.

Dybde

Stormen rundt humaniora

Fritt ord leverte i 2014 en rapport om humanistiske fags situasjon i Norge. Målet var å kartlegge et fagfelt som undergår store forandringer, og som har problemer med å hevde seg. Flere positive hendelser har skjedd, blant annet ved noen av landets universiteter.
  • Gunn Kvalsvik
  • Universitetet i Agder, Pexels.

Fritt ords kartlegging kom i kjølvannet av en rekke debatter der det gjennomgående spørsmålet var hvorvidt samfunnet faktisk hadde behov for humanistisk kunnskap.

 

Rapporten konkluderte med at skillet mellom humanistiske og andre vitenskaper ikke stemte med virkeligheten. I tillegg uttrykker forfatterne bak rapporten en skepsis mot en utvikling der «myke» humanister tiltenkes rollen som assistenter for «hardere» vitenskaper.

 

Trenger vi egentlig humanister?

Rapporten fra Fritt ord gjør mer enn kun å analysere, den konkluderer også med følgende: Humaniorafagene har og bør ha en sentral rolle i dagens samfunn og de endringene vi er en del av.

 

Spriket mellom konklusjonen fra Fritt ord og arbeidsmarkedets realitet, som er en viktig målestokk på fagenes nytteverdi, er ganske stort. Gjennom flere år har nemlig nyutdannede hatt utfordringer med å finne relevant arbeid, iallfall på kortere sikt.

 

Forfatterne bak Fritt ord-rapporten peker på behandlingen faggruppen har fått i forskningsmeldinger, strategidokumenter og langtidsplaner og mener dette er noe av forklaringen bak fagenes posisjon.

 

Kanskje var dette grunnen til at regjeringen i 2017 presenterte Stortingsmelding nr. 25, også omtalt som humaniorameldingen. Meldingen satte nemlig humanioraprofesjonene inn i vår samfunnskontekst og presiserte nytten av fagene.

 

En annen positiv og nylig utvikling for humanistiske fag er at flere av landets utdanningsinstitusjoner har gjort grep for å bygge bro mellom arbeidsmarked og fag.

Hans Hodne, instituttleder ved institutt for religion, filosofi og historie ved UiA.

– Vi har også et mål om å inspirere arbeidslivet til å ta i bruk humanistisk kompetanse.

Hans Hodne, Instituttleder ved Institutt for religion, filosofi og historie ved Universitetet i Agder.

 

Humanister i praksis
Universitetet i Agder (UiA) er en av utdanningsinstitusjonene som aktivt har handlet for å binde fagkunnskap opp mot arbeidsplasser. Dette gjør de ved å tilby et valgfritt tipoengsemne innenfor fagene historie, filosofi og religion.

 

Motivasjonen var, ifølge Hans Hodne, en av pådriverne bak studiet, at humaniorameldingen motiverte universitetet til å tenke nytt. En annen motivasjon var stadige tilbakemeldinger fra studenter som kommuniserte manglende forståelse for hvordan de kunne bruke den humanistiske kompetansen i arbeidslivet.

– Vi tok dette på alvor og sydde sammen et tipoengsemne som kan brukes i tre ulike bachelorfag; anvendt filosofi, historie og religion, forklarer han.

 

Hodne, som er ansatt som Instituttleder ved institutt for religion, filosofi og historie ved UiA, forteller at ideen ble unnfanget for tre år siden og at de første studentene gjennomførte studiet våren 2018.

 

Et viktig premiss har vært, ifølge Hodne, en positiv og fremoverlent ledelse ved universitetet, som blant annet har vært opptatt av gjennomstrømning og praksis.

– En del av UiAs strategi de siste tre årene har vært å legge til rette for praksis i nye studier, dette har gitt oss drahjelp, sier han.

 

Bachelornivå, for å motivere studentene

Universitetet i Agder er ikke alene i å tenke praksisorientering rundt humanistisk fag. Både NTNU i Trondheim og Universitetet i Oslo har lignende tilbud, forskjellene er at de har lagt studiepoengene på masternivå.

– Vi valgte bachelornivå fordi vi opplevde at det var der studentene stilte spørsmål om nytten ved faget. Dette førte også til at enkelte valgte å forlate faget. Målet vårt var altså at flere skulle fullføre graden og ikke ta et ettårsstudium, for så å gå videre til andre fagdisipliner, forklarer Hodne.

 

I tillegg til teori og vanlig undervisning, sier han, der studentene får en grunnleggende teoretisk innføring i arbeidsliv, ledelse og organisasjonsteori, består studiet av en treukers praksisperiode.

 

Hodne innrømmer at det har vært en utfordring å finne praksisplasser til ca. 20 studenter. Ikke fordi arbeidstakere var negativ, men fordi de ikke har erfaring fra slike arbeidsoppgaver. De ansatte måtte nemlig selv ringe rundt.

– Heldigvis ble vi møtt med mye positivitet og fikk innpass hos nesten alle vi tok kontakt med. For eksempel hos Blå Kors, ved Statsarkivet, museer og hos Agder energi. Jeg tror vi kommer til å gå enda bredere til verks i neste runde, altså utvide nedslagsfeltet og tenke mer utradisjonelt. For eksempel ønsker jeg mer privat sektor, sier han og presiserer at målet ikke bare er å motivere studentene.

 

– Vi har også et mål om å inspirere arbeidslivet til å ta i bruk humanistisk kompetanse.

 

En vinn-vinn situasjon
– Humanioras utfordring er at de vanlige studieprogrammene ikke gir studentene en spesifikk kompetanse tilpasset konkrete arbeidsoppgaver. Vi må bli mer bevisst verdien av den mer generelle kompetansen humaniora gir, som for eksempel analytisk tekstkompetanse, etisk refleksjonsevne og flerkulturell forståelse, sier instituttleder Hodne.

 

Han mener evalueringen de har gjort etter første semester viser at både studenter, UiAs fagansatte og arbeidsstedene lettere ser sammenhenger mellom teori og arbeidsliv.

 

Ved Universitetet i Oslo har de litt lenger erfaring med at humanister har praksis som endel av studiet. Prosjektkoordinator Ingvild Torjussen Gjone forteller om svært positive ringvirkninger:

– Arbeidspraksis er gull verdt for en humanist. Flere av studentene våre fikk jobb på praksisstedene i ettertid. Studentene var fornøyde, det var godt samhold i gruppene, og vi opplevde at studentene tok individuelt eierskap til prosjektet, sier hun.

 

Hun er positiv til UiAs satsning og fremhever at UiOs erfaringer er at det er studentenes språkkompetanse og evne til å tilegne seg kunnskap som virksomhetene særlig har lagt merke til.

– Arbeidsgiveren er selvsagt opptatt av hvilken nytte de har av studentenes kompetanse, og de trenger ofte litt hjelp til å se hvordan de kan bruke dem. De fleste så verdien etter hvert, og var veldig fornøyde med det studentene leverte. Det gjaldt også virksomheter hvor man i utgangspunktet tenkte at humanister ikke hadde så mye å bidra med, sier Ingvild Torjussen Gjone.