.

Dybde

“Teknoantropolog” og aktivist

Antropologien har motivert antropologen Siri Engesæth i å medvirke til endringer i russisk atompolitikk, stoppe giftmaling under båter i Europa samt få Innovasjon Norge til å tenke nytt. Nylig ble hun kåret til en av de 50 viktigste teknologene i Norge.
  • Gunn Kvalsvik
  • Privat

– Jeg tror jeg var 13 år, altså i 1982, da ungdomskolen fikk besøk av noen politikere og næringslivsledere. De skulle forteller oss hvordan de jobber og hva de gjorde. Deres manglende engasjement og tafatthet brant seg fast og jeg tenkte; dette kan jeg gjøre mye bedre, forteller Engesæth.

 

Hun forstod det ikke da, men i ettertid skulle det vise seg at denne skoletimen var avgjørende for det som skulle bli Engesæths livsprosjekt, nemlig å ikke være tafatt, men å ta ansvar – et brennende ønske om å gjøre en forskjell.

 

Antropologiens vidunderlige kunnskap

Da Siri Engesæth noen år senere skulle studere, lette hun etter faget som kunne brukes i hennes prosjekt. Hun prøvde juss, men ble skuffet og opplevde et firkantet, elitistisk og lukket fag.

 

– Etter ett år hoppet jeg av og begynte på sosialantropologi. En av de første forelesningene var med professor Gunnar Haaland, som foreleste om maktkamp og økologi i Irak. Den samme kvelden hadde NRK et innslag om napalm-bombingen ved Tigris i Irak. Jeg ble faktisk helt satt ut. Med Haalands kunnskap om hvordan disse menneskene levde, spiste og organiserte seg, forstod jeg mye mer av det som var rundt katastrofen som rullet over skjermen. Rett og slett konteksten. Der og da innså jeg at jeg hadde funnet mitt redskap, nemlig antropologien, forteller hun.

 

Siri Engesæth mener faget gjorde henne oppmerksom på sårbarhet, kompleksitet og endringspotensiale som ligger i samfunn og mennesker. Da krigen brøt ut i Jugoslavia, ble for eksempel systemene som professor Tone Bringa hadde delt i sine forelesninger, snudd på hodet. Uten bestefar Titos strenge politikk sprakk faste strukturer, nesten over natta, og kaos tok over.

 

Mens mange av hennes medstudenter vendte blikket til sørlige feltarbeidsområder, valgte Siri Engesæth et samfunn som, i løpet av en svært kort periode, hadde blitt snudd opp ned etter USAs verste oljekatastrofe: Exxon Valdez-ulykken, 40 kilometer utenfor Valdez i Alaska.

 

– Motivasjonen bak valget mitt var en kombinasjon av Helge Ingstads beskrivelser, og en interesse for hva som kunne skje i slike samfunn i møtet med sterk politisk og industriell makt, altså hvilken effekt miljøendringer ville få på levesett. Under mine feltstudier lærte jeg mye. Ikke minst så jeg på nært hold hvordan et samfunn og dets strukturer ble pulverisert grunnet ulykken, forklarer hun.

– Jeg mener oppriktig at samfunnet trenger samfunnsvitere mer enn noen gang. Verden står overfor store forandringer, særlig på grunn av teknologiutvikling og bærekraftmål, vi behøver noen med kulturforståelse og med endringskompetanse.

Siri Engesæth
Medlem av NOU (Norges offentlige utredninger) om forskning, utvikling og kommersialisering.

 

Ikke forsker, aktivist

Hovedfaget til Siri Engesæth var spennende og interessant, og etter Gro Harlem Brundtlands lansering av begrepet «bærekraftig utvikling» var miljø og klima på aktualisert og på manges lepper. På instituttet i Bergen ble det snakket om en mulig doktorgrad.

 

– Georg Henriksen prøvde faktisk å overtale meg til å fortsette i akademia. Jeg takket nei, fordi jeg mente skottene var for tette mellom akademia og det virkelige liv. Aktivisten i meg ville skape forandring, gjøre noe, bruke kunnskapen jeg hadde tilegnet meg for å få til raskere endringer enn det den akademiske ruten åpner for, sier hun og ler.

 

Engesæths første jobb «som antropolog» var å skrive en rapport om Euratom-avtalen og betydningen av import og eksport av radioaktivt materiale til og fra Russland. I den forbindelse ble hun også med på å arrangere en stor internasjonal konferanse i Murmansk.

 

– Vi leide en atomisbryter for konferansen, og EUs kommisjonær for atom og miljø, Yannis Paleokrassas, ble så sjokkert over det vi kunne fortelle om atomsituasjonen at han der og da ga 350.000 euro for at vi skulle komme i gang raskt, forteller hun stolt.

 

Bellona – et naturlig valg

Etter gjennomføringen av møtet i Murmansk begynte Engesæth å jobbe for Bellona. Organisasjonen var i vekst og etablerte kontorer både i Brussel og Washington.

 

Siri Engesæth satt i ledelsen da det i 1996 ”eksploderte” ved Bellonas Murmansk-kontor. I en razzia beslagla FSB (tidligere KGB) utkastet til Bellonas rapport om den radioaktive forurensningen i Nordflåten. Samtidig konfiskerte de passet til Aleksander Nikitin, som var en av rapportens forfattere.

 

Ingen visste at dette skulle bli opptakten til fem år med rettsaker og lobbyarbeid.

 

– Jeg jobbet tett på Nikitin-saken, og antropologens metoder og kunnskap ble brukt flittig. Jeg holdt fokus på det større bildet, og ikke minst prøvde jeg å se de ulike aktørenes utgangspunkt. Kulturforståelse og kulturoversettelse i praksis.

 

– Vi brukte det vi kalte en cocktail-strategi; hver gang en russer prøvde å løfte en eller annen sak, sørget vi for at den ble parert med Nikitin-saken. At Nikitin formelig svømte rundt i cocktailen og fratok russerne forhandlingskapital, gjorde russerne handlingslammet, sier hun.

 

Det var storpolitikk, et militært viktig prosjekt og mye sensitivitet. Da de vant saken var det en stor seier, ikke bare for Nikitin og Bellona, men for miljørettighetene i Russland og for en rekke nasjoner, inkludert EU.

 

– Dommen var, og er, rett og slett historisk, fastslår hun.

 

Vakuum etter trøkk

Det er ikke lett å lande etter et så intenst løp som Nikitin-saken skapte. Siri Engesæth begynte derfor å se seg rundt etter andre områder og bestemte seg for at hun ville lære mer om næring og næringsstrukturer. Valget falt på NHOs næringslivsavdeling.

 

– For meg har det lenge vært, og er fortsatt, logisk at bærekraft må kobles opp mot økonomi, altså at tiltakene må være lønnsomme. Det trenger ikke være sånn at alt som handler om miljø, klima eller etisk handel skal bety røde tall i regnskapet. Snarere tvert imot, fastslår hun.

 

Oppholdet i NHO varte i tre år og Engesæths arbeidsoppgaver bestod blant annet i å følge med på utvidelsen av EU, EUs maritime strategi, samt presidentprogrammet mot Russland og Japan. Dette var spennende arbeid, forteller hun, men da den europeiske paraplyorganisasjonen for marine og maritime organisasjoner Sea At Risk spurte om hun ville bli deres nye generalsekretær, ble fristelsen for stor.

Gruppefoto etter endelig seier i Niktin-saken, 13. sept. 2000.

Aktuelle lenker:

Les rapporten fra Samfunnsøkonomisk analyse, utarbeidet på oppdrag fra Akademikerne i 2017.

Rapporten viser at bl.a. at politisk usikkerhet globalt øker behovet for samfunnsvitenskapelig kompetanse. En mer kompleks verden gir økt behov for jurister, samfunnsvitere og humanister i ulike yrkesgrupper.

 

– Jobben bestod i å ivareta klima, miljø og sikkerhet på vegne av store medlemsorganisasjoner i EU, FN og andre sentrale fora, forteller hun.

 

– Igjen ble antropologisk metode og analyse flittig brukt. Både i forhold til det interne samspillet i organisasjonen og i møte med aktørene. Vår viktigste seier var å få til et forbud av TBT, et stoff det var vanlig å bruke som grunnstoff på båter og som er svært giftig. Og ja, vi klarte det. Ved å få gjennom at ingen skip kunne entre europeisk havn med TBT på skroget, ble plutselig forbudet ratifisert av nok land til at forbudet trådte i kraft, sier Engesæth.

 

På grunn av hendelser i privatlivet måtte imidlertid Siri Engesæth vende tilbake til Norge. Her jobbet hun først i strategi- og kommunikasjonsbyrået Kreab og etablerte deretter eget selskap. Arbeidet var i stor grad å bidra til å muliggjøre større miljø- og klimateknologiprosjekter. På kundelisten stod Enova, Gassnova og en rekke store selskaper. Hun synes det var spennende å bruke det samfunnsfaglig brede perspektivet og å se muligheter, som endrede oppdragsbrev, innovative nye teknologiske løsninger og sammenhenger som kunne gjøre prosjekter mulig å realisere.

 

– Miljøteknologiordningen var jeg aktivt med på å utforme. Da var det kulturoversetting mellom profesjoner og det å identifisere hva som kunne utgjøre forskjellen og få utløst gode prosjekter, som var målet, sier Engesæth.

 

Fremtidskompetanse

Engesæth er ikke alene om å mene at miljø og klima, bærekraft og samfunnsansvar er felt som i altfor stor grad er preget av spesialisering. Hun mener man trenger de som knytter trådene, de som ser gevinstene på tvers og mulighetene.

 

– Jeg er nok aktivist og vil nok alltid være det. Men det betyr ikke at jeg ikke tenker konstruktivt og smart. Vekst og ansvar er ikke motsetninger. Dette har jeg erfart gang på gang, og i min nåværende jobb som daglig leder av Factlines, er dette tydelig, sier hun.

 

Factlines er en bedrift som tilbyr sporingsteknologi som gjør at bedrifter lettere kan sjekke og kontrollere sine underleverandørers etiske og miljømessige standard, og på den måten skape forbedringer i leverandørkjedene.

 

– Factlines er litt Facebook-aktig bygget opp og tar i bruk «crowdsourcing» der alle eier egen informasjon for å stille og følge dem opp. Mønsteret er likt om det er snakk om ti leverandører eller kjeder med tusener av enheter. Det geniale er at systemet hjelper deg til å skille mellom de seriøse og de som driver useriøst. I ny lov om offentlige anskaffelser er det en betingelse at offentlige innkjøpere skal sørge for at leverandørene bidrar til forbedring av menneskerettighetene. Det kan vi hjelpe både innkjøper og leverandør med. Mange, både offentlige innkjøpere og bedrifter, vegrer seg for å komme i gang, for de tenker dette er fryktelig vanskelig. Jo før de setter i gang litt, jo bedre, forklarer hun.

 

– Har du samfunnsvitenskapen og antropologien med deg i verktøykassen fremdeles?

– Absolutt. Jeg mener oppriktig at samfunnet trenger samfunnsvitere mer enn noen gang. Verden står overfor store forandringer, særlig på grunn av teknologiutvikling og bærekraftmål, vi behøver noen med kulturforståelse og med endringskompetanse. «The difference that makes the difference”, som Bateson lærte oss. Kunnskap om at en bitteliten endring kan få store konsekvenser både positivt og negativt, avslutter Siri Engesæth.