.

Dybde

Norsk samfunnsvitenskap siden 1993:

Tre vekstindustrier og en teoridebatt

Professor Thomas Hylland Eriksen skriver en artikkel om noen utviklingstendenser som har kjennetegnet både verden omkring og norsk samfunnsforskning siden Samfunnsviterne ble grunnlagt i 1994.
  • Professor Thomas Hylland Eriksen, Sosialantropologisk institutt, UiO
  • Ram Gupta, S.-W./ Unplash

25 år er ikke særlig lang tid, nesten uansett hvilken tidsskala man opererer innenfor. Takket være vår for tiden høye levealder er det mindre enn en tredjedel av et livsløp, og de fleste av denne artikkelens lesere har klare personlige minner som går mer enn 25 år tilbake i tid. I norsk samfunnsvitenskaps historie er et kvart århundre imidlertid et betydelig tidsrom. Institutt for samfunnsforskning ble grunnlagt i 1950, og representerte den første tydelige institusjonaliseringen av sosiologi og statsvitenskap. Moderne sosialantropologi ble introdusert i Norge omtrent på samme tid, mens psykologi og økonomi har en noe lenger historie her i landet. La oss likevel ta utgangspunkt i 1950 som året da samfunnsforskningen ble institusjonelt forankret i Norge. Da representerer de siste 25 årene, som i et samtidsmenneskes liv, omtrent en tredjedel av disiplinenes kollektive liv. Og mye har skjedd både med hensyn til samfunnsforskningens plass i samfunnet og faglige orienteringer i løpet av de hektiske årene etter den kalde krigens slutt.

 

Blant annet er det mange flere av oss nå enn det var i 1993. Hvis vi kan bruke forsvarte doktorgrader som en røff indikator på utviklingen, blir denne påstanden lett verifisert: I 1993 ble det avlagt totalt 385 doktorgrader i Norge. I 2017 var tallet 1376. Når det gjelder vitenskapelige publikasjoner (også totalt, altså med alle disipliner inkludert), var tallet i 2004 3223 ved Universitetet i Oslo og 1832 ved Universitetet i Bergen. I 2017 var tallene henholdsvis 3137 og 6150. Vi snakker altså om en dobling på et drøyt tiår. Og når det gjelder antall årsverk innen høyere utdannelse, var det i 1993 totalt 6313, mens tallet i 2017 var 21390. Veksten fordeler seg ujevnt blant disiplinene, men tendensen er tydelig og gjelder nok like mye for samfunnsvitere som for andre. Det er altså over tre ganger så mange av oss i 2018 som det var i 1993.

 

Andre endringer kan også være verdt å nevne. Den såkalte kvalitetsreformen, Bologna-prosessen og ‘tellekantideologien’ prioriterer kvantitative mål fremfor kvalitative vurderinger. Det er antall publikasjoner i velrenommerte tidsskrifter som gjelder, uavhengig av hva som står i artiklene, for dem er det få som har tid til å lese uansett. Likeledes skal studentene, etter Bologna-standardiseringen, gjennomføre studiet raskere enn før, angivelig uten at det skal påvirke utdannelsens kvalitet. Denne typen krav er nesten like absurde som den sittende norske regjerings løfte om at den skal innfri klimamålene innen år 2030.

 

Denne artikkelen skal imidlertid ikke handle om kvalitetsreformer eller demografisk vekst blant forskere (og tilspisset konkurranse om knappe midler), men om noen utviklingstendenser som har kjennetegnet både verden omkring og norsk samfunnsforskning siden Samfunnsviterne ble grunnlagt i 1994.

 

Den tidlige begeistringen for potensialet ved samfunnsvitenskapen, som ble båret oppe både av positivistisk optimisme og maktkritisk systemanalyse, hadde forlengst lagt seg i 1994. Mens første generasjon av fullblods samfunnsvitere betraktet det som et realistisk mål å reformere samfunnet, var ironi og ikke minst selvironi kommet inn i fagene på nittitallet. Som en (ironisk) konklusjon på et tiår preget av postmodernisme, jappetid og ‘de store fortellingenes død’, ble den kalde krigen brått avsluttet uten at noen ledende samfunnsviter hadde spådd det.

 

Mens syttitallet hadde vært preget av politiske kamper og metodediskusjoner, skulle nittitallet være dominert av posisjonsmarkeringer mellom epistemologiske posisjoner og paradigmer. Poststrukturalister konfronterte positivister, dekonstruktivister forsøkte å dekonstruere senmarxister, og mitt eget fag, sosialantropologien, var splittet mellom spekulativ teoretisering og jordnær etnografi. Virkeligheten var up for grabs nå; det var verken enighet om faglige prioriteringer eller verdensbilder.

 

Etter århundreskiftet kjølnet temperaturen noe, og i stedet begynte en grunnleggende teoridebatt å vokse frem, og en av frontene var representert av et fag som hadde befunnet seg i skyggenes dal, sett fra samfunnsvitenskapen, siden annen verdenskrig. Jeg tenker selvfølgelig på darwinismen, sosiobiologien og dens ektefødte barn, evolusjonspsykologien. De første generasjonene av norske samfunnsforskere stod langt fra denne måten å studere verden på. De var lojale overfor sine klassikeres syn om at samfunnet var samfunnsskapt, altså at det verken stod i gjeld til Gud eller genene. Enten de var tilhengere av sosial ingeniørkunst, radikal feminisme eller kritisk teori, betraktet de samfunn og kultur som selvoppholdende systemer.

 

Det skulle gå noen år før de nye trendene nådde Norge (med unntak for psykologien), men i den angelsaksiske verden hadde evolusjonsteorien forlengst gjort innhogg i samfunnsvitenskapen. Mange oppfattet nydarwinismens forenklinger som et friskt pust og et alternativ både til politisert forskning og utilgjengelig teori. Den innflytelsesrike formidlingsentreprenøren John Brockman stod bak nettstedet Edge.com, og redigerte bøker som argumenterte for at det ikke lenger var humanister og samfunnsvitere, men naturvitere man skulle gå til for å forstå hvor verden var på vei. De mest leste formidlerne av kunnskap om menneske, kultur og samfunn hadde nå navn som Steven Pinker (lingvist), Richard Dawkins (professor i formidling av biologi) og Jared Diamond (fysiolog og ornitolog). Deres bud på den menneskelige tilværelse og klodens tilstand tok ikke utgangspunkt i menneskeskapte forhold, men ytre faktorer som geografi og klima (Diamond) eller våre evolusjonært nedarvede egenskaper (Pinker og Dawkins). Det fremstod plutselig som en liten evighet siden Berger og Luckmann utga The Social Construction of Reality (den kom i 1966, men det føltes stundom som om det var i 966).

 

I Norge var det – i tråd med tidsånden – ironikongen, den samfunnsvitenskapelig utdannede Harald Eia som ble den fremste budbringeren for det nye evangeliet, gjennom den mye diskuterte tv-serien Hjernevask (2010). Samfunnsvitere, som til dels fikk det glatte lag i serien, reagerte stort sett defensivt og indignert på forenklingene i tv-serien, som retorisk reiste spørsmålet ‘Født sånn eller blitt sånn?’ (tittelen på Eia og Ihles bok fra 2011), der svaret var gitt på forhånd. Likevel er det nok riktig å si at nittitallets glade dekonstruksjon ble erstattet, i begynnelsen av vårt århundre, av en rekonstruksjon som fikk vind i seilene av økt etterspørsel etter enkle svar på komplekse spørsmål. Min spådom er at kampen om virkeligheten også i årene som kommer vil ha evolusjonsteori som omdreiningspunkt. Heldigvis har stadig flere oppdaget at den finnes i ulike tapninger. Og Bourdieu er fremdeles en viktig inspirasjonskilde for mange, selv om han døde i 2000.

– Men som jeg har forsøkt å vise gjennom dette risset i norsk samfunnsvitenskaps nyere historie, befinner vi oss nå i en mørkere, farligere og mer uforutsigbar verden enn etterkrigsgenerasjonen gjorde. Dette henger delvis sammen med de nye empiriske feltene jeg har nevnt. Så selv om vår trumpifiserte, populistiske, løgnaktige, urettferdige og overopphetede verden kan få Christies Hvis skolen ikke fantes og Auberts Det skjulte samfunn til å fremstå som rapporter fra Kardemomme By, så er verden av i dag og de kommende tiårene ikke et sted der samfunnsvitenskapelig forskning vil være uviktig eller overflødig. Snarere tvert imot, kan man faktisk si, og med god grunn.

Professor Thomas Hylland Eriksen, Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo.
- Et annet empirisk felt som har vokst seg stort siden tidlig på nittitallet, både i og utenfor forskningen, er elektronisk kommunikasjon, internett og mobiltelefoni, sier Hylland Eriksen.

 

Så langt noen teoretiske tendenser. La oss nå kikke raskt på noen empiriske vekstområder. Det mest åpenbare, som i stigende grad har preget samfunnsforskningen og ikke minst forskningsfinansieringen de siste 25 årene, er problemstillinger knyttet til flerkulturalitet og migrasjon. Mens Norge i 1993 hadde omtrent 200 000 innvandrere, er tallet i 2018 nærmere 900 000. Vi snakker altså om mer enn en firedobling av minoritetsbefolkningen på 25 år. I en slik situasjon er det ikke overraskende at flerkulturelle dilemmaer blir diskutert stadig oftere over urteteen på de tusen pauserom: Skal vi insistere på likhet eller oppmuntre til forskjellighet? Er det greit at innvandrere tjener mindre enn majoriteten, så lenge de har det bedre enn i sitt opprinnelige hjemland? Velferdsstatens fremtidige finansiering blir dessuten diskutert på bakgrunn av tall, fremskrivninger og en til dels dyp bekymring.

 

Rasisme skaper også større indignasjon enn tidligere, kanskje fordi anledningene til å uttrykke rasistiske holdninger er blitt så mange flere i takt med at minoritetsbefolkningene har vokst. Lokale debatter forbundet med hijaber og såkalt islamisk radikalisering har i mange akademiske miljøer helt kommet til å overskygge spørsmål om global rettferdighet og nyimperialisme, som stod sentralt i forrige generasjon av samfunnsvitere. Jeg har ikke tallene foran meg, men det er liten tvil om at noe som var en liten håndverksspesialitet på begynnelsen av 1990-tallet, nemlig studier av innvandring og minoritetsspørsmål, har blomstret opp til en mellomstor industri på slutten av 2010-tallet. Det meste av forskningen ser imidlertid ut til å dreie seg om ‘integrering’, som i Norge primært handler om likestilling mellom kjønnene og grad av deltagelse i det formelle arbeidsmarkedet. Det er betydelig mindre forskning om rasisme og transnasjonale forbindelser – som er viktige for innvandrere – og kulturelle fenomener som medgift og slektskap. Det er med andre ord statens interesser som styrer forskningen gjennom bevilgninger til anvendte forskningsprogrammer og ren oppdragsforskning. Et problem som diskuteres for lite, er at den massive oppmerksomheten omkring innvandrere som kategori bidrar til å fryse fast skillene mellom ‘oss’ og ‘dem’ som forskningen kanskje var ment å bryte ned.

 

Et annet empirisk felt som har vokst seg stort siden tidlig på nittitallet, både i og utenfor forskningen, er elektronisk kommunikasjon, internett og mobiltelefoni. Dersom man med en viss rett kan hevde at det forskes for mye på innvandreres integrering i det norske samfunnet, kan man med like stor selvfølgelighet hevde at det forskes for lite på den elektroniske revolusjonen. I en viss forstand er disse to transformasjonene, som for alvor skjøt fart tidlig på 1990-tallet, to sider av samme sak: Begge skaper nye friksjoner mellom tilhørighet og løsrevethet (uprootedness), mellom stat, nasjon og individ, mellom fundamentalisme og ambivalens, åpenhet og lukkethet, frihandel og proteksjonisme, nasjonalisme og kosmopolitisme, gruppetilhørighet og individuelle valg, renhet og blanding, røtter og føtter.

 

Så sent som i 1997 var det bare 13% av landets befolkning som oppga at de hadde tilgang til internett. Det er nesten ikke til å tro. Per 2018 er dekningen praktisk talt total, og den dominerende internettbruken har flyttet seg fra dataskjermen til smarttelefonen. Gjennomsnittsmennesket sjekker visstnok smarttelefonen sin et par hundre ganger om dagen. Fremdeles har vi bare delvis forstått hvordan mobiltelefonen forandret dagliglivet da den ble gradvis mer utbredt i nittiårene; når det gjelder smarttelefonen, er innsikten enda dårligere, ganske enkelt fordi denne universaldingsen er av nyere dato og representerer en langt større kompleksitet enn den nøkterne Nokia-mobilen av Annodazumal. Typiske samtaler på de samfunnsvitenskapelige pauserommene om smarttelefonens implikasjoner er mindre bekymrede enn de som handler om innvandring, og har ofte et merkbart innslag av humor, med mindre praten handler om forskernes barn og deres angivelig svekkede konsentrasjonsevne.

Thomas Hylland Eriksen peker på miljøproblemene og klimaendringene som et nytt, stort empirisk felt for samfunnsforskere.

 

Den doble revolusjonen – den flerkulturelle og den elektroniske – innebærer at samfunnet som vi i 1993 bare såvidt skimtet konturene av, nå er slått ut i full blomst. Det er et samfunn der kommunikasjonsmidlene er demokratisert, med den konsekvens at professorautoriteten er kraftig svekket, og dermed finnes ikke lenger noe autoritativt og éntydig kunnskapshierarki. Til gjengjeld er det i dette virvaret oppstått et sterkt behov for enkle svar på komplekse spørsmål, noe som er lett å se både i debattene om evolusjonære forståelser av mennesket samt om innvandring og islam. På dette området har samfunnsvitere en vesentlig formidlingsoppgave i å tilføre noen dråper kompleksitet. Vår oppgave er ikke så mye å forenkle verden som å gjøre den mer kompleks.

 

Et tredje område som peker seg ut som et nytt, stort empirisk felt for samfunnsforskere, innbyr imidlertid ikke til enkle løsninger. Det er nok bred konsensus om problemdefinisjonen og – iallfall et stykke på vei – analysen, men ikke om løsningene. Jeg tenker naturligvis på miljøproblemene og klimaendringene, som er selvforskyldte og skyldes at fremskrittet og utviklingen som tidligere generasjoner sverget til, har vært for vellykkede for vårt eget beste. Hadde vi mennesker bare vært litt dårligere til å utvikle dampmaskiner og atombomber, eller vært mindre dyktige til å finne opp medisiner som hjalp oss å bli friske av sykdommer som tidligere holdt menneskeheten i sjakk, så hadde vi ikke malt oss inn i dette hjørnet.

 

Forskning på lokale klimaproblemer eller miljøødeleggelser (som jo er to forskjellige ting, selv om de er beslektet) har vært en vekstnæring i de siste 25 årene, og det er ingen grunn til ikke å anta at det vil fortsette. Her er det imidlertid stadig behov for mer tverrfaglighet, inklusiv en dialog over fakultetsgrensene som har et mer konstruktivt mål enn ovennevnte tv-serie.

 

Jeg har nevnt tre empiriske områder som har vokst i betydning, både for samfunnsforskningen og for verden for øvrig, de siste 25 årene: Flerkulturalitet og migrasjon, klima og miljø, elektronisk kommunikasjon og internett. Når det gjelder teori, har jeg antydet at vi er tilbake omtrent der vi slapp før det postmodernistiske frislippet og den påfølgende fristillingen: Frontene går nå, som før, mellom fortolkning og forklaring, kvalitativt og kvantitativt, multikausal og unikausal. Begge familiene av posisjoner har sine fordeler og ulemper. Fortolkende forskning er ofte både mer naturalistisk og presis enn den mer kantede kvantitative forskningen, men både lekfolk og beslutningstagere foretrekker tall fremfor flertydighet.

 

Samfunnsvitenskapene har vært institusjonalisert i Norge i rundt 75 år, og er per i dag godt integrert i samfunnets kollektive kunnskapsproduksjon, statsapparatet og arbeidsmarkedet for øvrig. Debatter og uenigheter internt i fagene gjenspeiler nok i større grad metodologiske enn ideologiske uoverensstemmelser, til forskjell fra situasjonen i forrige generasjon, og følger ofte en makro/mikro eller kvantitativ/kvalitativ-akse. Så langt er endringene beskjedne. Men som jeg har forsøkt å vise gjennom dette risset i norsk samfunnsvitenskaps nyere historie, befinner vi oss nå i en mørkere, farligere og mer uforutsigbar verden enn etterkrigsgenerasjonen gjorde. Dette henger delvis sammen med de nye empiriske feltene jeg har nevnt. Så selv om vår trumpifiserte, populistiske, løgnaktige, urettferdige og overopphetede verden kan få Christies Hvis skolen ikke fantes og Auberts Det skjulte samfunn til å fremstå som rapporter fra Kardemomme By, så er verden av i dag og de kommende tiårene ikke et sted der samfunnsvitenskapelig forskning vil være uviktig eller overflødig. Snarere tvert imot, kan man faktisk si, og med god grunn.