.

Les også

Utrydde fattigdom og redusere ulikheter

Ett av FNs viktigste bærekraftmål er å utrydde verdens fattigdom. Flere rapporter viser at vi er på rett vei. Problemet er at forskjeller både mellom og internt i land stiger, noe som krasjer med bærekraftmål nummer 10, som forplikter oss å redusere ulikheter.
  • Gunn Kvalsvik
  • PXhere/SSB/Pixabay/Stocksnap

World Inequality Report 2018 (WID 2018), en rapport om gapet mellom fattige og rike i verden, konstaterer at forskjellene har økt. Rapporten viser at de 0,1 prosentene av verdens befolkning som utgjør de rikeste i verden, siden 1980 har økt sin formue med like mye som de 50 prosent fattigste til sammen har økt sin.

 

Resultatet samsvarer med hovedtesen til den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty, som er kjent for sin forskning på hvordan fordelingen av inntekt og formue har utviklet seg over tid. Hans hovedteori er at formue alltid vil konkurrere ut inntekt. Piketty er forøvrig en av forfatterne bak rapporten.

 

Det som også kommer frem i WID 2018, er at det økonomiske gapet internt i land er stigende. Særlig gjelder dette i USA, Kina, India og Russland. Tall fra flere europeiske land viser også større ulikheter, men i et noe mer moderat omfang.

 

Urovekkende, selvsagt. Men hvor galt er det egentlig og kan noe gjøres?

 

Tallsammensetningen

Vi har bedt Jørgen Modalsli, samfunnsøkonom og forsker ved SSB, gi oss en oppsummering. Hans forskningsfelt er økonomisk historie, inntektsfordeling og sosial mobilitet. Han har også vært med på å utforme tall for inntektsulikheter og inntektsfordeling i Norge, som blant annet inngår som en del av grunnlaget for WID.

 

– Når vi snakker om ulikheter, kan vi både peke på ulikheter globalt og måle hvorvidt gapet øker mellom fattige og rike land, eller se på ulikheter internt i nasjoner. Selv om forskjellene innad i land, særlig rike land, øker, er det slik at avstanden mellom inntektsnivået i rike og fattige land er fallende. Dette betyr at den totale ulikheten globalt sett har gått ned de siste ti årene, fastslår Modalsli.

Jørgen Modalsli, samfunnsøkonom og forsker, SSB.

– Det er ingen tvil om at det er enorme forskjeller mellom fattige og rike i verden. En person i Norge med høyere utdanning og stort studielån er blant dem i verden med aller lavest formue, men den materielle velferden og framtidsutsiktene er likevel langt bedre enn for en fattig person i for eksempel Etiopia, uten mulighet til å ta opp lån.

Jørgen H. Modalsli
Ballongferd: Den svenske økonomen Hans Rosling illustrerte med ballonger hvordan land siden 1850 har beveget seg oppover. - Alle ballonger stiger, noen fortere enn andre, men mønsteret er klart - det går i rett retning, poengterer Modalsli.

 

Han åpner nettsiden gapminder.org, der den nå avdøde og verdensberømte svenske økonomen Hans Rosling var en av pådriverne.

 

På skjermen kommer det frem et diagram som viser årstall og levestandard. Aktiverer man pilen ser man hvordan land, illustrert som ballonger, beveger seg oppover etterhvert som årene går. Startpunktet er 1850.

 

– Denne er ganske fin og illustrativ, sier Modalsli.

 

– Du kan velge mellom land og se hvordan hvert enkelt lands økonomi har utviklet seg, sammenligne to land eller se alle land i hele verden på en gang. Alle ballonger stiger, ser du, noen fortere enn andre, men mønsteret er klart – det går i rett retning. I praksis betyr det at svært mange land har beveget seg fra å være fattige u-land til det som betegnes som middelinntektsland.

 

Hvordan få til mindre forskjeller mellom fattige og rike land

Selv om nesten alle landene i verden i dag har en levestandard som ikke lenger bare handler om å dekke primærbehovene, er det fremdeles store forskjeller mellom rike og fattige. Det er derfor naturlig å spørre: Vet vi, ved å se på historiske mønstre, hva som skal til for å få til en bedre fordeling av verdensgodene?

 

SSB-forskeren påpeker at spørsmålet om hvorfor noen økonomier vokser fortere enn andre er stort og komplekst, men han trekker fram to elementer som særlig har påvirket vekst og fordeling de siste hundreårene, nemlig folkevandring og krig.

 

– Det vi vet, er at det er flere tilfeller der emigrasjon og økonomisk vekst har falt sammen i tid. Det som skjedde i Norge og Europa på 1800-tallet er gode eksempler. Den store utvandringen til USA skjedde samtidig som mange land som da var relativt fattige, inkludert Norge, opplevde utvikling og økonomisk framgang, sier han.

 

Ifølge SSB-forskeren er det altså grunn til å tro at mer utvandring fra for eksempel Afrika til Europa vil kunne påvirke den økonomiske utviklingen i landene emigrantene kommer fra.

 

– Vi ser også at de som reiser fra fattige til rike land, sender mye penger hjem, som også bidrar til å redusere forskjellene.

 

 

– Betyr det at innvandring bør ønskes velkommen?

– Jeg vil ikke blande meg inn i alle sider av innvandringsdebatten, men migrasjon er med på å redusere ulikheter særlig på globalt nivå. En kan også se lignende mønstre internt i mange land. For eksempel flytter millioner av mennesker i Kina inn til de store bysentraene der mulighetene er bedre. Dette fører til vekst og bedre levestander for stadig flere, sier Modalsli.

 

– Og så var det krig, sier du. Hvordan vet vi at krig påvirker levestandardutviklingen?

– Det beste eksempelet er den økonomiske utviklingen Europa opplevde etter andre verdenskrig. Det var en epoke med høy økonomisk vekst, mye fordi så mange vekstår under krigen forsvant og på en måte ble tatt igjen, men også fordi det var mye som skulle bygges opp igjen, noe som førte til høy aktivitet. Dette er også et av budskapene i Pikettys bok om ulikhet – at etterkrigstida er ganske spesiell historisk sett.

 

Ulikheter internt i land og mellom land

FNs begrunnelse for et ønske om å redusere økonomiske skjevheter er at forskjeller skaper ustabilitet – både økonomisk og politisk. Det pekes også på at for stor grad av forskjeller fører til maktkonsentrasjoner og opplevelser av urettferdighet.

 

I følge Modalsli er forskjellene mellom innbyggere i de fleste land betraktelig større enn i Norge.

 

FN peker på at for stor grad av forskjeller fører til maktkonsentrasjoner og opplevelser av urettferdighet.

Aktuelle lenker:

World Inequality Report 2018

Gapminder – nettside som viser enkelt viser alle lands økonomiske utvikling siden 1850-tallet og frem til i dag. Du kan søke på enkeltland, regioner eller hele verden på en gang.

Jørgen H. Modalsli i SSB er blant annet tilknyttet et forskningsprosjekt med formål å studere økonomiske forhold i Norge over de siste 150 år, med et spesielt fokus på inntektsfordelingen. Les mer om prosjektet her!

 

 

– Tall viser at Norge har relativt små forskjeller mellom innbyggergrupper. Sett i et lengre historisk bilde har imidlertid inntektsforskjellene vært betraktelig større tidligere. Først mot slutten av 1930-tallet ble Norge et mer homogent økonomisk samfunn. Mønsteret forsterket seg videre i perioden fram til 1960- og 1970-tallet. Forklaringer på dette finnes både i den økonomiske strukturen, for eksempel at stadig flere flyttet fra land til by, og i ulike typer økonomisk politikk. Etter 1980-tallet har vi sett en økning i forskjeller, men den er ikke så stor sammenlignet med endringene tidligere på 1900-tallet, forteller SSB-forskeren.

 

– Hva kan myndighetene gjøre for å minske forskjellene?

– Det viktigste virkemiddelet er skattepolitikken. Forskjeller kan reduseres ved at innbyggerne betaler en større andel av inntektene sine i skatt, som myndighetene igjen både bruker i omfordeling og til å drifte offentlige tilbud, sier han, og tilføyer:

 

– Det hjelper også at Norge – på tvers av politiske partier – er nokså enige i at vi ikke ønsker store forskjeller og derfor justerer politikken sin etter dette. I tillegg er det selvsagt viktig at vi har et godt og tilgjengelig utdanningstilbud for hele befolkningen.

 

Fremtiden og utjevning

Status i dag er altså at mange har beveget seg fra fattigdom og til det som betegnes som et mellominntektsnivå. Dette betyr at majoriteten av verdens befolkning ikke lenger bare har mat, tak over hodet og brensel; de har også tilgang til et mer variert kosthold, bedre infrastruktur og flere får muligheten til å ta utdanning.

 

– Det er ingen tvil om at det er enorme forskjeller mellom fattige og rike i verden. En person i Norge med høyere utdanning og stort studielån er blant dem i verden med aller lavest formue, men den materielle velferden og framtidsutsiktene er likevel langt bedre enn for en fattig person i for eksempel Etiopia, uten mulighet til å ta opp lån, fastslår Modalsli.

 

– Ifølge The Inequality Report 2018, vil forskjellen mellom de rikeste og resten av oss fortsette å øke i årene framover hvis ikke verdens politikere møter denne utviklingen med en samlet global innsats. Hvordan skal vi få bukt med dette?

– Hardere beskatning av de rikeste kan være et virkemiddel, men også en økt innsats mot skatteparadisene, avslutter Jørgen Modalsli.