt det er mulig at effektiviseringen og reduksjonen av arbeidsoppgaver vil føre til at det etterhvert vil dukke opp nye arbeidsoppgaver som genererer nye jobber.

 

– Gjennom hele historien har arbeidsoppgaver alltid blitt erstattet av nye. Det er for eksempel en svært liten andel som jobber med fiske og landbruk i dag sammenlignet med slik det var for 100 år siden, og i dag er mange av de tradisjonelle industriarbeidsoppgavene effektivisert og gjort av avanserte maskiner. Folk jobber like fullt, men gjør andre oppgaver innenfor tjenesteytende næringer, sier den danske forskeren. Han tenker seg om et nanosekund, et av de få, før han fortsetter på sin analyse.

 

– Uansett, flere og flere forskere mener at situasjonen vi er inne i, er vesensforskjellig fra tidligere. Teknologien vi er vitne til, er altomgripende og omfatter langt flere oppgaver enn tidligere. Det skyldes i hovedsak utviklingen i kunstig intelligens, som gjør datamaskiner og roboter i stand til å løse stadig mer komplekse oppgaver. Ifølge nyere anslag av datamaskinens prosessorkraft, er det estimert at en en billig datamaskin allerede i 2023 vil ha en kapasitet som tilsvarer den menneskelige hjernen. Dette betyr at det etter hvert blir en voksende gruppe mennesker som rett og slett ikke er smarte nok og som det er naturlig å erstatte med roboter og datamaskiner.

 

En annen variabel som må drøftes er hvorvidt den økonomiske veksten vil fortsette å belønne eliten, mens de fleste av oss blir presset på lønninger eller kastet ut av arbeid, mener Mogensen.

 

– Selv om vi de siste 35 årene har opplevd en økt polarisering mellom de rike og de fattige, som et resultat av teknologiutvikling og effektivisering, skjer ikke dette på grunn av en naturlov. Også her har vi muligheten til å velge. Den økende polariseringen er til syvende og sist et resultat av myndighetenes prioriteringer og beslutninger. At de rett og slett har valgt å tilpasse fordelingspolitikken til det nye landskapet.

 

– Kanskje vil vi etterhvert se mer handlekraft? Vi har for eksempel det radikale politiske partiet på Island som får stor oppslutning. Et annet eksempel er FN som i 2014 vedtok at politisk handling mot ulikhet skulle være ett av de viktigste målene for fremtiden. Spørsmålet er om det finnes nasjonal eller global politisk vilje for slik innsats, sier han.

Scenario 1: Nyføydalisme

Mogensens første scenario kaller han nyføydalisme. Her tenker vi oss at utviklingen innenfor teknologien fortsetter og dermed erstatter arbeidsoppgaver. Dette fører til et overskudd av arbeidstakere og en ubalanse mellom tilbud og etterspørsel som presser lønningene ned. De få jobbene som finnes, fordeles i hard konkurranse der høyt utdannede, også akademikere, tvinges til å forholde seg til de nye realitetene.

– På toppen sitter de få som blir rikere på grunn av utvikling og som ønsker å betale for å få alt til å fungere – bare det ikke for dyrt. Middelklassen er penetrert, og samfunnet er delt inn i en øvre klasse av 0,1-1 prosent av befolkningen, en middelklasse på rundt 10 til 20 prosent og et prekariat som resten. Prekariatet er den fattigste delen av samfunnet og må leve med stor usikkerhet i hverdagen. Jobbsikkerhet i dette scenariet er uoppnåelig, og det vil etterhvert råde innenfor de fleste bransjer, sier han.

Fremtidsforskeren forteller at nyføydalismen ikke bare vil ta bort yrker, men også ytterligere effektivisere oppgavene. Dette ser vi allerede sporene av innenfor den kreative bransjen. For eksempel musikkbransjen, der noen få sitter på hitlistene og dominerer musikken. Det samme skjer i tegneseriebransjen som ”i gamle dager” produserte gjennom nitidige arbeidsprosesser, mens de i dag blir laget av en enkeltperson med riktig programvare. Arkitekter og designere kan håndtere mange flere oppgaver på halve tiden ved hjelp av datamaskiner. I kunnskapsindustrien tar avanserte ekspertsystemer en stor mengde arbeid som tidligere ble utført av leger, advokater, økonomer og andre spesialister.

– I dette scenariet har selv heltidsansatte problemer med å få endene til å møtes på grunn av lav lønn. Situasjonen er ikke ulik middelalderen, hvor en liten elite av føydalherrer hersket over en stor mengde av vasaller og livegne, med en liten middelklasse av handelsmenn, håndverkere og prester. Sosial mobilitet er liten eller ikke-eksisterende, for overklassen vokter sin posisjon, forklarer Mogensen.

 

Scenario 2: Det kreative fellesskapet

Det er visse typer arbeid som ikke så lett lar seg automatisere. Dette er særlig skapende arbeid i vid forstand – forskning, utvikling, design, kommunikasjon, coaching, ledelse, strategi, underholdning og kunst.

– Ettersom flere rutineoppgaver innen produksjon, service og kunnskapsarbeid er automatisert, vil det bli frigitt arbeidskraft til skapende arbeid. I dette scenariet vil folks kreativitet blomstre. Alle mennesker er født kreative, bare se på barn som leker! Det nye samfunnet vil gi rom for å gjenoppdage vår iboende lek og kreativitet, forklarer forskeren.

I dette fremtidsbildet vil det gamle ordtaket ”vi skal leve av å klippe hverandres hår” bli utvidet. Vi lever av å underholde, inspirere og finne opp eller designe, mens maskinene gjør alle de kjedelige rutineoppgavene.

– Materiell rikdom er noe du tar for gitt, siden automatisering betyr at produktene ikke er mye dyrere enn de råvarene som brukes i dem. Dette betyr at fokuset i økende grad overføres til den intellektuelle, emosjonelle og kulturelle velstand. De som eier maskinene, er ikke spesielt rike, for det arbeidet som maskiner kan gjøre er faktisk av synkende verdi. Den verdifulle blir det spesielle og unike, og det er alt som bare mennesker kan gjøre, forteller han.

 

Scenario 3: Superstarøkonomi

Automatisering av industrien har vist at noen få mennesker som bruker avanserte maskiner kan produsere langt mer enn mange mennesker utenfor. Det viser seg at svært mange ikke klarer å skaffe seg jobber.

– Vi snakker her om en situasjon der markedskreftene har fått råde fritt, noe som i praksis betyr at vinneren tar alt. Når de rike kan bestemme, fokuserer de på utbytte og å presse kostnader, og da vil maskinene vinne selv om folk både har ferdigheter og vilje til å gjøre oppgavene. Det betyr at flere og flere vil ende opp på offentlig støtte, som stadig blir kuttet fordi det ikke er økonomi til det, sier Mogensen.

Det paradoksale er at fordi de arbeidsledige med sine nesten ikke-eksisterende inntekter stopper å være interessante som forbrukere, skaper eliten i stor grad produkter for seg selv, bortsett fra billig hurtigmat og masseprodusert underholdning for å holde massene stille.

– Hvis elitene vil ha folk til å utføre oppgaver, uansett hvor nedverdigende, er det nok av folk som vil bistå. Man kan altså si at private reality show har blitt et populært tidsfordriv blant eliten, forklarer fremtidsforskeren.

 

Scenario 4: Hobbyenes tidsalder

Igjen er premisset at teknologien overtar flere og flere arbeidsplasser. Dette er imidlertid ikke noe problem fordi vi stadig opplever økonomisk vekst på grunn av effektiviseringsgevinsten.

– I hobbyenes tidsalder gir det ingen mening å tvinge folk til å jobbe når maskiner kan gjøre jobben både bedre og billigere. Medlemmene i samfunnet har derfor valgt å sørge for at alle får et godt liv, der maskiner ikke bare sørger for behov å leve, men også behov langt oppe på Maslows behovspyramide. Noen steder etableres en form for borgerlønn; andre steder blomstrer frivilligheten. Logikken er at ingen trenger å lide i et rikt samfunn, sier han.

I dette siste scenariet vil få velge å lene seg tilbake, selv om det er mulig.

– Frivillig sosialt arbeid er vanlig, og mange kaster seg på hobbyprosjekter for å skape kunst eller finne opp ting. Samfunnets sosiale og kulturell kapital vokser, og tilbudet er gratis for innbyggerne. Noen klarer likevel å skape store verdier og derfor store formuer, men de sikrer at flere vil kunne være med på utviklingen, avslutter fremtidsforsker Mogensen.

 

Institutt for Fremtidsforskning (IFI) i Danmark.

Insittuttet har som mål å lage analyser om fremtiden. Misjonen er å forberede beslutningsprosesser i bedrifter og organisasjoner ved å tilby kunnskap om fremtiden, samt fremheve dens betydning for nåtiden.

IFF er et privat selskap. Det er organisert som en forening med et stort antall medlemsbedrifter. Instituttet er uavhengig, ikke knyttet til et bestemt universitet og mottar ikke pffentlig tilskudd.

 

Scenarier for fremtidens arbeidsliv

Seniorforsker Mogensen mener at å tenke i fremtidsvisjoner er nyttig når man skal stake ut kursen fremover. Han understreker at scenarier ikke er spådommer om fremtiden, men illustrasjoner på hvordan fremtiden vil ta form basert på de beslutningene vi kollektivt gjør i dag.

 

– Vi står ved et sentralt veiskille både som nasjoner og i verden. Rent metaforisk kan vi se for oss skilt som peker i ulike retninger, og vi må bestemme oss for hvor vi ønsker å gå.

 

For å illustrere hvor de ulike veivalgene vil føre oss, opererer han med fire scenarier som representerer ytterkanten av de to viktigste, men usikre variablene. Altså hvorvidt menneskene vil finne seg nye arbeidsoppgaver, eller om vi vil ende opp i en form for prekariat der noen få sitter med midlene og en underklasse er prisgitt deres vilkår.
Han mener scenariene ikke bare er tiltenkt politikerne og beslutningstakerne.

 

– Alle bør ta stilling til fremtidsbildene og gjøre seg opp en mening om hvilket samfunn vi ønsker å leve i. Deretter bør man selvsagt kjenne etter hva man vil gjøre for å komme dit. Selv tenker jeg på meg selv som en fremtidsoptimist og håper og tror at vi går fremover og i en god retning, sier han.