.

Dybde

Nasjonalismen er på vei

Historikernes mantra er at hendelser har en tendens til å gjenta seg og at vi kan lære om nåtid og fremtid gjennom å se på mønstre i historiske begivenheter.
  • Gunn Kvalsvik
  • Wikimedia Commons/FFI/David Holt (Flickr)

Mens mange historikere fremhever mellomkrigstidens fascisme som den historiske epoken som har flest paralleller til det verden opplever i dag, mener historiker Rolf Hobson ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) at vi bør se lenger tilbake i tid.

 

– Der er mange som sammenlikner fascismen og kommunismen i mellomkrigstiden med populismens fremvekst i den vestlige verden i dag. Jeg mener derimot at det historiske mønsteret er likere om vi går tilbake til siste del av 1800-tallet, fastslår han.

 

Den anerkjente historikeren, som har sin utdannelse fra Düsseldorf og er britisk statsborger, mener dette historiske perspektivet ikke har kommet godt nok frem i debatten om det som skjer i verden i dag. Samfunnsviteren har snakket med ham og bedt ham fortelle.

 

Spol tilbake

Fra 1860-årene gikk Europa gjennom en periode på flere tiår preget av få og begrensede kriger og omfattende liberalisering. Skiftet kom med Coden-Chevalier-traktaten, altså frihandelsavtalen mellom England og Frankrike av 1860, en avtale som smittet over land, forteller Hobson.

 

– Etter Coden-Chevalier-traktaten gikk Vesten inn i en periode med omfattende deregulering og frihandelsavtaler, etterfulgt av sterk økonomisk vekst, flyt av varer, kapital og migranter, samt raskere kommunikasjon; altså klare paralleller til dagens liberalisering og globalisering. I tidsrommet mellom 1850 og 1870 økte verdenshandelen med hele 260 prosent. Men i 1873 kom det altså et børskrakk som satte en stopper for galoppen, forklarer historikeren.

 

Robert Hobson er engasjert og snakker til dels fort, men ordlegger seg pedagogisk. Han har også en professor II-stilling ved Universitetet i Bergen og står bak en rekke artikler og bøker om politisk historie. De siste årene har han konsentrert forskningen sin rundt demokratisering og nasjonalisme i Europa.

 

– Børskrakket medførte svakere vekst, prisnedgang på varer, økt arbeidsledighet og kutt i lønninger. En annen effekt var masseutvandring til USA. Et historisk sammenfall var at flere land hadde gitt vanlige arbeidere stemmerett, og de brukte retten for å redusere usikkerheten den nye situasjonen hadde medført. De stemte på partier og kandidater som ville verne nasjonale interesser og som kom med lovnader om velferdstiltak som de mente ville redusere belastningene, sier han.

 

Alt dette skjedde, forklarer Hobson, i en historisk kontekst der eliten lenge hadde dominert og reformert i overensstemmelse med liberale økonomiske ideer, noe han mener har klare likheter med bakteppet for valgresultatene i USA og Brexit i Storbritannia.

Historiker og professor, Rolf Hobson mener dette historiske perspektivet ikke har kommet godt nok frem i debatten om det som skjer i verden i dag.

– Norge er så langt beskyttet av gode oljeinntekter og en solid velferdsstat, svært forskjellig fra USA, Storbritannia og de fleste andre europeiske land. Men når det er sagt, økningen i antall stemmer til partier som FrP forteller at også mange nordmenn har et ønske om noe nytt og har mistro til det bestående.

Rolf Hobson

 

– Børskrakket og folkets proteststemmer skapte utfordringer for eliten, som, for å bevare sin ledende rolle i politikken, ganske fort beveget seg ideologisk i en mer nasjonalistisk retning. Fraksjonene som vokste frem, kom med lovnader om at staten skulle beskytte befolkningen fra følgene av den internasjonale konkurransen. Nasjonalistiske partier gikk inn for proteksjonisme, og populistiske bevegelser ville begrense innvandringen. Dette gikk særlig ut over irer i England, italienere i Frankrike og polakker i Preussen, og i Frankrike var det jødene som fikk gjennomgå. Tydeligst ser vi dette i USA, der populistisk motstand mot innvandring resulterte i Chinese Exclusion Act av 1882, som stanset all kinesisk innvandring i 60 år, forklarer han.

 

– Var ikke dette også en epoke der fagforeninger vokste frem?

– Ja. Fagforeninger og andre interesseorganisasjoner ble etablert. De kjempet for regulering av arbeidsmarkedet og oppbygging av velferdsordninger. Krav om organisasjonsrett, streikerett og oppsigelsesvern ble stilt av ferske fagforeninger, som i noen tilfeller også ville begrense innvandringen, sier professoren.

 

Paralleller til i dag

Ifølge Rolf Hobson er det tre historiske kjennetegn som var gjeldende da, som også er høyst aktuelle i dag. Det er: liberalisering, globalisering og industrialisering.

 

– Partiprogrammene til USAs populister, både Sanders og Trump, er et svar på den sosiale slitasjen skapt av lang tids liberalisme. Det samme ser vi i UKIPs Brexit-program. Felles er at de uttrykker motstand mot liberale ideer, protesterer mot et økende gap mellom makthaverne og folket, ønsker strengere innvandringspolitikk, og ikke minst, så ønsker de å gjenskape tapte arbeidsplasser og nasjonal suverenitet, forklarer han.

 

Historikeren forteller at folks opplevelser er reelle. I Storbritannia finnes utallige småbyer i Midlands og Nord-England som for 40 år siden fortsatt produserte industrivarer som ble eksportert over hele verden og som nå har mistet hjørnestensbedrifter og fått hundretusenvis av arbeidsledige. Det samme mønsteret finner vi i Midtvesten i USA, som tidligere ble kalt for USAs matlager. By etter by forfaller.

 

– Når de få arbeidsplassene som er igjen, blir overtatt av billig, utenlandsk arbeidskraft, blir folk først frustrerte, så sinte. Og hvor skal de rette sinnet sitt? Jo, nettopp mot de rådende myndigheter og den eliten som har brakt dem i uføre. De sier ”nok er nok” og begynner å lete etter alternativer som kan sikre livene deres og som gir dem fremtidshåp, sier Hobson.
Han peker altså på et mønster der store grupper faller utenfor økonomisk og i tillegg har en opplevelse av å ikke bli hørt. Dette er tydelig både i USA og Storbritannia, men også i flere land, som for eksempel Nederland og Frankrike, der flere tiårs nyliberalisme utfordres av nasjonalistiske og sosialistiske programmer. Akkurat som, nettopp, i 1880-årene.

 

– Det eneste argumentet man ikke hører i dag, er påstanden om at nasjonens økonomi kan reddes av at en erobrer oversjøiske kolonier, sier han tørt.

Hobson mener den verden vi opplever i dag har mange likhetstrekk med siste del av 1800-tallet. - I en historisk kontekst der eliten lenge hadde dominert og reformert i overensstemmelse med liberale økonomiske ideer, har mange likheter med bakteppet for valgresultatene i USA og Brexit i Storbritannia, sier han. Bildet er et eksempel på mediedekningen av folkeavstemningen i Storbritannia i 2016, som senere ble omtalt som Brexit.

Rolf Hobson

historiker, professor ved Institutt for forsvarsstudier i Oslo og professor II ved Universitetet i Bergen

Interessefelt og kompetanseområder:

  • Første og andre verdenskrig
  • Norsk og europeisk militærhistorie
  • Krig og minnekultur
  • Tysk historie 1800- og 1900-tall

 

(Kilde: forsvaret.no og UiB.no)

 

Oligarker og andre fiender

Hobson går tilbake til 1960-70-tallet når han skal forklare begynnelsen av det som skjer i den vestlige delen av verden i dag.

 

– USA og Storbritannia og de fleste europeiske land, har hatt en enorm økonomisk vekst, og globaliseringen har nærmest eksplodert. Aldri før har vi handlet mer med hverandre eller vært så mobile. På samme tid har den økonomiske og politiske makten blitt konsentrert i sammenflettede eliter, en makt de forvalter med en stadig større avstand til majoriteten av befolkningen, sier han.

 

IFS-professoren mener mønstrene bak valgseirene i USA og Storbritannia er like.

 

– I USA har to familiedynastier som dominerte politikken gjennom 30 år, Clinton- og Bush-dynastiene, blitt feid bort. I tillegg til stor politisk og økonomisk innflytelse har konserner som Murdoch og Koch-brødrenes også styrt mediene. Folks intense ønske om å sette en stopper for maktgaloppen mener jeg gjorde Trump spiselig også for de som opplever han som altfor drøy. Alternativet var nemlig mer av det samme. Det samme kan vi si om UKIPs valgseier i England. Folk opplevde over lang tid at de ikke ble sett og betydde noe for verken makteliten i Brussel eller de regjerende myndigheter i London. I en slik kontekst er det klart at slagordet til Leave-kampanjen, ”Take Control”, klang godt i folks ører, sier han.

 

– Betyr det at politisk tilhørighet til for eksempel Labour i England ble forkastet?

– Venstresiden, både i England og USA, hadde nok tatt for gitt at tradisjonelle velgere skulle være mer lojale. Særlig at arbeiderne skulle følge fagforeningene sine og stemme på partier som Labour og Demokratene. Dette skjedde altså ikke, og mange sviktet. Dette ser vi faktisk også her til lands, der velgerflukten fra Arbeiderpartiet ikke går til SV, men til FrP, et parti som lover forandring og bruker populistiske løfter.

 

Hobson peker på analyser av blant andre Jeffrey Winters og Ferdinand Mount, som mener at oligarkier får stadig mer innflytelse over det politiske systemet i USA og England.

 

– Jeffreys påpeker at oligarkier ikke nødvendigvis er imot likhet, frihet og politisk deltakelse for alle. De aksepterer demokratiet, så lenge det ikke truer den økonomiske modellen som vedlikeholder ubalanse i makt og økonomi, sier han.

 

-Er valgene en protest, eller tror folk at partiprogrammene, som er fulle av til dels ville løfter, kan realiseres?

– Begge deler, men svært mange velger først og fremst bort noe. Som mange velgere sa i USA: «Jeg stemmer på hva som helst, bare ikke Clinton». Jeg snakket også nylig med noen bekjente i Storbritannia som hadde stemt Brexit. Selv om folkeavstemningen dreide seg om britisk medlemskap i EU, snakket de bare om hvor lite London brydde seg om resten av landet.

 

Populisme som en del av demokratiet

Ingen, heller ikke Hobson, protesterer mot at liberalismens frie flyt av varer, personer, kapital og tjenester skaper vekst. Liberalismen gav stor vekst i 1860-åra, og de siste tiårene har den løftet de fleste av oss til en levestandard vi for noen generasjoner siden knapt trodde var mulig.

 

– Historisk vet vi at vekst fører til ubalanse og forskyvninger mellom sektorer, med påfølgende negative resultater for deler av befolkningen. Særlig for bønder og håndverkere på 1800-tallet og industriarbeidere i dag. Det er derfor naturlig at det er her protestene kommer først. De gruppene som ikke får del i velstandsveksten, bruker sin stemmerett for å påvirke nasjonalstatens politikk. Da er populistiske valgløfter nærliggende. ”Make America Great Again” og ”Take Control” er klare slogans som underbygger dette, fastslår han.

 

Rolf Hobson liker ikke demoniseringen av populisme. Populisme er en del av et demokrati, og i et sunt demokrati er populistiske bevegelser velgernes måte å sende en korreks til elitene. Uroen den medfører, er en del av prisen.

 

– At populisme fører til uro er det selvsagt ingen tvil om. Det er en naturlig del av spillet når en nedlatende elite forteller etterlatte velgergrupper at liberaliseringen er til deres eget beste. Det blir også en ideologisk kamp når den kan stemple uroen over innvandringen som primitiv rasisme. Det som imidlertid få kan forestille seg i dag, men som skjedde fra 1880-årene, er at elitene selv slutter å være liberale og rir nasjonalismen.

 

Blir det krig?

– Populismen ser ut som den er i ferd med å spre seg over hele den vestlige verden. Nesten som en naturlov. Kommer den også til Norge?

– Norge er så langt beskyttet av gode oljeinntekter og en solid velferdsstat, svært forskjellig fra USA, Storbritannia og de fleste andre europeiske land. Men når det er sagt, økningen i antall stemmer til partier som FrP forteller at også mange nordmenn har et ønske om noe nytt og har mistro til det bestående.

 

– Vi er oppdratt til å tenke at de liberale frihetene fører til fred. Betyr det at vi er på vei mot krig?

– Nasjonalismen er ikke en total avvisning av liberalismen, men en følge av den. Vi går nok inn i en epoke med mye uro. Vi ser allerede endringer. Polen, Ungarn og Slovakia, nasjoner der demokratisk tradisjon ikke er rotfestet, er på vei over i autoritære statsformer. Det var det ingen som hadde trodd at skulle komme for ti år siden. Hva som vil skje i resten av Europa, er vanskelig å si. Vinner nasjonalisten Wilders i Nederland, kan euroen vakle, og velger franskmennene Le Pen, vil vi raskt gå inn i en ny epoke som EU ikke kan overleve. Først og fremst betyr dette handelskrig, ikke krig, avslutter historikeren.

 

Red.anm.: Dette intervjuet ble gjort før valgene i Nederland og Frankrike.