.

Dybde

Trender og utdanningsmønster de siste 25 årene

NIFUs forskere kan ikke spå fremtiden, men de kan si noe om utdanningsmønster og trender. Sterke og tydelige mønster har riktignok en tendens til å prege fremtiden.
  • Gunn Kvalsvik
  • Pexels, NIFU, Thomas Shellberg/Unsplash

– Jeg snakker gjerne om det som har skjedd innenfor høyere utdanning generelt. Altså trekk som gjelder hele utdanningssektoren, og som rammer inn fagene. Dette sier forskningsleder ved NIFU, Nicoline Frølich, når hun blir bedt om å si noe om utviklingstrendene rundt samfunns- og humanistiske fag.

 

– Den røde tråden i norsk utdanningspolitikk de siste årene er både enkel og komplisert. Det handler om en stadig forhandling av innholdet i kvalitetsbegrepet, sier hun, og peker på de to politiske reformene som har preget og formet norsk utdanning de siste to tiårene: Kvalitetsreformen og Strukturreformen.

 

Fra antall studenter til antall uteksaminerte studenter
Ifølge Nicoline Frølich har norsk utdanningspolitikk vært preget av stadige justeringer, heller enn de store bruddene. Konkret ser man en bevegelse fra en situasjon der utdanningsinstitusjonene ble oppfordret til fylle opp og telle antall studenter, til en modell der målsettingen er at flest mulig fullfører studiene sine.

 

– Kunnskapsmessig har utdanningspolitikken flyttet seg i en retning av et mantra om at det man lærer på høgskoler og universiteter skal «komme nærmere» samfunnet, og ikke motsatt, sier hun.

 

En viktig indikator for hvorvidt man lykkes er derfor å se i hvor stor grad studentene melder tilbake at de opplever å få relevante jobber etter endt utdanning. Dette har NIFU undersøkt i Kandidatundersøkelsen siden 1970-tallet.

 

– Begrepet kvalitet har også vært og er gjennomgående i prosessen. Det handler ikke bare om god kvalitet i fagene, det skal også være en tydelig sammenheng mellom samfunnsbehov og utdanningen som tilbys, forklarer Frølich.

 

Kvalitetsreformen
Kvalitetsreformen, som ble innført i 2003 og 2004, ble en viktig premissleverandør. Slagordet for reformen var «Studentene skal lykkes», og den medførte blant annet at vi fikk en ny gradsstruktur med bachelor og mastergrad.

 

– Reformen fulgte Bolognamodellen, og norsk utdanning ble likere den akademiske strukturen i resten av Europa. Den førte blant annet til at kvalitet ble tettere definert opp mot gjennomføring ved at det ble innført en resultatbasert finansieringsmodell, og ved at utdanningsprogrammene ble lagt om med mer vekt på kortere kurs og tettere oppfølging enn det var i det gamle systemet med grunnfag og mellomfag, forklarer Frølich.

 

Med reformen ble utdanningsinstitusjonene slik sett introdusert til et nytt finansieringssystem. Mens de tidligere fikk finansiering etter hvor mange studenter man hadde, var betalingen nå basert på antall avlagte studiepoeng. Etter hvert ble det også innført et system for resultatbasert finansiering knyttet til vitenskapelig publisering.

 

– Kvalitetsreformen førte til at universiteter og høgskoler måtte jobbe annerledes. Stikkord er tettere oppfølging av studentene, omlegging av undervisning med mer vekt på hyppig innleveringer og seminarundervisning, og ny organisering av kurs. Selv om reformen skapte debatter, særlig i begynnelsen, ble den etter hvert til en ny standard, sier forskningslederen ved NIFU.

 

Strukturreformen
Kvalitetsreformen var også formgivende for den reformen vi står i nå, nemlig strukturreformen. Med kvalitetsreformen fikk høgskoler anledning til å søke om universitetsstatus etter et sett gitte kriterier, og i årene mellom kvalitetsreformen og strukturreformen har det foregått flere endringer i institusjonslandskapet i Norge. Strukturreformen ble presentert gjennom en stortingsmelding i 2015.

 

– Meldingen handler om sammenslåing av utdanningsinstitusjoner, med et mål om blant annet å kunne etablere gode forskningsmiljøer på et internasjonalt forskningsnivå, forklarer Frølich. Hun legger til at antall universiteter totalt sett har vokst, i og med at flere høgskoler har fått universitetsstatus.

 

– På samme tid ser vi at hva et universitet er, har endret seg, og i dag har Norge flere ulike typer universiteter og ikke bare det som i norsk sammenheng kalles for «de fire gamle universitetene», sier forskeren.

 

Både kvalitets- og strukturreformene har bidratt til debatter om hva kvalitet i høyere utdanning er og skal være. Motpolene har vært som de pleier være i diskusjoner om høyere utdanning; nytte versus dannelse. Men kvalitet i høyere utdanning brukes både i betydningen samfunnsrelevans, fremragende, effektivt og i henhold til en standard. I diskusjoner om kvalitet i høyere utdanning, ser man ofte at disse ulike aspektene ved kvalitet brynes mot hverandre.

Nicoline Frølich, forskningsleder ved NIFU.

– Begrepet kvalitet har også vært og er gjennomgående i prosessen. Det handler ikke bare om god kvalitet i fagene, det skal også være en tydelig sammenheng mellom samfunnsbehov og utdanningen som tilbys.

Nicoline Frølich, forskningsleder ved NIFU.
-Når det kommer til andre aktiviteter, er det å ha hatt relevant inntektsgivende arbeid før uteksaminering det som særlig betyr noe for å redusere risikoen for mistilpasning, sier Kjersti Nesje, som er ansvarlig for Kandidatundersøkelsen i NIFU.

 

Det interessante, sier hun, er at man gjennom å debattere hva som skal være innholdet i begrepet kvalitet, har vært med på å demokratisere begrepet. Mens det tidligere var en tendens til at det var professorene som definerte hva kvalitet innebærer, har i dag studentene og deres interesser fått mer innflytelse, og arbeidslivets behov vektlegges mer.

 

Frølich mener at dynamikken er konstruktiv og driver utviklingen av kvalitet i høyere utdanning fremover.

 

– Å si at vi har gått fra kvantitet til kvalitet er heller ikke rett. Man har alltid diskutert kvalitet. Forskjellen er at det nå er flere som bidrar inn, sier Nicoline Frølich.

 

Vi blir relativt sett færre, men er mer jobbtilfredse
Ofte brukes benevningen utdanningseksplosjon for å beskrivelse studentmassene som har inntatt Norges høyere utdanningsinstitusjoner i perioden fra 1990-tallet og frem til i dag.

 

Denne eksplosjonen, som i begynnelsen kunne tilskrives det at myndighetene åpnet mange av landets studier, men som også handler om at samfunnet vårt blir stadig mer kompetansekrevende, har ført til at studier ikke bare er for de få.

 

Økningen har selvsagt også påvirket antall samfunnsvitere og humaniorautdannede. «Våre» fag utgjør likevel en mindre del av det totale antall studenter enn tidligere, altså har andre fag vokst mer.

Kvalitetsreformen fulgte Bolognamodellen, og førte til at norsk utdanning ble likere den akademiske strukturen i resten av Europa. Det gjorde det også lettere for norske studenter å ta deler av utdannelsen sin i utlandet. For eksempel i Barcelona.

 

– Ser vi nærmere på tall fra SSB, finner vi at sammenlignet med andre utdanningsgrupper har «vår» andel sunket fra 1993 og til i dag, forklarer Kjersti Nesje.

 

Nesje er også forsker ved NIFU, og har blant annet ansvar for Kandidatundersøkelsen som forskningsstiftelsen gjennomfører. Spørsmålene har vært relativt statiske, men fra og med 2007 har NIFU i tillegg spurt kandidatene i undersøkelsen ulike spørsmål som handler om tilfredsheten med studiets relevans for arbeidslivet.

 

– Interessant nok ser det i perioden fra 2007 til i 2017 ut til å være en økende andel samfunnsvitere og humanister som rapporterer å være svært fornøyd med studiets relevans for arbeidslivet. Dette er spesielt tydelig for humanistene, sier Nesje.

 

Hun tror «tilfredsheten» dels kan komme av endring i jobbinnhold, dels av at utdanningen i større grad er blitt arbeidslivsrelevant, men også av endret sammensetning av hvem som tar de enkelte humaniorautdanningene.

 

Status quo, eller full fart fremover
I motsetning til i privat sektor, har samfunnsvitere og humaniorautdannede som er organiserte i Samfunnsviterne en solid plass i offentlig sektor. Selv om det har vært et fokus og et ønske om å endre balansen, har det vært lite bevegelse.

 

Dette bekrefter også Kjersti Nesje, som sier at det fra 2007 og frem til i dag har vært lite bevegelse mellom sektorene og at offentlig sektor rekrutterer flest fra «våre» utdanningsgrupper. Statistikken fra NIFU viser likevel en høyere andel i privat sektor totalt sett enn det vi finner i foreningen. Tall fra 2017 viser nemlig at 55 prosent av humanistene og 58 prosent av samfunnsviterne arbeidet i offentlig sektor.

 

– Fra og med 2007, og frem til i dag, ser det ikke ut som at det er noen systematisk tendens til at utdanningsgruppene oftere starter å arbeide i offentlig sektor eller visa versa. Dette gjelder både samfunnsvitere og humanistutdannede. Andelen som arbeider i privat versus offentlig sektor varierer noe fra år til år, men det ser ikke ut til å være en systematisk endring av dette de senere årene, selv om andelen som arbeider i privat sektor er høyere nå enn for tjue år siden, fastslår hun.

 

– Hvilken effekt har gode karakterer på sjansen for å få en relevant jobb? 

I korte trekk viser våre data at karakterer har betydning for arbeidslivstilpasning ved at de som har høyere karakterer i større grad har relevant arbeid og i mindre grad er arbeidsledige enn de som har lavere karakterer. Så ja, karakterer har effekt.

 

Når det kommer til andre aktiviteter, er det å ha hatt relevant inntektsgivende arbeid før uteksaminering det som særlig betyr noe for å redusere risikoen for mistilpasning.

– Det å ha hatt praksis har altså betydning for tilpasning. Dette er analyser som er gjort på hele kandidatgruppen, det vil si ikke på humanister og samfunnsvitere spesifikt.

 

– Er det mulig å si noe om fremtiden for samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag ved å skue tilbake på Kandidatundersøkelsen?

– Jeg har her konferert med min kollega Liv Anne Støren. Hun sier følgende: En må nok forvente at også i fremtiden vil disse gruppene oftere være overutdannede for jobben kort tid etter eksamen enn andre faggrupper. Det synes imidlertid ikke å henge sammen med at kandidattallet har økt. Noen år etter eksamen er disse gruppene stort sett veltilpassede, humanistene fortsatt i litt mindre grad enn andre, avslutter Kjersti Nesje.