.

Dybde

Forelsket i Nietzsche

Da Marianne F. Walderhaug avsluttet sin mastergrad i filosofi for 13 år siden hadde hun ett mål, å få jobbe som filosof. Ikke teoretisk, men i praksis. Hun klarte det, og ble landets første fast ansatte fengselsfilosof.
  • Gunn Kvalsvik
  • Privat, Wikipedia/ Goethe und Schillerarchiv, Unsplash

– Jeg var langt inne i litteraturstudiene da jeg tilfeldigvis ramlet over en bok av filosofen Friedrich Nietzsche. I boken, som har tittelen Moralens genealogi, reflekterer Nietzsche over ulike perspektiver og verdier knyttet til moralske oppfatninger. Hvorfor har vi et så sterkt ønske om å vinne et ordskift? Dette var tema og spørsmål jeg selv hadde undret meg over så lenge jeg kan huske, forteller fengselsfilosofen.

 

Etter sitt første møte med Nietzsche fortsatte Walderhaug litteraturstudiene, men hun klarte ikke å slippe de besnærende tankene. Parallelt tok hun et grunnfag i filosofi, og til slutt lot hun trangen til å lære mer slippe helt inn.

– Til slutt ble det kun filosofistudier, forteller hun, og etter hvert også to års utdanning i filosofisk praksis ved Norsk selskap for filosofisk praksis i Oslo.

 

Om å skape en egen arbeidsplass

Har man en master innenfor humaniora, er det lett å velge læreryrket, enten innenfor vanlig skole eller universitet. Eventuelt så kan man selvsagt bli forsker. Det er ikke noe galt med det, men etter hvert erfarer flere og flere at fagene kan brukes til flere yrker. Transformasjonen skjer imidlertid ikke over natta.

 

Dette opplevde også Marianne F. Walderhaug da hun med en master i lomma gikk ut av universitetet. Det står sjelden eller aldri «filosof» i utlysningsteksten i jobbannonser, og mange har fastlåste oppfatninger om hva en filosof er og kan brukes til.

– Etter en samtale på karrieresenteret fattet jeg likevel mot. Jeg var overbevist om at jeg skulle finne meg en jobb som filosof og startet å «google» meg frem til alternativer som jeg synes var interessante. Etter å ha gått bredt ut ble jeg mer og mer lysten på justissektoren, forteller hun.

 

Hennes første møte med kriminalomsorgen var veldig positiv. Det at kriminalomsorgen er opptatt av holdninger og verdier i sitt innholdsarbeid med innsatte, gjorde både filosofistudiene og utdanningen i filosofisk praksis relevant og interessant for sektoren.

 

Marianne F. Walderhaug forteller at hun var heldig i timingen. Samtidig som hun meldte sin interesse, var de nemlig i ferd med å etablere Bjørgvin fengsel, som hadde en relativt ny måte å tenke innehold i fengsel på.

 

I tillegg til å satse på en fengselsfilosof, altså Walderhaug, tilsatte fengselet også en kunstner, forfatter og en musikkterapeut.

– Jeg var heldig, fordi de synes det var spennende med filosofi og gav meg frihet til å definere hvordan jeg ønsket å bruke faget mitt inn i stillingen. Dette har gjort at jeg har måttet prøve meg frem og lært mye, men også opplevd at filosofi i en fengselssetting faktisk fungerer, sier hun.

– I samtalene er det er fangen som bestemmer tema. Flertallsform dersom samtalene foregår i grupper. Temavalg kan innimellom gå på rundgang. Jeg samarbeider også tett med andre ansatte, både kunstneren, presten, verksbetjenter og fengselsbetjenter.

Marianne F. Walderhaug, Fengselsfilosof
Marianne F. Walderhaug var langt inne i litteraturstudiene da hun tilfeldigvis ramlet over en bok av filosofen Friedrich Nietzsche. I boken, som har tittelen Moralens genealogi, reflekterer Nietzsche over ulike perspektiver og verdier knyttet til moralske oppfatninger. Boken inspirerte henne til å skifte retning.

 

Hva gjør en filosof i fengslet?

Walderhaug var bare 26 år da hun tiltrådte stillingen som fengselsfilosof. En ung jente som fysisk så yngre ut. I kontrast til forestillingene mange har om hva en filosof er, nemlig en herre med skjegg.

– I begynnelsen var det noen som stusset da de forstod at jeg var filosofen. Heldigvis gikk det seg til. Til syvende og sist handler det om å bryte ned fordommer og om å gjøre en god jobb, å rett og slett prøve å være med på å skape noe som er bra, forteller hun, og legger til:

 

– Jeg bestreber meg for eksempel etter å være direkte, åpen og lyttende. Ikke å komme med sannheter eller bekreftelser, men å skape refleksjon. Altså å følge det som blir definert som gode filosofiske bærebjelker i en samtale.

 

Walderhaug underviser ikke, fastslår hun, men hun legger til rette for og innleder til filosofiske samtaler. Det letes ikke etter sannheter, men skapes rom for refleksjon.

 

Filosofisk tilnærming er ikke en behandlingsmetode.

– Filosofi, sier hun, er ikke noe dødt, det er et redskap som gir innsikter og perspektiver som skal åpne opp og løfte tanker. Perspektivene skal være så åpne som mulig. I fengselet snakker vi blant annet om sentrale eksistensielle problemstillinger som «hvem er jeg» versus «hvem jeg ønsker å være». Den personlige dimensjonen i filosofien.

 

Fengselsfilosofen forteller at i tillegg til Nietzsche, som er opptatt av hvilke perspektiv som er bak sannheten, har Kierkegaards tankegods vært interessant å trekke veksler på i møte med fangene.

– Det eksistensialistiske tankegodset ser ut til å treffe mange, og tankene til danske Kierkegaard blir derfor stadig dratt frem som mulige perspektiver å utforske spørsmål og tema som legges på bordet av de innsatte, sier hun.

 

Filosofiske betraktninger og samtaler

For å nå frem og få fangene interessert i filosofiske samtaler, prøver Walderhaug ut ulike strategier. Folk er forskjellige, forteller hun, og tilnærmingene må derfor variere for at flest mulig skal finne det relevant.

– Dikt som formidler filosofiske betraktninger har jeg funnet svært nyttige, det samme gjelder andre korte tekster, forklarer hun.

 

Walderhaug forstår at de fleste ikke-filosofer synes at lange akademiske betraktninger blir vanskelig å forstå eller oppleves som relevante. Selve begrepet og tittelen filosof kan få folk til å stoppe opp. Det krever at hun hele tiden må tenke på hvordan hun selger seg inn og at hun samtidig bruker et språk som fenger.

– I samtalene er det er fangen som bestemmer tema. Flertallsform dersom samtalene foregår i grupper. Temavalg kan innimellom gå på rundgang. Jeg samarbeider også tett med andre ansatte, både kunstneren, presten, verksbetjenter og fengselsbetjenter.

 

På spørsmålet om hvorvidt hun får brukt faget sitt, svarer hun kontant:

– Ja, det gjør jeg. 100 prosent. Det bør kanskje også nevnes at jeg også, samtidig som jeg har jobbet som fengselsfilosofi, har fått mulighet til å skrive en doktorgrad. Avhandlingen, som har tittelen: Filosofiske samtaler med innsatte i fengsel. En fordypning i samtalens form og innhold, er basert på Walderhaugs erfaringer med filosofiske samtaler i Bjørgvin fengsel.

Walderhaug var bare 26 år da hun tiltrådte stillingen som fengselsfilosof. En ung jente, som fysisk så yngre ut. I kontrast til forestillingene mange har om hva en filosof er, nemlig en herre med skjegg.

 Filosofiske samtaler med innsatte i fengsel. En fordypning i samtalens form og innhold

Doktorgradsavhandlingen til Marianne F. Walderhaug er populær, og mange er interessert i å lese den. Avhandlingen kan kjøpes ved å kontakte Walderhaug.

 

Da Walderhaug leverte avhandlingen i høst, fikk den mye oppmerksomhet.  Dels fordi hun er Norges eneste fast ansatte fengselsfilosof og at hun har hatt en unik tilgang til kilder, men også fordi mange fant tematikken interessant.

– Avhandlingen er todelt. I del en har jeg introdusert tre nye begreper knyttet til filosofisk dialog  – tilstedeværende likeverd, dialogisk åpenhet og polyfonisk tålmodighet – som jeg har fått mye tilbakemeldinger på, forteller hun. I del to har hun gått dypere inn i det eksistensielle feltet som angår innsattes dilemmaer.

 

Når det gjelder fremtiden håper og tror Marianne F. Walderhaug at hun kan fortsette som hun gjør, å blande teori og praksis. En intensjonsavtale med KRUS (Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter) ligger allerede i støpeskjeen, og hun jobber dessuten med bokideer og nye artikler.

– Og så håper og tror jeg flere bedrifter og foretak forstår nytten av filosofi, og at de tørr å ansette oss, avslutter Marianne Walderhaug.