.

Dybde

30 år med snakking og måling

I følge professor Carlo Aall er det tre viktige grunner til for at vi ikke har kommet lenger i å nå bærekraftmålene: Universitetene sliter med definisjonen, forskingen er konsentrert rundt fakta og enkeltmenneskene motiveres ikke til å endre måten de lever på.
  • Gunn Kvalsvik
  • PXhere, Vestlandsforskning, privat

Universiteter og høgskoler har, helt siden 1987 da FN og Brundtland lanserte de første målene for bærekraft, hatt en klar bestilling om å levere kunnskap. I en Stortingsmelding fra 1988 het det at «Med utgangspunkt i de tverrfaglige sentra for bærekraftig utvikling som er eller vil bli etablert i 1989 vil universitetene bygge ut miljø- og utviklingsrelaterte programmer» og «For å sikre det tverrfaglige aspektet ved den utviklingen som nå er på gang ved universitetene, vil det i løpet av 1989 bli opprettet stillinger på professornivå over Miljøverndepartementets budsjett».

 

I følge Carlo Aall, professor i bærekraftig utvikling ved Høgskulen på Vestlandet, gikk det ikke slik.

 

– Universitetene klarte ikke å bli enige, og midlene ble etter hvert inndratt. Alle tverrfaglige sentra for bærekraftig utvikling som alt fantes ved universitetene, ble etterhvert lagt ned, bortsett fra to, og det er Senter for Utvikling og Miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo og HEMIL-senteret i Bergen, forklarer han.

 

30 år i tenkeboksen
Men så, 30 år senere, begynner det å skje noe. I dag har alle norske universiteter og større høgskoler hatt sine bærekraftkonferanser med løfter om at nå skal det satses på bærekraft.

 

– Sist ute var Høgskulen på Vestlandet med sin bærekraftkonferanse, som ble arrangert i Bergen i 2016, forteller Aall.

 

Mange spørsmål er relevante: Hvorfor tok det 30 år før universitetene kastet seg på bærekraftbølgen? Er det et større alvor nå enn tidligere? Eller er det kanskje slik at nå er bærekraftmålet blitt så utvannet at «alle» – også universitetene – kan skrive under på målene?

 

For å forklare dette, mener Carlo Aall vi må gå tilbake til den originale definisjonen av bærekraft.

 

– Den opprinnelige definisjonen av bærekraftmålet sier at vi skal bestrebe oss på en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov. Og videre, to presiseringer som ofte blir utelatt, at bærekraftmålet skal jevne ut forskjeller mellom fattige og rike, og dette må skje innenfor de absolutte grensene for hva naturen kan tåle, sier han.

 

FNs åpne definisjon av bærekraftmål har ført til debatter. Carlo Aall forklarer at det i akademia ganske raskt utkrystalliserte seg to tilnærminger.

 

– Den ene er smal og spiss, forholder seg til et begrenset antall tema, få delmål, prioritering mellom delmål, konfliktorientert og aksept for at også ikke-teknologiske tiltak er nødvendige for nå målene. Den andre tilnærmingen er bred og flat og konsentrerer seg om oppsplitting i mange delmål, ikke prioritering mellom delmålene, konsensusorientert og stor vekt på teknologiske tiltak for å nå målene, forklarer han.

 

– Har frontene stått steilt mot hverandre i alle disse 30 årene?

– I løpet av de 30 årene som har gått, har «verden» gått fra den smale og spisse til den brede og flate. FNs offisielle versjon av bærekraftmålet er nå, etter målene som ble satt i 2015, splittet opp i 17 likeverdige delmål. For eksempel er et mål om «Innovasjon og infrastruktur», nummer 9, likestilt med mål om å «utrydde fattigdom», som er nummer 1, og «stoppe klimaendringer», nummer 13. En rekke forskere mener at det er uheldig med en stadig utvidelse av hvilke menneskelige behov som skal omfattes av en bærekraftpolitikk og at viljen til politisk prioritering mellom de ulike delmålene under bærekraftoverskriften ikke er til stede, sier Aall.

Professor Carlo Aall.

– Situasjonene er tross alt menneskeskapte, og da trenger vi mer kunnskap om hvordan vi tenker og agerer, ikke minst kunnskap om handlingene ut over de teknologiske som er aktuelle for å snu utviklingen i en bærekraftig retning.

Carlo Aall, professor i bærekraftig utvikling ved HVL.
- Så lenge vi fortsetter vårt forbruksmønster, hjelper det lite i plukke plast i fjærekanten. Ute i havet fortsetter plastbergene å vokse, sier Carlo Aall.

 

Ikke bare teknologer og naturvitenskap
Flere mener at forskningen og universitetsmiljøene bør jobbe mer tverrfaglig. Frem til nå har teknologer og naturvitenskapen dominert arenaen i bærekraftarbeidet. Dette har ført til at kunnskapsproduksjonen på feltet har konsentrert seg om fakta, konsekvensutredninger og teknologiske tiltak for å løse problemene. Ikke minst er dette tydelig for klimautfordringene.

 

– Selvsagt er det greit, og nødvendig, at disse utdanningsgruppene bidrar med fakta og analyser. For å få til endringer og løsninger, trenger vi imidlertid også andre faggrupper. Da tenker jeg spesielt på fagfolk med utdanning innenfor samfunnsvitenskap eller humaniora. Situasjonene er tross alt menneskeskapte, og da trenger vi mer kunnskap om hvordan vi tenker og agerer, ikke minst kunnskap om handlingene ut over de teknologiske som er aktuelle for å snu utviklingen i en bærekraftig retning, sier Aall.

 

Han trekker frem et dagsaktuelt eksempel, nemlig kartleggingen av volum på plastbergene som flyter rundt på havene våre. Bilder og tekst om situasjonen deles flittig i sosiale medier, og ”alle” mener selvsagt at dette er fælt.

 

– Det er ikke feil med slik informasjon, og resultatet er blant annet at stadig flere bidrar ved å plukke søppel langs kystlinjen vår. Alle vet imidlertid at dette bare utsetter problemet. Det rokker nemlig ikke ved de bakenforliggende årsakene, at plastberget er der på grunn av at vårt forbrukssamfunn er ute av proporsjoner og stimuleres ved stadig politisk fokus på økonomisk vekst, sier han.

 

– Sier du at det ikke hjelper at enkeltmennesker tar grep?

– Vi har for lenge snakket om forbrukermakt. At det er vi som enkeltmennesker som må handle og samtidig presse frem endringer både overfor bedrifter og i politikken. Jeg tror dessverre ikke dette fungerer. Et godt eksempel er røykeloven. Selv om vi hadde kunnskap om at det var helseskadelig, fortsatte folk å røyke. Endringene kom først etter et lovforbud. Her trenger vi gode samfunnsvitenskapelige og psykologiske studier som kan hjelpe oss å forstå mekanismene bak folks handlinger, og overføre disse innsiktene til klima- og bærekraftområdet, fastslår Aall.

 

Å bli klar over egne handlinger
Det finnes flere måter å måle og bevisstgjøre adferd. Carlo Aall forteller om klimaspillet HOPE, som flere institusjoner på tvers av flere europeiske land har vært med på å utvikle.

 

– I fagverden defineres spillet HOPE under «serious gaming», det vil si strategispill som i dette tilfellet dreier seg om å berge jorda fra klimaødeleggelser. Gjennom spillet kan man måle atferden til husholdninger og på den måten kartlegge folks holdninger og forbrukervaner og så spille om hvilke endringer i forbruket brukerne er villige til å gjennomføre for å nå et mål om for eksempel 25 eller 50 prosent reduksjon i de bakenforliggende klimagassutslippene. Spillet ble for øvrig brukt – og er vist i P3 dokumentaren «Skyldig, jeg» som ble sendt på TV høsten 2016, forteller Aall.

 

I Norge er spillet prøvd ut i Bergen med ca. 60 deltakende husholdninger. Resultatet av spillet var at husholdninger klarte å redusere klimagassutslippene sitt med 25 prosent gjennom frivillige forbruksendringer. For å komme til målet for spillet, som er 50 prosent reduksjon, måtte imidlertid husholdningene «tvinges».

 

– Det gjorde vi ved å si, etter den frivillige runden, at husholdningene nå måtte fortsette å velge «tiltakskort» med foreslåtte forbruksendringer til de nådde målet om 50 prosent reduksjon, og at de nå skulle tenke at hvert valg de gjorde, var på vegne av alle norske husholdninger. De måtte derfor forutsette at valgte de for eksempel «nei til flere sydenturer med fly til Thailand», så måtte myndighetene innføre et tiltak som gjorde at dette omfattet alle i Norge.

 

Denne tvungne runden, mener Carlo All, illustrerer nødvendigheten av å gå fra individuelle (frivillige) til kollektive (påtvungne) handlinger for å klare de mest ambisiøse klimamålene. Funnene samsvarer også med de som er gjort i andre land, forteller han og legger til at et annet funn var at folk er villige til å strekke seg langt dersom det skjer under en «sjarmerende innpakning» og at man er med på noe som faktisk betyr noe.

Studenter spiller HOPE, et klimaspill som flere institusjoner på tvers av flere europeiske land har vært med på å utvikle.

 

Det kan bli dyrt
Den vestlandsbaserte forskeren snakker mye og er tydelig engasjert på bærekraftsområdet. Han publiserer stadig artikler på forskning.no og er en ivrig samfunnsdebattant. Blant annet peker han på negative mønster der stadig flere reiser mer eller bygger hytter, selv om vi vet at det skader klimaet. Det er heller få eller ingen tegn på at vi slutter å kjøpe luksusvarer for å få til en bedre omfordeling av verdens goder.

 

Nå er han imidlertid lei og mener at årtier med kamp om sannheten må komme til en ende og at vi må over på handling.

 

– Kanskje vil det skje en endring når de som forurenser må betale for kostnaden som påføres samfunnet og verden? Hva om Norge skal betale tilbake det oljeforurensningen gjennom tidene har medført? Da spøker det for oljefondet vårt. Det er ikke skremselssnakk. Koblingen er farlig logisk, sier forskeren, og viser til at de første søksmålene mot oljeselskapene er på gang i USA, modellert etter tidligere søksmål mot tobakksprodusenter, sier han.

 

Han mener at logikken er den samme i begge tilfellene; industrien – tobakk, og nå olje – kan stilles økonomisk ansvarlig for de skadene de har påført samfunnet i tiden etter at de visste, eller burde ha visst, hvilke negative konsekvenser deres produkter påfører samfunnet.

 

Fremtid, teknologi og håp
Mange tror at teknologiutviklingen kan redde oss fra en klimakrise, og det forskes derfor på høygir for å utvikle blant annet drivverdige maskiner som kan dra ut karbon fra atmosfæren, altså rene forurensingsstøvsugere».

 

– Når disse maskinene er ferdigutviklet og fungerer 100 prosent, kanskje om 50 år, er det trolig for sent, og klimaet er ødelagt, sier Aall. Han mener derfor vi må se etter andre muligheter som kan gi en umiddelbar effekt. Forbruksendringer er til syvende og sist nøkkelordet.

 

– Hva med målet om å redusere fattigdom, er det noe du har sett på?

– Fattigdomsproblematikken henger faktisk sammen med forbruket vårt. Vi må forbruke mindre, og la de fattige forbruke mer. Altså igjen, ingen kan fortsette det galopperende forbruket de vestlige landene har unnet seg de siste 100 årene, sier Aall, og legger til:

 

– Vi har vent oss til en tanke som tangerer mot at vi er ”gud den allmektige”. At vi ikke lenger er en del av naturen, men hersker over den. Vi oppfører oss som vi har superkontroll, og på veien har vi glemt innsikter som er bestandige. Ingenting tyder på at folk blir lykkeligere av et stadig større materielt forbruk, snarere tvert imot. Her synes jeg samfunnsvitere og humanister må på banen og guide med sine metoder og analyser.

 

Men først, fastslår han, må vi innse at dette er en normativ prosess. Altså at forskere og enkeltpersoner er avhengige av politisk styring. Det krever at bærekraftmålene i sterkere grad gjenspeiles i reell politikk.

 

– Å stake ut en kurs der myndighetene prioriterer for eksempel å fortsette å utdanne oljegeologer i en tid der oljeutvinningen trolig må avvikles ut fra klimahensyn, er helt feil. Eller hvorfor stiller ikke flere politikere spørsmål ved hvorvidt det er bærekraftig å forske på stadig mer avanserte våpensystemer for Kongsberg våpenfabrikk i en tid der det er avgjørende å ruste ned? Det samme kan sies om å tilby utdanningsløp som innebefatter avansert plastdesign når miljøbevegelsen peker på behovet for å redusere bruken av plast, avslutter professor Carlo Aall.