.

Aktuelt

Dalende tillit til forskningsobjektivitet

Med den amerikanske presidenten i spissen stiller stadig flere kritiske spørsmål til hvorvidt media forteller sannheten. Den skeptiske bølgen har spredd seg også til forskingsverdenen og Norge; 40 prosent er usikre på forskernes objektivitet.
  • Gunn Kvalsvik
  • Wikipedia/Joe Frazier/Forskningsrådet/Pixabay

10-20 år tilbake i tid startet artikler om aktuell forskning ofte med ”nyere forskning viser at …” eller ”forskning forteller oss at …”. I dag er det sjelden at slike fraser brukes, kanskje fordi de er overbrukt og oppleves som floskler, eller kanskje handler det om at forskningsbevis ikke lenger oppleves som bunnsolide.

 

Samfunnsviteren har snakket med lederen i Forskningsrådet, John-Arne Røttingen.

 

– Stemmer det at forskning er under den kritiske sannhetslupen?

– Ja, jeg ser absolutt at det kritiske sannhetsblikket også har smittet over på forskningsfeltet. Jeg tenker ikke umiddelbart på utviklingen som noe utelukkende negativt, snarere mener jeg at det kan virke motiverende.

 

– Motiverende?

– Ja, det at etablerte sannheter blir debattert og stilt til veggs er positivt fordi det rører ved selve kjernen og basisen i forskning. Hva er sannhet og hva er ikke sannhet. Forskere er vant til faglige debatter og til at det kan være konkurrerende tilnærminger og teorier. At spørsmålet om validitet ligger på alles lepper, også her til lands, kan, slik jeg ser det, oppfattes og brukes til noe positivt i forskingsverdenen.

 

– Hvordan kan det brukes?

– Vi som er utdannet forskere, er opplært i vitenskapelig metode og kritisk tenking. Det ligger etter hvert i ryggmargen vår. Denne kunnskapen bruker vi når vi forsker, men med dagens kontekst må vi også bli flinkere til å formidle hvordan vi jobber og overfører vår lærdom om kildekritikk til andre.

 

– Hva ser du på som negativt når alt, inkludert forskningsresultater, skal stilles spørsmål ved?

– For den menige mann og kvinne vil det selvsagt kunne bety usikkerhet, fordi man i den ytterste konsekvens opplever at det kan stilles spørsmål ved det meste. Men i praksis er det neppe slik. Jeg tror kritisk tenkning skjerper sansene og at det skaper god dynamikk i debattene. Dette kritiske blikket blir mer og mer aktuelt etter hvert som flere ytrer seg fritt og vi stadig må forholde oss til nettsteder som tilsynelatende virker troverdige, men som opererer på bakgrunn av en politisk agenda.

 

– Hva vet dere om tilliten til det som publiseres av forskningsresultater i Norge?

– En ganske fersk undersøkelse viser at hele 40 prosent tror at forskere påvirkes av sitt personlige syn. Et urovekkende tall, selvsagt, men vi må erkjenne at også forskere påvirkes av sine holdninger og perspektiver i sine valg av tema, metoder og tilnærminger. Det vil dermed også påvirke resultater, konklusjoner og formidlingen av disse.

- At etablerte sannheter blir debattert og stilt til veggs er positivt fordi det rører ved selve kjernen og basisen i forskningen, sier leder i Forskningsrådet, John-Arne Røttingen.

 

– Hvordan bedre tilliten?

– Vi må arbeide enda mer målrettet med å formidle hva forskning er og hvordan fakta eller funn skal fremskaffes. Dessuten ønsker vi å gjøre alle publikasjoner tilgjengelige. Jeg har tro på at full åpenhet er den beste medisinen for å bygge tillit.

 

– Altså synliggjøring. Hvordan gjøres dette av Forskningsrådet i dag?

– Vi og forskningsinstitusjonene bruker primært forskning.no som plattform når vi skal dele og formidle forskning. Dessuten oppfordrer vi forskere til å delta i debatter for å dele, presisere og nyansere. Jeg synes det er positivt at så mange deltok i March for Science for noen uker siden. (22. april, red.anm.) I tillegg til i Oslo gikk folk i tog i mer enn 600 universitetsbyer i hele verden. Det forteller meg at forskere ønsker å være mer offensive.

 

– Er dette en ny marsj?

– Ja, dette er en ny bevegelse. Og hovedgrunnen er nok Trump og hans utspill og budsjettforslag. Mer enn noen gang trenger vi god og solid forskning som opererer på tvers av media, politiske partier og enkeltpersoners synsing.

 

– Hva gjør dere for å møte en stadig mer tabloidiserende medieverden?

– Dette løses ikke med ett grep, men tar tid. For å bygge tillit må vi forholde oss til rammevilkårene. Igjen, jeg tror på forskningsformidling og mener forskere må kommunisere mer strategisk og tydelig. Blir formen for grå, blir forskningen uhåndgripelig og dermed verken lest eller brukt.

 

– Selv om mediene sjelden bruker frasen ”ny forskning sier”, er de en viktig formidlingskanal. Hvordan tenker du forskere kan være flinkere til å bruke mediene?

– Det er nesten alltid en splid mellom media og forskere. Det er for så vidt ikke nytt. Medias natur er et ønske om å spisse budskap og forenkle, noe som står i kontrast til forskningens grundighet og kompleksitet. Jeg tror en del av forskningsfeltets manglende tillit blir skapt i dette rommet, altså av at media skriver forenklede utgaver av rapporter og arbeider.

- Det er nødvendig at befolkningen gjennom skolen lærer om kilder og kildekritikk, hevder leder i Forskningsrådet.

 

– Hvordan unngå at dette skjer?

– I Storbritannia har de for eksempel laget et system som faktasjekker helseartikler i media. En gruppe undersøker og oppsummerer hva forskning sier om spørsmål som har blitt helsenyheter, og journalister må forholde seg til det som premiss. Jeg tror at slike ordninger vil bli mer og mer vanlige i fremtiden.

 

– Er det noen forskningsfelt som er mer utsatt for sannhetsangrep?

– Ja, det er nok særlig samfunnsvitenskapelig og dels humanistisk forskning som oftest blir utfordret og forvrengt. Grunnen er at metodene og studieobjektene ofte er mer sammensatte og det er konkurrerende perspektiver og tilnærminger i forskningen. Når det er sagt, er det også flere angrep på naturvitenskapene. Temaer som klima, oljeutvinning og fisk vurderes noe ulikt i forskningsmiljøer, og når det i tillegg er snakk om ressurser vi alle har et forhold til, blir det debatt.

 

– Dersom premisset er at media plukker forskningsresultater fra hverandre og innimellom setter dem sammen igjen slik at de får den viklingen de ønsker, burde forskere holde igjen funnene sine?

– Nei, absolutt ikke. Snarere tvert imot. En av våre viktigste strategier er å være åpne. Dessuten har forskere gjennom sin forskerutdanning kunnskap om formidling og media og hvordan de best bør agere overfor til mediene.

 

– Kan det være at det er mer fusk og fanteri i forskingsverdenen i dag enn det var tidligere, og at det også er med på å bygge ned tilliten til sannheten?

– Nei, det tror jeg ikke. Den største fuskesaken vi har hatt i norsk forskningshistorie er Sudbø-saken. Og den er ikke lenger ny. Det som er farlig i dag er de mange web-plattformene og innlegg i sosiale medier som dukker opp og som for eksempel refererer til forskning. Dersom de er for ensidige og kanskje også bruker forskning som ikke faktisk holder mål, er det en utfordring å korrigere bildet. Her har forskingsverden en viktig rolle som vaktbikkje, men det er urealistisk å skulle identifisere all misbruk. Derfor er det nødvendig at befolkningen gjennom skolen lærer om kilder og kildekritikk.