.

Hallo samfunnsviter

Likestilling i praksis

Elin Kjeldstadli Hatlestads jobb ved Likestillingssenteret på Hamar handler om å forvandle kunnskap til praktisk likestillingsarbeid. Selv hevder hun det handler om å røske opp i de underliggende strukturene som skaper forskjeller.
  • Redaksjonen
  • Likestillingssenteret

– Fortell litt om din faglige bakgrunn og hvor du jobber.

– Jeg har hovedfag i sosialantropologi med støttefagene spansk og Midtøsten-studier. I tillegg har jeg 15 studiepoeng i faget tverrfaglige kjønnsstudier. Jeg har arbeidserfaring fra både frivillige organisasjoner og offentlig forvaltning, særlig innenfor fagfeltet ungdomsmedvirkning og solidaritetsarbeid. Jeg har jobbet på Likestillingssenteret på Hamar siden 2011.

 

– Likestillingssenteret er et tverrfaglig kompetansesenter med likestilling som fagområde. Senterets målsetting er å bidra til et inkluderende og rettferdig samfunn med like muligheter for alle. Målsettingen er knyttet opp mot et bredt likestillingsbegrep som inkluderer alle diskrimineringsgrunnlag – kjønn, etnisitet, livssyn, alder, seksuell orientering og nedsatt funksjonsevne. Likestillingssenteret har en aktiv informasjons- og pådriverrolle og er en drivkraft for økt likestilling lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Senteret tilbyr kompetanseheving på kjønn og likestilling samt utviklingsarbeid tuftet på forskningsbasert likestillingskunnskap til offentlige myndigheter, frivillige organisasjoner og privat næringsliv. Arbeidsmetodene er kurs og konferanser, utviklingsnettverk, prosessveiledning, mentoring, kartlegging, forskning og utredning.

 

-Hva dine kjerneoppgaver?

– Jeg jobber som seniorrådgiver. Det er en selvstendig og allsidig stilling, og jeg er både ansvarlig for å søke om tilskudd fra ulike tilskuddsordninger, utvikle metoder for å forvandle forskning til praktisk likestillingsarbeid, ansvarlig for å utvikle og arrangere konferanser, seminarer, kurs og workshop samt FoU-arbeid.

 

– Dere jobber altså med likestilling på alle områder. Er det noen områder som skiller seg ut som ekstra utfordrende?

– Utfordringen med å jobbe for likestilling mellom kjønn, er myten om at det er små forskjeller i Norge, og at de forskjellene som finnes, ikke er av så stor betydning og «alle andre» har det mye verre. Dessuten tror mange at forskjellen er et resultat av frie valg, og da kan det ikke være noe å mase om. I tillegg så oppfattes likestilling fortsatt som synonymt med kvinnekamp, og det er helt feil.

 

– Statistikken viser at det finnes signifikante forskjeller mellom kvinner og menn på de fleste samfunnsområder, noen ganger i kvinners favør, andre ganger i menns favør, men poenget er at det skyldes strukturer og holdninger i samfunnet, og derfor er de frie valgene kun tilsynelatende frie. Det er et sett med normer for gutter og jenter som vi sosialiseres inn i fra vi er født, slik at det oppfattes som naturlig at jenter og gutter oppfører seg forskjellig og derfor blir behandlet forskjellig. I stedet for å nedtone det som finnes av biologiske forskjeller, bidrar sosialiseringen vår til at vi dyrker de egenskapene som forhindrer like muligheter for alle kjønn. Det fratar barna våre utviklingsmuligheter i stedet for å gi dem flere.

 

De samme underliggende strukturene møter også andre diskrimineringsgrunnlag. For eksempel er det vanskeligere for ikke-etnisknorske personer, personer med funksjonsnedsettelser, personer som uttrykker kjønn som bryter med normen eller har en annen seksuell orientering, å få jobb enn om du «er hvit, heterofil norsketnisk kvinne eller mann i sin beste alder».

 

– Hva brenner du særlig for?

– Jeg brenner for de svakeste gruppene, der urettferdigheten er størst og hvor skaden er verst, nemlig barn og unge som er utsatt for vold og overgrep. Det er et fagfelt vi begynte å jobbe med for et par-tre år siden, og det utrolig viktig å sette dette temaet på dagsorden. Likestillingsperspektivet innenfor dette temaet knytter seg til de voksne som utøver vold mot barn og unge eller andre voksne. Det handler om makt og avmakt, det handler om sosial klasse, om holdninger til kvinner og barn, det handler om menneskerettigheter og likeverd.

 

– Det som gjør vondt, er at mange barn og unge lever under så uverdige og vonde kår som skader dem, gjerne for livet, om de ikke får hjelp. De er fullstendig uskyldige og er avhengig av at noen oppdager dem. Det utfordrende er at de signalene barn og unge bruker, ikke nødvendigvis blir tolket som et rop om hjelp, men avskrevet med dårlig oppdragelse eller som utagerende oppførsel. Noen blir også feilaktig diagnostiert og medisinert. Også her spiller kjønn en rolle, fordi signalene som sendes fra barnet kan være ulikt avhengig av kjønn, men det som verre er, er at de blir tolket forskjellig av de som møter barna. For eksempel vil jenters og gutters utagerende oppførsel bli oppfattet og forklart forskjellig. Det samme med stille og innesluttede jenter og gutter. Noe anses som mer «normalt» enn det andre, og tegnene blir derfor ikke tatt på alvor.

 

– Primært synes jeg derfor det er helt avgjørende at vi gjør en solid og systematisk innsats for å se disse barna, tro på det de forteller og bidra til at de kommer ut av voldsspiralen så fort som mulig slik at de kan leve gode og trygge liv. Sekundært, ut ifra et samfunnsperspektiv, er det også av stor samfunnsøkonomisk betydning fordi en del av barna som lever under voldelige forhold hjemme, senere i livet vil kunne havne i den såkalt gale statistikken; frafall, arbeidsløshet og uførhet. Som med alt forebyggingsarbeid, er det billigere å forebygge enn å reparere.

 

– Mange hevder at den høyrepopulistiske bølgen også påvirker hvordan folk ser på likestilling?

– Det er mer snakk om gradsforskjeller enn helt forskjellige ideer, bortsatt fra de mest ekstreme. Den høyrepopulistiske bølgen bidrar imidlertid til å gjøre individet mer ansvarlig for å sikre seg selv likestilling og er mindre villig til å se at det er strukturer rundt oss som bidrar til å svekke frie valg.

 

– På overflaten kan det for eksempel det virke som om det eneste naturlige og logiske at det er kvinner som går ned i deltid på grunn av familiære forpliktelser fordi de tjener minst. Vi kunne stoppet der, men hvis vi går inn i bakgrunnen for hvorfor kvinner tjener mindre og ser på hvilke sektorer kvinner jobber i, hvilke rammevilkår sektoren har, hvordan kvinner har blitt oppdratt og så videre, ser vi tydelige strukturelle og holdningsmessige begrensinger som bidrar til å påvirke valget. Dessuten står ideen om «den gode mor» med alt det innebærer fortsatt sterkt i oss alle, enten bevisst eller ubevisst. Det er ikke tilfeldig at det er kvinner som blir spurt om hvordan de kan kombinere en topplederjobb med det å ha barn.

 

– Dere er fem damer og en mann på kontoret. Er dette typisk for feltet?

– Mitt inntrykk, etter fem år i bransjen, er at det er flere kvinner enn menn som arbeider aktivt med likestilling. Det henger nok sammen med oppfattelsen av at likestilling er kvinnesak, men det er jo ikke lenger tilfelle. Det ville vært en stor fordel om det kom flere menn inn i bransjen slik at myten om at det er kvinner som kjemper for kvinner, blir knust. Like viktig er det at vi ikke setter menns og kvinners situasjon opp mot hverandre som et nullsumspill, men ser at hvis begge deltar, får flere det bedre.

 

Som nevnt så er det områder hvor kvinners stilling er verre enn menns, men det finnes andre områder hvor menn kommer verre ut på likestillingsstatistikken. Begge deler er det verdt å kjempe for å endre, men det er seiglivede strukturer og holdninger som må endres for å få til dette. Men vi er i gang, og det kommer stadig flere stemmer med i debatten og bidrar til å gjøre kampen mer mangfoldig og rettferdig.