.

Les også

Vi er ikke så like som vi tror

Er du en del av eliten når du har en master på vitnemålet, eller fordi du arver to millioner av en gammel tante? De fleste av oss vrir seg i stolen - ikke på grunn av kunnskap og penger, men fordi få av oss ønsker identitetsmarkøren ”elite”.
  • Gunn Kvalsvik
  • Pixabay/UiO/Lisa Rypeng

Alminnelighets- og likhetsidealet danner en rød tråd gjennom vårt langstrakte land. Det smyger seg gjennom bygd og by, og setter sitt preg på relasjoner, kultur og politikk. Det hjelper ikke om du sitter på toppen av forvaltningshierarkiet, er omgangsvenn med de kongelige, arving av en solid formue eller har professortittel; svært få vil definere seg som en del av den norske eliten. Likevel vet vi at samfunnet vårt har sin elite og at Norge er et land som også har sine ulikheter.

 

En som vet mer om hvordan vi forvalter likhet og ulikhet i vårt egalitære, norske samfunn, er professor Marianne Nordli Hansen. Sosiologen, som holder til ved Universitetet i Oslo, har i en årrekke forsket på temaer som sosial lagdeling, klasse og ulikhet, arbeidsmarkedsforhold, økonomisk ulikhet og elite.

 

– Likhetsidealet vårt står sterkt, men det har flere brister og er nok mer et ideal enn en virkelighet, fastslår hun.

 

Hvorfor er vi så skeptiske til ulikhet?

Av ulike grunner, både religiøse og historiske, har nasjoner og kulturer forskjellige oppfattelser av hva klasse, elite og sjanselikhet er og betyr. Dette blir gjenspeilet i form av samfunn med store lønnsforskjeller, titler og klare hierarkier, eller på den andre enden av skalaen; likhetselskende samfunn, som i den skandinaviske delen av verden. Det er heller ikke slik at kart og terreng alltid stemmer overens. Paradoksalt nok er USA, landet med sloganet ”The Land of Opportunity”, en nasjon med svært liten grad av likhet og sjanselikhet.

 

Hansen forteller at selv om vi har problemer med å innrømme det, så har vi både eliter og klassetilhørighet i Norge. Selvfølgelig i mindre skala enn for eksempel i USA, og vi kommuniserer også ulikheten forskjellig, noe som gjør at den ikke er så lett å få øye på.

 

– Mens en amerikaner åpent og kanskje også brautende viser seg frem, uttrykker en ”vellykket” nordmann seg subtilt. For eksempel gjør han det ved å innta nedvurderende holdninger til smak og adferd som er vanlig i lavere klasser, sier hun, og legger til at selv om formen er subtil og uttrykket mindre prangende, er den tydelig og forankret.

 

– Også nordmenn har en klar forståelse for hvor vi hører til og hvordan vi står overfor hverandre. På ett vis kan vi snakke om en rekke små signaler som former et system og en form for ryddighet i samfunnet, sier hun.

 

– Hvorfor er det så mange som vegrer seg for å definere seg som overklasse eller en del av eliten?

– For de fleste betyr det et brudd med oppdragelse, verdier og identitet. Men dette er en sannhet med modifikasjoner. Et nylig forskningsprosjekt gjennomført av Jørn Ljunggren, der 20 medlemmer av landets kulturelite ble intervjuet, viser at deltakerne ikke hadde problemer med å definere seg som elite; snarere ønsket de seg mer annerkjennelse for den posisjonen de har. Særlig ville de bli sett av den økonomisterke delen av befolkningen, forklarer hun.

– Elever har en overveiende tendens til å gjøre utdanningsvalg som passer med foreldrenes. Det betyr at en elev med ganske gode karakterer, men med foreldre som har lavere utdanning, likevel ender opp i et løp som ikke i stor grad skiller seg fra det foreldrene selv har gjennomført.

Marianne Nordli Hansen, professor i sosiologi
Professor i sosiologi, Marianne Nordli Hansen.

 

Utdannings- og ulikhetsparameter

Å se på ulikheter er noe sosiologer har holdt på med siden fagets opprinnelse, og begrepene har røtter tilbake til både Max Weber og Karl Marx. Det som gjør ulikhetsforskningen i Norge ekstra spennende, ifølge professor Hansen, er at vi som nasjon har et så rotfestet og sterkt ønske om å være like og å skape likhet, og derfor står idealet sterkt også i politikken.

 

– Som forskere er vi ikke opptatt av om likhet er bra eller ikke, men vi har analytiske redskaper som gjør at vi kan si noe om tilstand og utvikling over tid. En variabel som jeg har brukt mye tid på, og som er sentral for å se på samfunnslikhet, er utdanning og utdanningsvalg, sier hun.

 

Gjennom flere studier har professor Hansen funnet at vi har et klart mønster i å velge likt som andre med vår bakgrunn.

 

– Elever har en overveiende tendens til å gjøre utdanningsvalg som passer med foreldrenes. Det betyr at en elev med ganske gode karakterer, men med foreldre som har lavere utdanning, likevel ender opp i et løp som ikke i stor grad skiller seg fra det foreldrene selv har gjennomført.

 

Hun mener at veiskillet skjer tidlig, allerede etter ungdomsskolen. Har foreldrene høyere utdanning, så er det svært stor sjanse for at også eleven velger studiespesialisering og deretter et universitetsstudium.

 

– Jobber for eksempel begge foreldre som kirurger, skal det mye til for at poden ender opp på snekkerlinjen. På samme måte er sannsynligheten langt større for at ungdommen blir for eksempel hjelpepleier dersom mor eller far jobber i kassa på Kiwi. Med unntak av de som får ekstremt gode karakterer, altså mer enn 5,5 i snitt, er andelen som velger allmennfag og høyere utdanning, lav, forklarer Nordli Hansen og poengterer at dette mønsteret ikke er nytt, men har dominert i mange tiår.

 

Klassetilhørighet og sjanselikhet

Et begrep som henger sammen med likhet, ulikhet, sjanselikhet og elite, er klasse. To sentrale spørsmål det er betimelig å stille en «ulikhetsprofessor»:

Hva er det om definerer klassetilhørighet i Norge? Er det utdanning eller økonomi?

– Det er begge deler. I den senere forskningen min har jeg delt inn i klasser basert på hvor mye folk har av kulturelle og økonomiske ressurser. Altså mener jeg at vi har en kulturell overklasse og en økonomisk overklasse, samt en profesjonsoverklasse med både kulturelle og økonomiske ressurser, på samme måte som vi har en kulturell og en økonomisk middelklasse, sier sosiologiprofessoren.

Selv om velferdsstaten gir oss sjanselikhet gjennom studielån og gratis utdanning, begrenser vi selv våre valg. Å velge for eksempel fem år på Blindern har en høy terskel. Det er kostbart, du vet ikke hva du blir, og dersom dine foreldre aldri har satt sine ben på et universitet, er det stor sjanse for at du velger noe annet.

Marianne Nordli Hansen

  • Professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO fra 1999
  • Førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO fra 1996
  • Dr. philos i sosiologi, UiO 1996
  • Først stipendiat, senere forsker v/ Institutt for samfunnsforskning 1992-1996
  • Stipendiat ved Institutt for sosiolgi v/UiO 1985-1991
  • Mag. art. i sosiologi v/ UiO 1984

 

Kilde: UiO

 

Medlemmer av den økonomiske overklassen har oftere arvede penger enn andre og ender oftere opp med høyrere lønn enn de fra den kulturelle overklassen. Penger er altså belønningen. Barn som vokser opp med en kulturelitebakgrunn oppnår imidlertid oftere god utdanning.

 

– Det jeg har prøvd å vise, er at barn av disse klassene kan oppleve at de “tvinges” til å gjøre som foreldrene sine. Kanskje ikke ved synlig og direkte tvang, men gjennom det usynlige og samfunnsmessige presset. Velger man på tvers av sine foreldre, opplever man sosial nedadgående mobilitet, noe som verken barnet eller foreldrene er interesserte i.

 

– Så selv om velferdsstaten gir oss sjanselikhet gjennom studielån og gratis utdanning, begrenser vi selv våre valg?

– Ja, det stemmer. Formelt sett har vi gode valgmuligheter, men i praksis fungerer det ikke. Å velge for eksempel fem år på Blindern har en høy terskel. Det er kostbart, du vet ikke hva du blir, og dersom dine foreldre aldri har satt sine ben på et universitet, er det stor sjanse for at du velger noe annet, forklarer hun.

 

– Dersom systemet er så fastlåst, hvordan forklarer du utdanningsrevolusjonen vi har vært vitne til siden midten av 1990-tallet?

– Den handler nok mer om at samfunnet vårt har blitt mer spesialisert og at det er en økning i etterspørselen etter høyere kompetanse. Heller enn å si at samfunnet vårt har oppnådd større sjanselikhet, vil jeg si at vi alle har tatt ett trappetrinn opp på utdanningsstien – uten at vi har forlatt vår klassetilhørighet, fastslår Hansen.

 

Ulikheter som en dynamikk

Sosiologiske funn viser altså at likhetssamfunnet ikke klarer å opprettholde idealet om sjanselikhet. Mer positive ”tall” finner vi dersom vi ser på ulikhetene over tid. Ulikhetene er nemlig relativt stabile når man måler dem over tid.

 

Bortsett fra at de økonomiske forskjellene viser en noe økende tendens.

 

– I de senere årene er det påvist et økende gap mellom de rike og de vanlige i samfunnet vårt. Dette vises i sosiologiske tabeller som måler økonomi over tid og i kvantitet. Formue ser ut til å være en sentral variabel bak de økende økonomiske forskjellene, forklarer Marianne Nordli Hansen.

 

– Kan Thomas Pikettys modell brukes her, eller tilhører han økonomene?

 

– Hans modell og analyser er høyst sosiologiske. Så absolutt. Selv har jeg studert de én prosent rikeste i Norge og funnet at deres rikdom i stor grad ikke er bygget opp av to tomme hender, men med foreldrepenger i ryggen. Formue er kanskje det som er mest skjevt fordelt i Norge, noe som er med på å øke avstanden mellom grupper i befolkningen, sier hun.

 

Norge i forhold til verden

Det er ikke uten grunn at Bernie Sanders under valgkampen i USA trakk frem den skandinaviske modellen når han skulle forklare hvor han ønsket å bringe landet. Vi er fortsatt et ganske egalitært samfunn, sammenlignet med de fleste.

 

– Vi skårer høyt, ja. Likevel er det flere som har pekt på svakheter. Det kom for eksempel nylig en forskningsrapport, skrevet av Rasmus Landersø og James J. Heckman, som viste at mobiliteten og sjanselikeheten slett ikke er så sterk som vi liker å tro i Skandinavia. Rapporten, The Scandinavian Fantasy, som brukte Danmark som case, oppsummerte med at likhetsidealet og realitetene ikke akkurat var samsvarende i Skandinavia heller, forklarer Hansen.

 

Hun referer også til en annen forskningsrapport som viser lignende funn. Den svenske forskeren Janne Johnson sammenlignet sjanselikhet i Sverige og Storbritannia og fant at forskjellene faktisk ikke var så store mellom de to landene.

 

– Hvorfor er ulikhet så spennende og evig aktuelt?

– Rent politisk er ulikhet spennende fordi vi vet at dersom ulikhetene blir for store i et samfunn, fører det til spenninger og kanskje også opprør. Et godt eksempel finner vi i det indiske kastesystemet der lavkastefolk protesterer til tross for at de er født inn i systemet og har det forankret i religionen. Det er også god grunn til å tro at valgseieren i USA også handler om en opplevelse av for mye ulikhet, avslutter professor Marianne Norli Hansen.