.

Dybde

Hjertets mørke

Empati handler om innlevelse i andres følelser. Men kan det bli for mye av det gode?
  • Hanne Skogvang
  • Ed Robertson/unplash, Sam Schooler/ Unsplash

Teologisk empati

I det året Noah fylte 601 år, var jorden blitt helt tørr igjen etter flommen som hadde utslettet alt liv på landjorden. Han skred ut av arken, og med sine sønner, sønnekoner, kone og jordens rene og urene dyr, myldret atter jorden. Man kan vel knapt forestille seg en større katarsis. Men snart syndet menneskene igjen.

 

Noah var blant de første til å dyrke en vingård, står det nemlig videre. Han ble «drukken og kledde seg naken inne i teltet». Her sovnet han i en stol. Sønnen Kam fant ham slik, og han fortalte det videre til sine to brødre, Sem og Jafet som så gikk «baklengs inn og dekket sin fars nakne kropp». Da Noah våknet, utbrøt han i sinne: «Forbannet være Kanaan, den ringeste trell for sine brødre!»

 

Dette er kjent som kanaanittenes forbannelse, og har for noen presentert et teologisk problem som det finnes en god forklaring på – Noah er jo ellers kjent som en sympatisk karakter i Bibelen, ettersom det er han som får i oppgave å frelse menneskearten fra syndefloden. Fortsatt diskuteres altså oversettelser og fortolkninger. Teologer har foreslått at det kanskje dreier seg om en eufemisme; at Kam voldtok eller kastrerte Noah, for eksempel. I det siste tilfellet dreier det seg om flere bibelske tabuer; incest og homoseksualitet, i det første en frarøvelse av maskulinitet i en svært bokstavelig forstand. I andre bibelvers kan det å se noen naken forstås som å ha sex med vedkommende, kan det være det som skjedde her?

 

En alternativ måte å lese disse bestrebelsene på, er som et forsøk på å rettferdiggjøre det som ellers må kunne betegnes som en overreaksjon. I en komparativ analyse av høringen av Brett Kavanaugh, nå høyesterettsdommer i USA (The New Yorker 30.11.18), foreslår forfatter Jess Row at vi heller tolker fortellingen bokstavelig. Her har den mektige profeten dummet seg loddrett ut etter gjeldende moralske standarder. Deretter blitt tatt på fersken. Ikke bare det: Kam sladrer! Patriarken Noah handler således i rasende affekt og skam når natteranglingen blottlegges for hans egne sønner. Sett med moderne briller virker Noahs reaksjon mildt sagt urimelig. Row spør om det er noe ved patriarkatet som gjør det helt forferdelig å bli konfrontert med sin oppførsel?

 

En slik tolkning er morsommere, for det kan åpne et vindu inn i vår egen samtid. Dr. Christine Blasey Ford anklaget som kjent den innstilte dommeren for voldtekt. Synet på henne var mildt sagt delt. For noen var hun en helt. Andre så henne som en oppmerksomhetssøkende sladrekjerring.

 

Tradisjonelt er det i tilfeller med overskridende seksuell atferd ganske lett å generere forståelse for overgriperen, særlig der vedkommende er mektig og berømt, og med mye å miste, på bekostning av den utsatte. Det har fått meg til å lure på om det finnes noe som kan kalles empati på avveie.

Det skulle ikke ta lang tid før metoo ble fremstilt som en «kjønnskrig». Og hva skulle nå skje med de metoo-felte mennene? Spørsmålet måtte selvsagt komme, selv om rekkene av «de felte» ikke hadde rukket å bli lange, ikke her til lands. Når kan man tilgi? Og, kan man tilgi på vegne av andre?

Hanne Skogvang
Foto: Sam Schooler/ Unsplash

Et flyktig møte

For en stund tilbake hadde jeg et møte jeg har tenkt mye på i etterkant. Det var flyktig og ordløst. Jeg frøs nesten til da jeg møtte blikket hans, uten å vite hvor jeg skulle gjøre av meg. Vi nikket kort og beklemt før vi gikk videre hver til vårt. Sist jeg så denne mannen var da han mottok en fengselsdom for noe han hadde gjort mot noen jeg var glad i. Det kan ikke ha vært lenge etter løslatelse at vi møttes.

 

I 2008 hevdet tidligere president Obama at amerikanerne befant seg i en «empatikrise». Vi trenger evnen til å sette oss i hverandres sko, lød budskapet. Det er vanskelig å være uenig. Evnen til å forstå hvorfor folk gjør som de gjør, virker unektelig å være et viktig steg på veien til et bedre samfunn. Det er nokså ukomplisert å snakke om og oppmuntre til empati når man skal argumentere for handling i humanitære kriser og i møte med folk som har opplevd urett. Men hva med empatien overfor dem som begår uretten?

 

Det er heller ikke første gang jeg har sett noen motta en fengselsdom. Jeg har selv bidratt med et vitnesbyrd som førte til domfellelse for voldtekt i en annen sak. Ofte kribler det av sinne når jeg tenker på disse sakene. Andre ganger blir jeg trist. Og iblant overrasker jeg meg selv når jeg kjenner meg trist både på vegne av dem som ble utsatt, men også dem som ble dømt.

 

Imot empatien

Begrepet empati ble lansert av den tyske psykologen Tehodor Lipps: «einfühling», som kan oversettes direkte med «innfølelse». Lipps snakket om innlevelse og om å projisere seg selv inn i kunsten. Da jeg satt i rettssalen var det dette som skjedde: Jeg projiserte meg selv inn i ham som skulle dømmes sitt sted, og jeg følte med ham. Selv om jeg var rasende sint på ham for det han hadde gjort.

 

I boken Against Empathy løfter forfatteren Paul Bloom empatiens bakside. Empati kan nemlig forsterke utgrupper og inngrupper og bidra til økt solidaritet mellom dem som ligner på deg selv, mener han. De fleste tenker neppe på Trump som særlig empatisk, men Bloom hevder at Trump benytter seg av nettopp empati som en teknikk for å skape et «oss» og «dem»-skille, der empatien går til egne meningsfeller. Det tidlige 1900-tallets lynsjinger i USA ble blant annet begrunnet i voldtektsanklager mot afro-amerikanske menn som angivelig hadde voldtatt hvite kvinner – og der solidaritet og evnen til innlevelse ser ut til å ha korrelert med hudfarge. For ikke mange år siden var fortellingen om voldtektsmenn dypt rasistisk – voldtekten var nesten per definisjon en overfallsvoldtekt, begått av en «utlending» med melaninrik hud. «De tar våre kvinner», lød omkvedet.

 

Debatten om voldtekt har endret seg de siste årene i Norge. Den tidligere dominerende fortellingen om voldtekt som et overfallsspørsmål har bleknet, ikke minst i møte med metoo-kampanjen som startet i 2017. Statistikken viser at flere av oss enn vi liker å tro har mørke sider som spenner fra seksuell trakassering til systematiske maktovergrep. Om en av ti kvinner blir voldtatt, tilsier det at en del også voldtar.

 

Det skulle ikke ta lang tid før metoo ble fremstilt som en «kjønnskrig». Og hva skulle nå skje med de metoo-felte mennene? Spørsmålet måtte selvsagt komme, selv om rekkene av «de felte» ikke hadde rukket å bli lange, ikke her til lands. Når kan man tilgi? Og, kan man tilgi på vegne av andre?

 

Da jeg så mannen jeg møtte motta dommen, forestilte jeg meg at han tenkte at han aldri ville tilgi «vaginalstaten» Norge for det den har gjort imot ham. Det er en betegnelse og analyse som gjerne benyttes av sinte menn som opplever den norske velferdsstaten som «feminisert»? Jeg tenkte at han skammet seg over det han hadde gjort, at han helt sikkert angret. I et kort øyeblikk tenkte jeg til og med: denne ydmykelsen i å dømmes foran felles bekjente må da være straff nok. Det er selvsagt ikke sikkert at min innlevelse stemte med virkeligheten. Men det var her jeg innså hvor lett det er å tro på denne fortellingen om at «likestillingen har gått for langt»; «vaginalstaten som undertrykker av menns medfødte drifter». Det var skremmende.

 

Om monstre og menn

Det er lett å forveksle det å forstå med å unnskylde. Forhenværende justisminister Sylvi Listhaug gjorde det da hun i fjor kalte pedofile for «monstre» på Dagsnytt atten. Det var et utspill som møtte kraftig kritikk. For det første fordi ikke alle pedofile begår overgrep. Pedofili er så tabubelagt og så galt at vi har lite kunnskap om pedofile som ikke begår overgrep. For det andre fordi det kan tilsløre vår evne til å avdekke og gjenkjenne både overgrep og overgriper, for hvem ser vel på seg selv som et monster?

 

I Tomas Espedals roman «Elsken», som vakte mye debatt i fjor høst, blir hovedpersonen «jeg» anklaget for voldtekt. Det omstridte partiet var først og fremst omstridt fordi det dreide seg om en virkelig voldtektsanmeldelse mot forfatteren. Sett bort fra spørsmålet om virkelighetslitteratur er partiet fortsatt verd å diskutere. For konfrontert med anmeldelsen fnyser hovedpersonen: «Det var ikke mulig. Jeg var en elsker», konstaterer han, og spørsmålet om han virkelig kan ha gjort det han anklages for, levnes lite refleksjon.

 

Når anser man seg selv uansett for å være en overgriper? Ikke ofte, tror jeg. Mer sannsynlig er det at de fleste av oss ser på seg selv som «elskere» framfor «monstre».

 

I undertøyshyllen på en dyr klesbutikk så jeg forleden noe luksuriøst blondeundertøy med påskriften «LOLITA». Da måtte jeg le. Hvordan ble en tolvåring et globalt sexsymbol? I fjor høst fikk jeg den tvilsomme æren av å ha startet det som ble til «Lolita-debatten». Debatten ble dessverre, som jeg kanskje naivt ikke forutså, redusert til en debatt om sensur, selv om jeg aldri hadde tatt til orde for at vi skulle slutte å lese boka. Det er en nyansert roman om ondskap og om overgrep mot barn, og fortjener å diskuteres, ikke å forbigås i stillhet.

 

Tenkeren og skribenten Rebecca Solnit har omtalt «Lolita» som en «demonstrasjon av mangel på empati» med den 12 år gamle Dolores Haze (Lolita) som blir kidnappet av den middelaldrende Humbert Humbert (HH). Kontrasten til Espedals «Elsken» er påtakelig. «Lolitas» hovedperson Humbert Humbert vet godt at han oppfører seg monstrøst. Andre ganger har fortelleren et tvisyn – men misbruket fortsetter. At mange likevel empatiserer med HH anses å være romanens formidable styrke.

 

Selv har jeg mislyktes i å føle empati og interesse for HH, romanens upålitelige forteller. Forargelsen kom i veien: Lolita er for lengst etablert i populærkulturen som et erotisk konsept heller enn en fortelling om overgrep. Forlag over hele verden har promotert den slik. Vi er vant til er å empatisere med den som kontrollerer fortellingen, uansett hvor urimelig han – og jeg skriver ham, for det er det vanligste subjektet – måtte virke.

 

Men i den virkelige verden finner jeg meg ofte språkløs og forvirret i møte med min egen empati når det føles som den havner på avveie. Jeg tror ikke det må være motsetninger eller gjensidig utelukkende kategorier – men det er også så viktig at vi øver oss i å rette empatien mot den fornærmede part, mot «sladrehanken», den som varsler om overtrampet, og ta det de sier på alvor. Århundrer med kulturhistorie har lært oss det motsatte.

 

Etter at arken når land, slår i alle tilfelle Gud snart fast at han aldri igjen skal oversvømme jorden på grunn av menneskets synder; deres hjerter vil uansett for bestandig ha mørke i seg. Det må vi fortsette å forholde oss til.