.

Aktuelt

Samfunnsmatrisen vår, og hverdagslivene inni den

Skal vi forstå samfunnet vårt, må vi forstå de store økonomiske rammene vi lever innenfor, og hva slags ideologi de rammene er bygget på. Med andre ord: Vi må forstå vår tids kapitalisme, som påvirker våre indre liv, som igjen styrer oss mot ytre livsvalg.
  • Linn Stalsberg, sosiolog
  • Pexels

 

Tenk på ord som disse: Jeg, meg, gründer, valgfrihet, selvrealisering, unik, lean in, effektivitet, egentid, konkurranse, endringsvillig, kompetanse, rask, positiv, utadvendt, ja, sosial, innovativ, kreativ, selvstendig, målrettet, individuell, spesiell, ambisiøs, karriere, mer.

 

I motsetning til begreper som: Vi, oss, solidaritet, samhold, fellesskap, omsorg, sakte, ro, tålmodighet, tilbakeholdenhet, inkludering, rutiner, forståelse, snillhet, nei, uegennyttig, avventende, kritisk, empatisk, sympatisk, raus, jobb, fornøyd, nok.

 

Tenk på en kake.

 

Tenk på at kaken alltid kan bli større, det finnes ingen begrensninger. Se for deg at det alltid vil bli mer kake på alle. Selv om noen får en større del enn andre, vil selv de som får den minste delen få en stadig større bit ettersom kaken vokser hele tiden.

 

Dette er kapitalismen presset ned i en enkel kakeform. Og vår tids kapitalisme, som vi kan kalle nyliberalisme, den er kanskje å anse som et slags gjær som i teorien skal få kaken til å ese ut i det absurde.

 

Nyliberalismen, og denne teksten, kan oppsummeres i Margaret Thatchers uttalelse: «Economics are the method; the object is to change the heart and soul.” Altså, vi lever i et økonomisk system som heter kapitalisme, men kapitalisme er mer enn bare økonomi. Kapitalisme er også et sosialt system, og et system som påvirker hvordan vi tenker, hva vi drømmer om, hvilke idealer vi har. Dette skal jeg si mer om nedenfor. I tillegg skal jeg introdusere Nancy Frasers nye bok, og hennes tese om at vi må fornye vår forståelse av kapitalismen, fordi den også må ta i seg det ulønnede reproduktive arbeidet, omsorgsarbeidet, som er forutsetningen for at arbeideren skal orke å ta del i det lønnede arbeidet i det hele tatt. For dette, har økonomer i alle år oversett, mener hun.

 

«It was the best of times, it was the worst of times». 

 

Charles Dickens kjente sitat oppsummerer vår tid og de daglige dilemmaene vi lever i, og med. Mange mennesker har det bedre enn noensinne i historien. Særlig i vår del av verden leves det svært komfortabelt; både materielt, økonomisk og i forhold til velferdstjenester. Vi har regulerte liv i en trygg stat, mange av oss. Vi har frihet til å mene hva vi vil, uten at staten griper inn med sensur.

 

Er det mulig å være kritisk til alt dette gode?

 

Ja. Det er det.

 

For det gode liv mange lever, leves tidvis på bekostning av andre menneskers umenneskelige slit i andre land, og det leves på bekostning av en jordklode på knærne, langt over egen bæreevne.

 

Og selv blant de som har det godt snakkes det ofte om evig stress og et altfor hektisk hverdagsliv. For liten tid til andre mennesker man er glad i, eller til å bare være i ro.

 

Og midt i all rikdommen i Nord-Europa og USA finnes det stadig flere svært fattige folk blant oss.

 

Disse kan ikke spise kake, eller av den påstått voksende kaken, selv om nyliberalismen i over 40 år har påstått at de kan det.

 

Men det er ikke gjort i en fart å endre et globalt økonomisk system. Og kanskje tar det enda lengre tid å endre tenke- og væremåten som dette systemet har lært oss opp i?

 

Tenk på ordene jeg nevner i starten. De vitner om noen ulike overordnede idealer, selv om ingen kultur, heller ikke vår, er så totalitær at alle tenker likt. Også i vår kultur er det mange som tenker motstrøms; som ikke er opptatt av verken penger, status, karriere, nytt kjøkken eller moteklær. Men disse er nettopp det; motstrøms. For vi vet hva som er medstrøms, vi vet hvilken vei det er lettest å svømme, hvilke meninger det er lettest å ha, hvilke verdier vi bør forvalte og snakke høyt om, for å passe inn. For eksempel: Hvis jeg sier at jeg drømmer om en ny og dyr bil, hvis jeg sier at jeg jobber overtid hver dag fordi jeg ønsker meg en ny og bedre stilling, vil jeg sannsynligvis få støtte fra alle kanter. Jeg drømmer medstrøms og innenfor normalen. Hvis jeg derimot selger bilen og satser kollektivt blir jeg, fremdeles i dag, ansett som alternativ, kanskje til og med provokativ, og motstrøms. Hvis jeg sier jeg er fornøyd med den passe bra jobben jeg har, den lubne kroppen jeg har, det gamle kjøkkenet jeg har, da vil en og annen tenke at det muligens har tiltet litt. Å være fornøyd, fullt og helt, med det man har, er å leve på utsiden av normer og verdier i vår tid. Vi skal alltid lene oss litt mer frem.

 

Økonomiske rammer rundt private liv

 

Kulturteoretikeren Raymond Williams skriver i Culture and Society:

 

De økonomiske strukturene i et samfunn, og de mellommenneskelige relasjonene som følger av disse, er de bærende trådende i enhver samfunnsvev [1].

 

Eller som Karl Marx sier, skal vi forstå menneske som subjekt, må vi først forstå de relasjonene menneskene havner i på grunn av objektive nødvendigheter.

 

Tenk på en vanlig dag. Hva er det du bekymrer deg for? Kanskje tenker du på boligmarkedet, og lurer på om du noen gang kan klare å kjøpe deg en bolig når prisene øker for hver gang du er inne på Finn.no. Hvis du ikke har jobb fortviler du kanskje over hvordan du best kan tilpasse deg arbeidsmarkedets behov her og nå. Kanskje bekymrer du deg over den enorme gjelden de voksne barna dine må ta på seg resten av livet, på tross av ålreite jobber, for å finne seg noe så grunnleggende som et sted å bo. Og hvordan vil kan finansmarkedet klare å unngå flere kriser slik at du kan føle deg trygg på at de private pensjonsinvesteringene dine er der om 20 år også, og ikke forduftet i en konkurs.

Sosiolog Linn Stalsberg. Foto: Aschoug
Foto: Pexels.

 

Det finnes også en annen indre uro i vår tid. Som når man oppdager påskeliljer i februar, men ikke blir glad, fordi man lurer på hvor det ble av vinteren. Eller klumpen i magen når du leser at tigerbestanden er i ferd med å utryddes i verden, eller den stadig økende mengden plast som flyter rundt i de vakre havene våre på tross av at du kildesorterer i blå pose. Kanskje føles det litt vondt å kjøpe billige klær på Hennes, for vi vet nå hvem som lager dem. Dilemmaene i vår tid er endeløse.

 

Mye av det som gjør livet godt å leve i dag, kommer med en bismak. Selv om mange i Norge fremdeles merker lite til kriser av ulike slag, er vi vare for dem og klar over at de finnes nær oss. Ting blir rotete, både følelsesmessig og intellektuelt, når vi sliter med å se utviklinger i sammenheng, og da vet vi heller ikke hvordan vi skal yte motstand eller ytre kritikk. Vi vet med en del av hjernen at forbruk, for eksempel, ødelegger jordkloden vår. Samtidig tiltrekkes vi voldsomt av å forbruke, fordi det å forbruke i dag er tett knyttet til identitet og «hvem vi er», altså, det som er helt eksistensielt for mange.

 

En utfordring til dem som gjør motstand mot dette er at markedet under nyliberalismen har klart å gjøre seg selv rasjonelt og fornuftig. Nyliberalismen har rett og slett blitt ensbetydende med «sunn fornuft» og realisme. Det er innenfor dette paradigmet at forbruket finner sine lydige forbrukere. Vi kjøper inn en haug med ting vi ikke trenger, fordi det er dette som er normalt og fornuftig.

 

Sosiale medier og det alltid nærværende internettet setter forbrukermanien inn i en helt ny kontekst. Vi ser hva alle andre har, hele tiden, med og uten filter: familielykke, ny hytte, bra utseende, spennende jobber, sosial moro, friske blomster, kloke meninger, lekkert interiør, fantastiske ferier, og vi ser alt dette i møte med egne begrensninger, ikke minst de økonomiske. Vi oppdager mangler vi ikke ante vi hadde, og selv det beste selvbildet kan få en daglig knekk eller to.

 

Moral har ingen markedsverdi. For mange unge har derfor ikke moralprekener lenger noen verdi. Det er ikke lett å være voksen og skulle si «nei» til alt de unge ønsker seg. For selv om vi tror vi sier nei til markedskrefter, nei til overforbruk, nei til reklame som presser seg på de unges kropper og sinn, så opplever den unge at vi sier nei til han eller henne, til vedkommende sin identitet, som jo er mange tilfeller er helt knyttet opp til forbrukersamfunnet. Dette er kanskje noe mange eldre enn 40 år ikke helt klarer å forstå eller sette seg inn i. Men at den tidvis gjør foreldrerollen annerledes enn tidligere generasjoner har erfart, det er sikkert. Når den unge i sin forvirring føler seg avvist eller misforstått, blir det som nevnt litt for lett til at han eller hun føler skam og retter sinnet innover mot seg selv.

 

Det er ingen vits i å moralisere over ungdommenes manglende opprør. De fleste på min egen alder gjør ikke opprør heller. I stedet tilpasser vi oss, omorganiserer oss, kurser oss og slanker oss til pensjonsalder.

 

De fleste mennesker har til alle tider gjort sitt beste for å passe inn i det samfunnet de er en del av. Vi vil jo alle, som Per Fugelli en gang sa, bare være en del av flokken. Eller som forfatter George Monbiot skriver i The Guardian 5. august 2015:

 

Enten må folk akseptere og etterleve sin tids verdisett, eller så blir du på den ene eller andre måten ekskludert fra fellesskapet.

 

Og i dag, konkluderer Monbiot, er det normalt å tilpasse seg verdisettet som nyliberalismen produserer.

 

For nyliberalismen favoriserer visse personlighetstrekk og straffer andre. Personlighetstrekk som er attraktive i dag er for eksempel evnen til «å nettverke» og kjenne mange mennesker, være utadvendt, selvhevdende, ha evnen til å snakke seg selv opp og gjerne bløffe litt rundt egne prestasjoner. Så skal man i tillegg være fleksibel, impulsiv og aldri redd for en utfordring. Målet er få mer ut av en gitt situasjon enn alle andre i samme situasjon. De andre er primært dine konkurrenter, ikke medmennesker.

 

Et nytt og utvidet kapitalismebegrep?

 

Hvis nyliberalisme er vår tids kapitalisme. Hva er da kapitalisme i dag?

 

Filosof, forfatter og professor i politikk Nancy Fraser skriver i sin siste bok Capitalism, a conversation in critical theory [2] at det er mye om kapitalismen vi kan; dette om merverdi, og om arbeiderkamp, for eksempel. Hun har også tidligere vært opptatt av at den moderne kapitalismen er finansialisert, altså, at den består av penger, eller «penger» kanskje, som ikke er knyttet opp til noe konkret, og som kan skape store kriser.

 

Nå ønsker hun å utvide forståelsen av kapitalisme, og vil vi skal forstå at kapitalisme handler om noe mer enn bare de som tjener penger og de som arbeider for penger.

 

Foto: Pexels

Nancy Fraser mener vi ikke har forstått godt nok hvordan alt som er ulønnet arbeid, også må regnes som en del av kapitalismen. Altså, alt fra husarbeid, omsorg for syke, juletrefesten på samfunnshuset, skoleavslutningen, bursdager, fotballaget, hverdagsmiddager. Noen lager og organiserer alt livet har å by på som ikke betaler seg, verken for dem som gjør det eller for andre (som kunne tjent på det). Kapitalismen er helt avhengig av slike ikke-økonomiske sfærer, mener Fraser. Lønnsarbeiderne må tross alt hvile, få pleie, mat, omsorg, ha det gøy og finne ny energi. Likevel betaler ikke kapitalen for noe av dette. Med unntak av her, i vår lille avkrok i verden, der vi gjennom skatteseddelen faktisk lar staten betale for noe av dette, som sykepenger, foreldrepermisjon og andre velferdsgoder. Men merk: godene er knyttet opp til de som allerede er i lønnsarbeid. Er du ikke i lønnsarbeid, er velferdsgodene svært begrenset og minimale, også hos oss.

 

Fraser mener dagens kapitalisme driver rovdrift på lønnsarbeidere, på det ulønnede omsorgsarbeidet [3] og på alt naturen har å by på av ressurser som næringslivet er avhengige av. Nyliberalismen opererer som om både arbeideren ute, de som tar ansvar hjemme, og naturen i seg selv, er utømmelige kilder med uendelige ressurser. Men dette betyr krise på tre fronter samtidig, samt i finanskapitalen selv. Og derfor, insisterer hun, må vi forstå kapitalismen, for å forstå sammenhengen i utfordringene i vår tid.

 

Typisk for vår tids kapitalisme, mener Fraser, er dette: Det skarpe og strenge skillet mellom lønnet og ulønnet arbeid. Alt som danderes rundt lønnsarbeidet må ta til takke med diskusjoner i en og annen kvinneforening, og anses ikke som viktig nok når økonomi skal diskuteres. Men økonomi kan ikke forstås uten å forstå omsorg, naturens begrensinger, og hvordan politikk er organisert, mener Fraser. Fordi, kapitalismen er en institusjonell sosial orden, akkurat som føydalismen var det, eller kommunismen i kinesisk eller sovjetisk form. Vi må forstå kapitalismen på denne nye måten, mener Fraser, for bare da forstår vi, gjennom et og samme bilde, hvordan dette systemet ikke bare sliter mennesker og natur, men også nærer av krig, imperialisme, og i nær fortid: kolonialisme.

 

«Grensekamp» kaller Fraser det, en stadig kamp innen kapitalismen for å sette grense mellom økonomi på en side, og alt mulig annet, på den andre. Og denne grensekampen har gitt oss, og noen andre land, en velferdsstat som holder kapitalen noenlunde i tømmene.

 

Men nå, sier Fraser, trues alt dette av vår tids grenseløse kapitalisme, nyliberalismen. Nå skal ikke lenger staten blande seg inn for å støtte sosial reproduksjon. Staten skal blande seg inn, men for å støtte produksjonen, og legge til rette for den. Dette i tråd med tankene til blant andre Friedrich Hayek: I motsetning til tidligere tiders laizzes-faire økonomi, der man rett og slet ba staten holde seg unna markedet, handler det i nyliberalismen om å vinne politikken over på sin side, slik at politikerne ved sine reguleringer og lover kan legge til rette for det frie marked. Men mer enn det; samfunnet som helhet bør analyseres innenfor en økonomisk kontekst. I dag ser vi for eksempel dette i form av innvandringsregnskap, fokuset på trygdesvindel og at alt skal lønne seg.

 

De usynlige rammene rundt våre liv

 

Når jeg ser ut av vinduet hjemme ser jeg ikke nyliberalismen. Jeg tenker heller ikke når jeg møter en person på gaten at «der kommer sannelig nok et nyliberalt menneske spaserende som om ingenting har hendt». Naturen i Norge er stort sett like vakker som den alltid har vært.  Nyliberalismen har ikke massakrert den. Vi koser oss med hjemmelagede kaker på julaften, nyliberalismen har ikke kommersialisert julen helt. På en cafe ser jeg noen som ler sammen, som viser omsorg, gir trøst, betror seg om livets prøvelser og blir lyttet til. Nyliberalismen har ikke omskapt alle mellommenneskelige forhold til potensielle nettverk. En mann vasker varsomt opp kopper arvet etter oldemor, nyliberalismen har ikke fjernet den ekte verdien ting kan ha, en kvinne leker tålmodig og repeterende med barnet sitt, som om ingenting annet haster der og da. Noen sitter endeløse dager ved sykesengen til en de har kjær.

 

Nyliberalismen er selvsagt ikke totalitær.

 

Men den er dominerende. Mer eller mindre, bevisst og ubevisst, preges vi alle av den.

 

Det Friedrich Hayek, og tenkere, politikere og næringsliv som støttet hans ide, hadde klart, var å gjøre noe ingen før det hadde klart: Å la fortellingen om økonomi bli fortellingen om selve samfunnet. I tidligere tider hadde disse to vært adskilt. Men når økonomien blir samfunnet, da blir også verdier, moral og kultur tuftet på økonomiske prinsipper. Grensene mellom verdien vi har som mennesker, og verdien som konsument, hviskes ut. Vi er hva vi presterer, hva vi evner å kjøpe, hva slags kropp vi klarer å vise frem, hvor mange penger vi har. Vi speiler oss i samfunnet som har satt opp økonomisk verdi som overordnet, som selv har blitt et kjempemarked.

 

Nyliberalisme er mer enn økonomi. Nyliberalisme er en måte å tenke på, å være på, å leve på, det kan til og med være noe vi gjør. Nyliberalismen påvirker hva vi drømmer om, hva vi tenker på. Hvilke verdier vi setter høyt og hvilke vi forakter. Hvordan vi forholder oss til våre medmennesker og betingelsene for samværet med dem. Hva slags mennesker vi blir – og er. Nyliberalismen er en tidsånd, et ubestemmelig trykk, slik den svenske nobelprisvinneren Thomas Tranströmer en gang sa [4]. Dette «trykket», gir oss hint om hvilke idealer og verdier som har status, hva som anses som suksess, og hvilke egenskaper man bør tilegne seg for å oppnå dette. Vi anser disse idealene som «sunn fornuft». Vi som lever innenfor dette systemet, aksepterer denne fornuften uten å stille særlig mange spørsmål ved den. Det er det på tide å gjøre, for dette systemet er i ferd med å utarme både mennesker og jordklode.

 

[1] Som gjengitt i Björk, Nina (2012): Lyckliga i alla sina dagar: om pengars och människors värde, s. 97 Wahlström Widström

[2] Fraser, Nancy og Jaeggi, Rahel (2018): Capitalism, a conversation in critical theory, PolityPress

[3] Nancy Fraser (2013) Fortunes of Feminism: From State-Managed Capitalism to Neoliberal Crisis, Verso Books

[4] Thomas Tranströmer sa i et sjeldent intervju at dette trykket skyldes statsmakten og kommersielle krefter «som på ett braskande sätt försöker styra oss. «Och hela denna tidsanda, hela massmedietrycket också. Det gemensamma för alla dessa olika tryck, det är at dom riktar sig mot det som er individuelt. Känsligt. Det som är det personliga i djupaste mening.» Gjengitt i en kronikk av høgskolelektor Ragnhild Fjellro i Klassekampen 19. november 2012.