.

Dybde

Når arbeidsplasser flyttes

For ti år siden ble Luftfartstilsynet flyttet fra Oslo til Bodø, og nå har regjeringen bestemt at Fredskorpset skal flyttes til Førde. Hva gjør det med en arbeidsplass og de ansatte å bli tvangsflyttet?
  • Gunn Kvalsvik
  • Rawpixel/Arild Finne Nybø/Privat

Omstillinger i arbeidslivet oppleves ofte som dramatiske endringer. En omorganisering kan medføre nye arbeidsoppgaver, andre samarbeidskonstellasjoner, andre lederkonstellasjoner, og kan også føre til at noen mister jobben. En særlig vanskelig type omstilling er flytting av en hel virksomhet til et annet sted i landet.

 

Luftfartstilsynet til Bodø
I 2003 fikk 900 statlig ansatte beskjed om at arbeidsplassen deres skulle flyttes fra Oslo og til distriktene. Rundt 100 av de berørte hadde sitt virke i Luftfartstilsynet og ble fortalt at arbeidsplassen dere skulle flyttes til Bodø.

 

Protestene var massive både fra ledelsen og de ansatte. De mente at daværende arbeids- og administrasjonsminister Victor Normans argumenter om at forvaltningsmakten ble for stor i hovedstaden og dermed måtte flyttes ut, ikke veide opp for de negative konsekvensene.

 

Det ble pekt på verdien av nærhet til departementet og resten av forvaltningen, tap av erfaring og kompetanse som resultat av at få ville bli med på flyttelasset, samt sikkerhetshensyn i oppbyggingsperioden av det nye kontoret.

 

Det var ikke bare intern støy rundt flytteprosjektet av tilsynet. Fagforeninger og fagfolk protesterte. Andre mente kostnadene kom til å bli høye, noe som i ettertid viser seg stemte. Prisen ble for flyttingen var i 2003 stipulert til 116 millioner kroner, mens den endte på 186 millioner. Daværende direktør Heine Richardsen i Luftfartstilsynet mente hovedårsaken til ekstrakostnadene var dobbeltbemanning i Bodø og Oslo, et resultat av at det blant annet tok lengre tid å rekruttere kompetente folk, samt ressurser til opplæring og rettledning.

 

Regjeringen og statsråden lot seg ikke rikke, og allerede året etter etablerte Luftfartstilsynet kontor i Bodø. Tre år senere var Oslokontoret borte, og tilsynet var oppe og gikk i Bodø.

 

– Alle ansatte fikk tilbud om å bli med på flyttelasset. Alternativet var å søke seg andre jobber. Det eneste unntaket var de som hadde passert 60. De fikk tilbud om å jobbe på en liten avdeling i Oslo. Det er i dag seks medarbeidere på kontoret i Oslo på Blindern, i tillegg er det to medarbeidere på Gardermoen (SAFA). Ingen av disse kontorene er planlagt lagt ned, forklarer Lars-Arne Bue, seniorrådgiver ved Luftfartstilsynet.

 

– Hvor mange valgte å finne seg en ny jobb?

– Under ti prosent ble med. Resten ble rekruttert, mange er faktisk fra regionen. Noen av dem bodde her, men mange så også muligheten til å flytte hjemover på grunn av et spennende jobbtilbud, sier Bue.

 

Det er flere som kommer fra andre regioner. Bue er statsviter fra Universitetet i Bergen, rogalending og kom fra en jobb i Riksrevisjonen. For ham var det arbeidsfeltet som fristet, og han flyttet oppover i 2005.

 

Selv om det var mange protester, er det nye Luftfartstilsynet i dag fullt operativt. De har fått flere oppgaver og består av 190 ansatte.

Lars-Arne Bue, seniorrådgiver ved Luftfartstilsynet, som i dag består av 190 ansatte og som har fått flere oppgaver etter flyttingen.

– Det er mye informasjon som har blitt presentert, både muntlig og i mange forskjellige kanaler. Dette har bidratt til at det har vært utfordrende å orientere seg i landskapet og hva som faktisk gjelder til enhver tid.

 

Tillitsvalgt i Fredskorpset for Samfunnsviterne, Erik Thompson
Erik Thomsen i Fredskorpset tror utflyttingen til Førde vil svekke Fredskorpsets rolle.

 

Fredskorpset
I februar i år fikk de ansatte i Fredskorpset sjokkbeskjeden om at regjeringen hadde planer om å flytte kontoret ut av Oslo. Utenriksdepartementet foretok en intern utredning av om Fredskorpset skulle flyttes til Trondheim, Stavanger eller Førde. I juni kom den endelige avgjørelsen: de skulle til Førde.

 

– I februar ble vi fortalt at de skulle ha en prosess og at flere alternativer skulle vurderes, blant annet Trondheim og Stavanger. I ettertid tror jeg det var et spill, at Kommunal- og moderniseringsdepartementet allerede hadde fått sterke politiske føringer for Førde, forklarer tillitsvalgt i Fredskorpset for Samfunnsviterne, Erik Thompson.

 

– Hvorfor tror du det?

– Det handler om politikk, distriktspolitikk, og om å gi å ta. Når lokalpolitikere argumenterte med faglige argumenter, virket det absurd. Blant annet har noen pekt på at det er en internasjonal musikkfestival i Førde og at det ikke er så langt til United World College. Ikke et vondt ord om hverken festivalen eller den videregående skolen, men det har ingen relevans for det vi driver med. Uansett, de valgte Førde, det dyreste alternativet og det som er mest utfordrende faglig sett, fastslår Thompson.

 

Han mener beslutningen om å flytte Fredskorpset til Førde bærer preg av manglende kunnskap om det Fredskorpset produserer.

 

– Kjernen i vår virksomhet er gjensidig utveksling av mennesker mellom organisasjoner og bedrifter, på tvers av landegrenser. Vi jobber med kunnskapsdeling og utvikling nedenifra og opp, gjennom menneskene som reiser på utveksling. For at modellen skal fungere optimalt, må tillit bygges opp mellom partnerorganisasjonene som skal utveksle personell, og Fredskorpsets programrådgivere fasiliterer denne prosessen. Vi må derfor reise mye, møte partene fysisk, være til stede og bygge broer, sier han.

 

Høy kostnad
Prislappen på flyttingen er høy. I kroner snakkes det om rundt 60 millioner i rene flyttekostnader, penger som etter sigende skal tas av bistandsbudsjettet. Det er også en forventet økning i reisebudsjettet på over 100 prosent.

 

Andre deler av flyttekostnadene er vanskelig å tallfeste. Det handler blant annet om tap av kompetanse siden det høyst sannsynlig er få av arbeidsstokken som blir med over til Vestlandet.

 

Thompson forteller at Fredskorpset er internasjonalt anerkjent for sin gjensidige utvekslingsmodell, som har blitt utviklet i løpet av de siste 16 årene.

 

– Vi er verdensledende på gjensidig utveksling. Bare det siste året har kolleger fra England, Canada, Tyskland, Japan og Australia vært i Norge for å lære om vår metode. Flyttingen vil kunne ha katastrofale følger for den unike spisskompetansen fagmiljøet i organisasjonen sitter på.

Fredskorpset, med sine rundt 40 ansatte, skal flyttes fra Oslo til Førde, men det er usikkert hvor mange av de ansatte som blir med på flyttelasset.

 

Ifølge Thompson er det usikkert hvor mange det gjelder, men anslår at 85 til 90 prosent velger å takke nei til å bli med til Førde. Den delen av prosessen er ikke ferdig ennå. Alle har hatt en første samtale med ledelsen, som kun er undersøkende. Den endelige fristen for å bestemme seg er satt til desember.

 

Samfunnsviternes tillitsvalgte mener at fagtapet er en ting, men at en annen kostnad som heller ikke kan tallfestes, er bruddet i opparbeidede relasjoner. Fredskorpsets arbeid er helt avhengig av personlige kontakter og tillit som bygges over tid, sier han.

 

I tillegg mener han at det vil svekke virksomheten å flytte bort fra et felleskap og fagmiljø.

 

– De fleste organisasjoner i det bistands- og utviklingspolitiske fagmiljøet er lokalisert i Oslo. Det samme gjelder Utenriksdepartementet, som vi er underlagt, og NORAD. Jeg tror at vår rolle blir svekket, og at vi får problemer med å delta i så stor grad som ønskelig, for eksempel i ordskiftet, sier han.

 

Prosessen
Omstillingsprosessen i Fredskorpset startet rett etter den endelig avgjørelsen i juni, men Thompson forteller at det var først i august arbeidet med å forberede flytting av organisasjonen kom ordentlig i gang. Da fikk Fredskorpset ny, konstituert direktør, da direktør Nita Kapoors åremål gikk ut. Da startet også de formelle møtene mellom ledelsen og fagforeningene og det ble utarbeidet forslag til omstillingsavtaler og informasjonsrutiner.

 

– Det er mye informasjon som har blitt presentert, både muntlig og i mange forskjellige kanaler. Dette har bidratt til at det har vært utfordrende å orientere seg i landskapet og hva som faktisk gjelder til enhver tid. Dialogen går opp og ned i flere ledd, mellom medlemmene, styrene i fagforeningene, ledelsen, UD og KMD. Det er et ulendt terreng både for ledelsen og for oss ansatte. Kommunal- og moderniseringsdepartementet skulle komme med en dreiebok, men gikk senere tilbake på dette. Så langt er departementets rolle redusert til veiledning av de som sitter i direktørposisjonene i de berørte virksomhetene. Selv har jeg hatt god nytte av å ha Samfunnsviternes sekretariat som rådgivere, sier han.

 

– Gis det rom for folks uro og frustrasjoner?

– Ja, både i allmøter og i fagforeningsmøter blir ventilene luftet flittig. Folk får anledning til å diskutere hvilke konsekvenser flyttingen kan ha for prosjektene og virksomheten, men også hva flyttingen vil betyr for egne liv. Samtidig skal vi opprettholde produksjonen. Business as usual. Det er utfordrende, merker jeg. Kanskje også fordi jeg er tillitsvalgt og representerer flere, så blir kollegers bekymring for fremtiden til mine egne. Uansett, jeg synes ledelsen har lyttet og vært relativt lydhøre for våre innspill. Selv om vi er tre fagforeninger på huset, har vi bevisst samkjørt og samarbeidet så mye som mulig fra starten av for å tale med tre stemmer som sier noenlunde det samme. Dette mener jeg har vært vellykket så langt. Vi har fått til en del, men det er ikke så lett å forsone seg med at vi kun har drøftingsrett og ikke forhandlingsrett, sier han.

 

Selve flyttingen skal gjennomføres i løpet av neste år, og den 31. desember 2018 skal lyset slukkes på Oslokontoret. Det er snakk om noe overlapp; at noen kan være med over og bo der midlertidig, mens andre skal pendle mellom Oslo og Førde i seks måneder, men de endelige detaljene er ikke på plass, forteller Thompson.

 

– Blir du med på flyttelasset?

– Nei, jeg blir ikke med. Med samboer, nyoppusset leilighet og en liten baby ser jeg ikke det som gjennomførbart, sier Erik Thompson.

 

Stor kostnad
Evalueringer gjort i ettertid av utflyttingene på begynnelsen av 2000-tallet viser at flyttingene av de statlige virksomhetene var opprivende for de ansatte som ble berørte. DIFI konkluderte i 2009 med at ”påfallende mange mener at omstillingen påvirket både livssituasjonen, trivselen (62 prosent), det sosiale miljøet og familien, negativt.” Det ble også referert til at mange av de ansatte hadde vært lenge i tilsynene og arbeidsplassen var svært viktig også for deres sosiale miljø.

 

En rapport, gjennomført av konsulentselskapet Asplan Viak i samarbeid med SINTEF og PWC, viser også at det har vært utfordrende å flytte statlige virksomheter. Gjennom rapporten kommer det frem at frafallet av medarbeidere var stor og at oppbygging av ny organisasjon var krevende og kostbar. I tillegg ble det pekt på at etatene representerte verdifulle kompetansearbeidsplasser i de regionene de flyttet til, men at ringvirkningene var svært begrensede. I tillegg ble det pekt på at det totalt var en kostbar reform, med en endelig prislapp på mellom 600 000 og 1,4 millioner kroner pr. arbeidsplass som ble flyttet ut. Kritikken mot evalueringene er at de ble produsert kort tid etter flyttingene, noe som gjør at de langsiktige effektene ikke blir målt.