.

Dybde

Motekspertise i sentralforvaltningen

Illojalitet eller kvalitetssikring?
  • Tor Erik Gjerde, tidligere mangeårig medarbeider i UD og Norad
  • Pexels, Privat

 

Samfunnsviterne arrangerte i november 2018 sin årlige konferanse med tittelen Grenser for debatt. Framstående analytikere fra de tre skandinaviske land tematiserte her på fortreffelig vis juridiske og etiske gråsoner i den store samtalen, på «samfunnsnivå». Tilvante tankeganger ble utfordret med spørsmål som: er det noen, bevisste eller ubevisste, begrensinger for hva det er mulig å snakke om i det offentlige rom? Er det viktige temaer eller konkrete ytringer som forsvinner fra samtalen, kanskje av bekvemmelighetshensyn? I så fall, bør ikke dette innsnevrede rommet for debatt utfordres? Og hvem skal i så fall gjøre det, om ikke nettopp samfunnsvitere? Med ulike innganger var alle enige om at det er grenser for debatt, og at det finnes et mulighetsrom her som må utforskes.

 

Spørsmålet som melder seg er om problematikken hører hjemme også på et lavere nivå, som i de institusjoner der Samfunnsviternes medlemmer befinner seg, enten de er statlige, fylkeskommunale eller kommunale. Også i det private næringsliv vil det være relevant å stille spørsmålet.

 

La oss gå nærmere inn på hva vi egentlig snakker om: Hvordan klarer institusjonene å håndtere balansegangen mellom å være lojal til ledelsen og samtidig utfordre kritikkverdig opptreden av den samme ledelsen? Dilemmaet er slett ikke bare teoretisk, vi befinner oss på et område der personlige interesser fort kan komme i konflikt med integritet og intellektuell hederlighet. Personlig integritet i en institusjon med lav toleranse for intern diskusjon kan følgelig være en risikosport. Det kan dreie seg om å tape vennskap og prestisje, lønnstrinn og karriere. Fordelene ved å sitte stille i båten er åpenbare. Det beste kan vise seg å være å la den overflatiske harmonien råde, ikke si ifra om kritikkverdige forhold, ikke problematisere, ikke trekke i nødbremsen, ikke varsle når det kan få konsekvenser for deg selv.

 

Det institusjonen derimot vinner ved å ha en åpen kultur for intern kritikk, er verdier som skadebegrensning, kvalitetssikring, og institusjonell kompetansebygging. Vi kan også føye til en rausere og mindre fryktbasert organisasjon. Organisasjonen kan rett og slett bli hyggeligere og morsommere å jobbe for.

 

Det kan som kjent få dramatiske konsekvenser når institusjoner har liten toleranse for slik åpenhet. Fra jussen kan vi nevne justismord. Både sakene mot Liland og Moen ble tatt opp etter press fra utsiden, da interne kontrollrutiner hadde sviktet. Fra helsesektoren kjenner vi til at leger heller beskytter kolleger og ledelse enn å innrømme feilbehandling. Konsekvensen er at læring i profesjonen blir hindret, og pasienten betaler prisen i form av svekket helse eller manglende erstatning. Årsaksforholdene rundt fregattkatastrofen høsten 2018 undersøkes fortsatt. Det er uansett naturlig å stille spørsmålet om den har sammenheng med systemet for kommunikasjon mellom ledelse på ulike nivåer fram til det operasjonelle leddet. I det famøse tilfellet av oppskytingen av romfergen Challenger fra 1986, der samtlige om bord omkom, ble det avdekket at ekspertise på lavt nivå i organisasjonen forutså katastrofen i tide til å få den avverget. Beskjedene til ledelsen nådde imidlertid aldri fram. Munnhellet om «…don`t confuse me with facts» passer i alle disse tilfellene.

 

På et mer daglig plan er spørsmålet om det finnes en subtil mekanisme for undertrykkelse av ytringer også i departementer, direktorater og kommuner. Har vi å gjøre med selvsensur? La oss se på et lite knippe mer eller mindre kjente eksempler.

 

Tolga-saken, der grove menneskerettighetsbrudd ble avdekket, er nærliggende å trekke fram. Et komplekst system rullet og gikk i årevis, med et komplekst hierarki innblandet, fra den lille kommunen i Nord-Østerdalen, via fylkessenteret på Hamar til departementsnivå. Mange må ha visst mye underveis i prosessen her uten å ta det videre. Hadde man en kvalitativ diskusjon gående internt i kjølvannet av skandalen i disse administrative enhetene?

 

For noen år tilbake måtte Midtøsten-forskere kjempe en kamp for å få innsyn i vitale dokumenter fra arkivet til Utenriksdepartementet. Hva var grunnen til denne motviljen til åpenhet? Sto politisk, institusjonell eller personlig prestisje på spill? Kunne det endre oppfatningen av UDs rolle i Osloprosessen? Et ferskere eksempel i samme gate: Stortinget og UD avviste nylig at 25 år med Midtøsten-politikk, og bistand til Palestina i mangemilliardklassen, skulle gjennomgås av en uavhengig kommisjon, slik Afghanistan-engasjementet ble for et par år siden. Har vegringen sammenheng med at harmoni mellom partiene og indre ro i departementet er viktigere enn å legge til rette for en reell debatt?

Artikkelforfatter Tor Erik Gjerde er tidligere mangeårig medarbeider i UD og Norad. Han har jobbet med Midtøstenspørsmål, hvorav tre år som bistandssjef i Jerusalem. Gjerde er nå uavhengig konsulent.
Foto: Pexels.

 

Utdanningssektoren i Norge ble i mange år kjennetegnet av en selvforståelse av at vi hadde et av verdens beste skolesystemer. Innføringen av Pisatestene og andre internasjonale undersøkelser viste derimot at norske elever presterte middelmådig i viktige fag. Visste ingen i departementet eller blant skoleforskerne om dette før vi ble utsatt for denne realitetssjekken? Eller gjorde noen det, og kommuniserte resultatene internt, men ble ignorert og feid til side?

Ti bud til en ung mann som vil frem i verden

I
Det første bud er ganske lett.
De som er flest har alltid rett.

II
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.

III
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.

IV
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.

V
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.

VI
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød.)

VII
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.

VIII
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du den beste livspolis.)

IX
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.
(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til han som ryktet gjelder.)

X
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert!
Følg dristig med i kamp mot troll,
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
én time forut for din tid.

 

Jens Bjørneboe, «Samlede dikt»
Gyldendal Norsk Forlag 1977

 

I Telemark ble for en tid tilbake en journalist i en lokalavis erklært uønsket av ledelsen i kommunen fordi vedkommende stilte nærgående spørsmål om pengebruk. På lokalplan, der alle kjenner alle, skaper slikt kanskje mer støy og disharmoni enn i de større, nasjonale sakene. Står vi overfor et sært enkelttilfelle, eller har vi å gjøre med et mer prinsipielt spørsmål om ytringsfrihetens begrensninger på lokalt nivå?

 

Problemene drøftet her kjenner vi igjen fra akademiske diskurser innen filosofien og samfunnsvitenskapene. Webers klassiske teori om de ukorrupte og hierarkiske institusjonene som forutsetning for demokrati og statsbygging er blitt supplert med bl.a. Habermas’ tese om “borgerlig offentlighet”. Poenget er at et samspill mellom media, akademia og sivilsamfunnet må integreres i styring og politikkutforming. Uten et slikt er risikoen stor for skandaler også i framtiden som vi har sett eksempler på over.

 

Som denne artikkelen har forsøkt å vise er institusjonene i mange tilfeller for svake til å håndtere balansen mellom lojalitet og åpenhet. En diskusjon om mulighetsrom og grensene for ytringsfrihet er viktig og må føres videre på overordnet nivå. Men den hører i aller høyeste grad også hjemme på våre arbeidsplasser!

 

Kommentarer eller spørsmål til artikkelen? Kontakt Gjerde på e-post: tor.e.gjerde@outlook.com