.

Dybde

Skaper sosiale medier større grad av likhet?

For noen år siden var vi overbevist om at sosiale medier ville styrke demokratiet fordi de gav alle en mulighet til å ytre seg i det offentlige rom. Bare noen år senere er den optimistiske tonen dempet.
  • Gunn Kvalsvik
  • Yolanda Sun/Edho Pratama (unsplash.com)/ISF

– For seks-syv år siden var samfunnet opptatt av hvordan «portvokterne», som kontrollerte mediene ved å bestemme hva som ble trykket og ikke minst hva som ble utelatt, ville miste makten sin. Med stadig flere sosiale plattformer så vi en åpning for mangfoldige ytringer, forklarer Bernard Enjolras, forsker ved Institutt for Samfunnsforskning (ISF).

 

Denne effekten er for så vidt fremdeles til stede, understreker han, men kraften er ikke så sterk som man forventet. Det er nemlig mye støy i det digitale rom; mange algoritmer, og det er vanskelig å bli hørt.

 

Å skape sannheter

Enjolras mener mønsteret som utkrystalliserer seg, gjør at mediepolitikk blir stadig viktigere, iallfall dersom det overordnede målet er balansert informasjon. Virkeligheten er derimot at politikken og politikerne henger etter, langt etter.

 

– Ytringer er på mange vis fruktbare og betyr blant annet korrekser til det etablerte. De blir imidlertid negative når de skaper meningsunivers basert på sterke følelser som ikke blir motsagt. Et godt eksempel i Norge er innvandringsdebatten, som er sterk polarisert og hvor meningsmotstandere ytrer seg i sine ekkokammer.

 

– Er det mulig, og ikke minst ønskelig, å styre de sosiale mediene?

– Jeg tror ikke det står på viljen. Dilemmaet er at utviklingen, og dermed utfordringene, utvikler seg i en slik fart at politikken på feltet ikke henger med. Resultatet er at dagens rammer stort sett forholder seg til de tradisjonelle mediene og regulerer disse, forklarer ISF-forskeren.

 

Bernard Enjolras understreker at politikken ikke bare handler om lover og regler for ytringer; det er også et viktig økonomisk element her.

 

– Effekten av mangel på regulering av de nye digitale plattformene er at de tradisjonelle mediene «taper» fordi de må betale skatt, mens nye medier går slipper unna. Det er på sikt farlig fordi det skaper ubalanse med den tyngre og ofte grundigere journalistikken, sier han.

 

Hvem er brukerne av sosiale medier?

I dag er nesten alle på en eller annen sosial plattform. I tillegg til å lese aviser og annet man har interesse av, har mange også en profil på Facebook.

 

– Nesten 90 prosent av alle nordmenn har en Facebook-profil, men hva folk deler, varierer. Mens noen poster private anliggender som reiser og familiebilder, deler andre artikler som er publiserte i andre kanaler eller kommer med egne politiske innspill. Omlag 15 til 20 prosent er også aktive i private, lukkede rom, forteller forskeren.

 

– Hva med Twitter?

– Twitter har betydelig færre aktive brukere, men mange følger sine meningsfeller. De aktive tilhører gjerne en eller annen form for meningsbærende elite. Meningsutvekslingene på Twitter er mer fragmenterte og konstruktive. Ofte er det eliten, enten den politisk eller mediefolk, som fører ordet, sier han.

 

I tillegg til den etablerte medieeliten har det også dukket opp en ny elite som både styrer og har makt gjennom antall likes og followers. Dette kan være TV-personligheter, politikere eller bloggere. Ifølge ISF-forskeren skaper sosiale medier arenaer hvor «politiske entreprenører» kan kommunisere direkte med sine tilhengere uten å bli motsagt. Dette kan danne grobunn, som de nyere utviklingen i USA har vist, for en form for politisk kommunikasjon som tjener populister og utvikling av fenomener som falske nyheter og alternative fakta.

– God og grundig journalistikk koster penger. Dersom klikkultur skal definere og forme fremtiden, går vi i feil retning. Politikerne har en jobb å gjøre dersom de ønsker å opprettholde og bygge videre på dette idealet som til syvende og sist er et bidrag til et sunt demokrati.

Bernard Enjolras
Bernard Enjolras, forsker ved ISF mener mediepolitikk blir stadig viktigere, da politikken og politikerne henger langt etter.

 

Kvalitet og validitet

– Hva betyr sosiale medier for demokratiet? Har de gitt oss mer kunnskap, økt sjanselikheten, eller skaper det større klasseskiller?

– I praksis kan flere ytre seg gjennom sosiale plattformer, men utfordringen er å bli hørt. Det er mange kanaler og stemmer, og dermed er konkurransen hard. Et grep mange bruker, er å dramatisere, altså å spisse budskapet. Så langt er det vanskelig å se at dette styrker demokratiet, sier han.

 

– Problemet når alle kan uttale seg om alt, uansett agenda, er at sannheten blir vannet ut. Det gjelder helsespørsmål og miljøspørsmål, og det gjelder politikk. Det gjør at folk får en stor oppgave med å sortere, og troverdigheten til det som blir skrevet, svekkes.

 

– I Norge og de fleste andre land i Europa har vi heldigvis statseide mediebedrifter som kan operere fritt og uavhengig av annonseinntekter eller eiernes interesser. Dette styrker oss, fordi vi da vet at vi har en kilde som ikke er kjøpt og betalt for å formidle et budskap. Nordmenn skårer også høyt ved å lese mange aviser – faktisk så er vi ett av landene i verden der det leses mest. Utdanningssystemet, der kritisk tanke står høyt, styrker nok også hvordan vi velger å tro eller ikke tro på kilder.

 

– Hvordan er dette i USA? Har Donald Trump rett i sine anklager om ”fake news”, altså at mediene er kjøpt og betalt?

– De fleste mediene i USA er klart farget, med unntak av noen kvalitetsaviser aviser som New York Times og TV-kanaler som CNN. Undersøkelser viser også at ulike grupperinger prioriterer å følge kanaler som støtter sine synspunkter, det være seg i vanlig media eller på sosiale medier. Når det er sagt, er Trumps uttalelser heller et uttrykk for at mediene skriver dårlig om ham, enn at de skriver direkte feil, sier han.

- Algoritmene siler informasjon på en så avansert måte at du lures til å tro at det er slik verden er skrudd sammen, sier Bernard Enjolras. Illustrasjonsbildet viser analyseverktøyet Google Analytics, en gratistjeneste fra Google som generer detaljert statistikk om besøkende til en nettside. Tjenesten brukes ofte i markedsføring.

 

Ditt eget Internett

Algoritmene bak mange av de sosiale plattformene har blitt mer og mer avanserte. Søker vi på flyreiser i forbindelse med reise, er systemet laget slik at vi får mange reiseannonser og artikler opp de nærmeste dagene. Trykker vi på noen av disse får vi enda mer om reiser. Mer avansert blir det når brukervaner og søk blir katalogisert og du får annonser eller saker som algoritmene har kalkulert at passer til deg.

 

– Det slike systemer gjør er å gi oss en opplevelse av at det er dette som gjelder akkurat nå. At alle reiser og at du må reise. Den samme logikken som for flybilletter gjelder for eksempel også innvandringsfiendtlige meninger, eller kamper for å bevare sauer eller å skyte ulver. Algoritmene siler informasjon på en så avansert måte at du lures til å tro at det er slik verden er skrudd sammen, sier ISF-forskeren.

 

– Hva vet vi om sammenhengen mellom mediediversitet og politisk kunnskap, altså hvordan ulike lag av samfunnet bruker mediene?

– Dette prøver vi å finne ut akkurat nå, men resultatene er ikke ferdige. Så langt ser vi ikke noe klart mønster. I Norge ser det ut som at de fleste bruker flere kilder, noe som er sunt for å få et balansert bilde, forklarer han.

 

Han innrømmer at det er vanskelig å konkludere i prosjektet han jobber med fordi mønstrene endrer seg så hurtig. Det tar tid å skaffe data, og når de er analysert, har medievirkeligheten allerede endret seg.

 

Økende grad av globalisering

– Fra Norge i nord til Australia i sørøst surfer vi rundt på verdensveven. Gjør det oss likere og mer forståelsesfulle for ulikheter?

– Det er klart at det skapes massekulturer som eksisterer på tvers av landegrenser. Vi ser på de samme seriene, hører på den samme musikken og følger bloggere på kryss og tvers. Når det gjelder nyheter, er vi imidlertid mer lokale. Vi leser stort sett bare det som skrives i norske nyhetsmedier, som igjen konsentrerer seg mye om lokale forhold. Et unntak er selvsagt de siste månedene med Trump, men det følger ikke normaliteten, forklarer han.

 

Også her mener forskeren at de vet for lite og at trendene er i utvikling. Han poengterer at det kreves politisk styring for å unngå at stadig mer styres av markedets tilbud og etterspørselskurver.

 

– God og grundig journalistikk koster penger. Dersom klikkultur skal definere og forme fremtiden, går vi i feil retning. Politikerne har en jobb å gjøre dersom de ønsker å opprettholde og bygge videre på dette idealet som til syvende og sist er et bidrag til et sunt demokrati.

 

– Har de norske mediehusene for stor makt slik det er i dag?

– Vi domineres av store mediehus, ja. Men det viktigste er kvalitet på journalistikken, som kan forbedres og som vi bør ha et kritisk fokus på, men i det store og det hele har Norge et relativt mangfoldig medielandskap. Når det er sagt, utviklingen går rivende fort, så situasjonen kan endre seg, avslutter han.