.

Dybde

Elegi for fremtiden?

Essay for Samfunnsviternes jubileumsnummer 2019.
  • Ragnar Misje Bergem, Postdoktor i systematisk teologi ved MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn.
  • Jan-Antonin/Unplash, William-bossen/Unsplash

Om ikke lenge kommer du kanskje til å kjøpe deg en Amazon Echo. Denne datamaskinen er formet som en liten sylinder og fungerer som en stasjonær hovmester i hjemmet. Slik som assistenten «Siri» på Apples iPhone kan Amazon Echos assistent «Alexa» svare på spørsmål, holde styr på kalenderen og styre huset ditt ved hjelp av talekommandoer.

 

Selv om Amazon Echo ikke er mye større enn en fjernkontroll kan den gjennomføre komplekse oppgaver. Alexa, hovmesteren, er selvsagt ikke en virkelig person. Å forholde seg til henne som en person krever en viss forestillingsevne, men det er ingen utfordring for mange i dag. Samtidig er det en bakside med Alexa. For vår evne til å forholde oss til henne, tar oppmerksomheten bort fra hvordan den lille boksen hun lever på er forbundet med et nettverk av ressurser og krefter vi aldri får se.

 

Ved hjelp av internett-tilkobling holder Amazon Echo kontinuerlig kontakt med selskapets dataservere plassert på strategiske posisjoner i USA og andre steder. Talekommandoene sendes gjennom et uoverskuelig system av datasentre, backup-systemer og andre deler av den globale infrastrukturen som sørger for at internettet fungerer. Kommandoene prosesseres ved hjelp av proprietære algoritmer koblet til språk-databaser, og kunstig intelligens evaluerer kommandoenes sannsynlige meningsinnhold og produserer et svar i respons. Disse prosessene kjører på fysiske datasystemer som må vedlikeholdes, overvåkes og fremst av alt produseres.

 

Et globalt «økosystem» av leverandører, arbeidskraft og naturressurser sørger for at Alexas kunstige intelligens fungerer. Nylig har forskerne Kate Crawford og Vladan Joler tilhørende AI Now Institute ved New York University forsøkt å kartlegge dette økosystemet som skjuler seg bak Alexa. De spør: hvem bidrar, hvor er datasentrene, hvor kommer mineralene i maskinene fra?

 

Oppgaven er nesten umulig. Leverandørkjedene er så komplekse at da mikroprosessor-produsenten Intel skulle forsikre seg om at de ikke brukte mineralet tantal fra krigsherjede Kongo i sine datachipper, tok det dem fire år. Før jul kritiserte fredspris-vinneren Denis Mukwege elbil-industrien for å benytte seg av mineraler fra samme sted.

 

Alexa «lever» på grunn av slike globale nettverk og leverandørkjeder. På bunnen av disse kjedene finner Crawford og Joler små samfunn og mennesker som utnyttes. Hvis ingen graver opp sin lokale saltsjø et sted i Bolivia for minstelønn, kan ikke en enhet som Echo driftes med økonomisk gevinst.

 

Utnyttelse av arbeidskraft og skitten kapitalisme er alle kjente med. Men i dag står vi overfor klimautfordringer som setter slike globale nettverk i et nytt lys. Vi må nå innrømme at nettverkene endrer planeten og dermed våre grunnleggende levevilkår. Gruvearbeidere i Afrika eller Bolivia, gasskraftverk i USA og transatlantiske shipping-ruter forandrer jorden og bidrar til de akselererende klimautslippene.

Når fremtiden har blitt et nullsumspill, må vi innse at noe har gått galt, ikke minst med vår forestillingsevne. Den grunnleggende utfordringen vi står overfor, både i Norge og på denne jorden, er å forestille oss fremtiden annerledes.  Å finne frem til en ny fremtid er et fellesprosjekt; det krever nye visjoner, fortellinger og god forestillingsevne. Det krever politikere, naturvitere, samfunnsvitere, humanister og teologer.

Ragnar Misje Bergem, Postdoktor i systematisk teologi ved MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn.
Foto: William-bossen/Unsplash

Samtidig som enheter som Amazon Echo blir stadig billigere, blir vi oppfordret til å ta bevisste og etiske valg. Som forbrukere påminnes vi vårt ansvar for kjøp som bidrar til klimaendringene; som borgere har vi tilsynelatende skyld for at vi ikke bekjemper klimaendringene politisk. Slike utsagn er problematiske, og vi bør ikke akseptere dem uten videre. Det må nemlig innvendes at den manglende politiske handlekraften globalt tyder på at slike kollektive «vi» ikke eksisterer. Den felles menneskeheten som vitenskapsmenn og politikere appellerer til når de sier at vi alle har ansvar, er ikke et virkelig fellesskap som er i stand til å ta felles avgjørelser på meningsfullt vis. Det er stor avstand mellom de reelle valgene vi som enkelte forbrukere eller velgere gis, og den skylden som pålegges oss kollektivt for klimaendringene.

 

Den tidlig-moderne tenkeren Thomas Hobbes la et grunnlag for den moderne politiske tanke ved å forestille seg eneherskeren som en menneskeskapt Leviathan, inspirert av sjøuhyret fra Jobs bok i Det gamle testamentet. Den suverene skulle representere folket, men hadde absolutt makt. Hobbes’ idé var høyst problematisk: folket måtte akseptere den suverenes handlinger som sine egne, uten at han i praksis var bundet av folkets mandat.

 

Det er ingen grunn til å anta at Norge eller verden kontrolleres av en politisk Leviathan, slik som Hobbes forestilte seg. Menneskeheten har ingen representant som kan løse problemene på en handlekraftig måte. Hvis vi likevel synes å ha skyld for klimaendringene, er det fordi enheter som Amazon Echo er en del av et system som Jedediah Purdy har kalt «infrastructure Leviathan». På samme måte som Hobbes mente at vi måtte skape en politisk suveren makt, mener Purdy at vi i dag er ofre for et annet menneskeskapt uhyre: den globale infrastrukturen bestående av bygninger, veier, datamaskiner, fartøy og digitale nettverk som vi alle må holdes ansvarlige for, men som tvinger oss til å leve på et vis som skader planeten vår.

 

Det er lenge siden det flyttet produkter inn i hjemmene våre som binder oss sammen med et globalt økonomisk system som opererer på en like global infrastruktur. Det er tilnærmet umulig å kalkulere effektene av våre valg som forbrukere. Da er det fristende å vende innover, å beskytte lokalsamfunn, land og nasjon mot effektene av globalisering, internasjonale avtaler og økonomi. Men Alexa er et eksempel på at dette er umulig—globen har for lengst inntatt hjemmene våre.

 

Vi er avhengige av at vi løser klimaendringene på et globalt nivå. Her står utfordringene i kø. På samme måte som Alexa blokkerer vårt syn for det systemet hun er en del av, kan politikeres luftige ord om globen og menneskeheten dekke over realitetene. Forut for klimamøtet i Paris ble de deltagende nasjonene bedt om å forespeile deres egen fremtid i 2030 og 2050. Men da alle fremtidsplanene og ønskene kom inn, var det klart at summen av deres fremtidsvisjoner var mange ganger større enn det jorden er i stand til å levere.

 

Jorden er ikke stor nok til å bære «globen». Og her finner vi kanskje koblingen mellom Alexa og klimakrisen: den fremtiden som de moderne nasjonalstatenes lover oss avhenger av den globale samme infrastrukturen som holder Alexa i live. Denne infrastrukturen kan ikke gi oss det vi alle loves. Noen må jobbe for minstelønn for at andre skal få tilgang til morgendagens teknologi.

Den franske filosofen Bruno Latour sammenlikner situasjonen vi befinner oss i med å sitte i et fly og bli fortalt at flyplassen vi alle skulle lande på—den globale fremtiden—ikke finnes på kartet lenger. Det er ingen steder å lande. Flere hundre år etter at opplysningsfilosofene lanserte luftige fremtidsvisjoner, er vi fortsatt forførte av tanken om fremtiden. I dag er likevel fremtiden der alle bidrar og alle vinner i ferd med å fordufte fordi den har vist seg å være et nullsumspill. Den holder ikke det den lovet. Selv om vi innrømmer at vi ikke kan fortsette for før, og selv om alle er enige om at vi må begrense forbruk og ressurser, er det mange som tenker at noen må tape for at andre skal vinne.

 

Når fremtiden har blitt et nullsumspill, må vi innse at noe har gått galt, ikke minst med vår forestillingsevne. Den grunnleggende utfordringen vi står overfor, både i Norge og på denne jorden, er å forestille oss fremtiden annerledes.  Å finne frem til en ny fremtid er et fellesprosjekt; det krever nye visjoner, fortellinger og god forestillingsevne. Det krever politikere, naturvitere, samfunnsvitere, humanister og teologer.

 

Hvis vi skal se inn i fremtiden med et nytt blikk må vi kartlegge på hvilken måte knappe ressurser og goder har blitt fordelt og se på hvordan de bør fordeles. Når det er sagt, står vi foran noe større enn en rent «økonomisk» utfordring; krisen peker oss i retning av uunngåelige spørsmål av politisk, moralsk og religiøs art. Det handler om hvorvidt politikk kun skal dreie seg om å fordele goder på rettferdig vis, eller om politikk også innebærer å forhandle, diskutere, og på nytt forestille seg hva slike gode er. Hvis vi gjør det, kan det hende at jorden fremstår ikke bare som en knapphetsressurs, men som et godt sted å være—også i fremtiden.