.

Aktuelt

Klimakrisen vil skape uro om vi ikke tar grep

I Norge har vi arbeidslinjen, trepartssamarbeidet, en solid velferdsmodell og mye oljepenger. Vi har et godt, relativt rettferdig og stabilt samfunn. Alt dette kan hjelpe oss på veien til lavutslippssamfunnet.
  • Gunn Kvalsvik
  • Oslo MET,Torbjørn Kjosvold/Forsvare, Paula May/Unsplash

«How dare you destroy my future», sa Greta Thunberg til de mørkkledde, godt voksne medlemmene i FNs klimakomite for noen måneder siden.

Ansiktsuttrykkene og kroppsspråket til de som satt i salen fortalte at de var lyttende, men avventende.

 

Dominoeffekten
De fleste av Thunbergs påstander, i det som er omtalt som en legendarisk tale til FNs klimakomite, er i ettertid gjennomgått, og forskere har bekreftet at de er korrekte.

Det visste nok også de mørkkledde voksne i klimakomiteen. Kanskje deres avventende holdninger bunnet i det vi alle kjenner på, nemlig at omstillingen vi står overfor, kommer til å koste mye. Ikke bare i kroner og ører som et resultat av ekstremvær og temperaturstigninger, men i form av en omfattende omlegging av det økonomiske systemet som den vestlige, og etterhvert også ikke-vestlige, verden er strukturert rundt.

 

Det finnes ikke et enkelt svar på hvordan livene våre vil se ut om klimakrisen tas på alvor og vi gjør de nødvendige skiftene. Noen årsakssammenhenger kan vi likevel resonnere oss frem til. En reduksjon av kjøttspising, klesinnkjøp og annet, betyr nødvendigvis også lavere produksjon og aktivitet. Redusert rotasjon i økonomien kan igjen føre til at mange mister jobbene sine og får redusert kjøpekraft, noe som til syvende og sist gjør at staten får mindre å rutte med i forvaltningen av blant annet velferdsgodene våre.

 

En som vet mer om kostnadene vi kan forvente av omstillingen til en grønn økonomi er seniorforsker Mi Ah Schøyen ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA på Oslo Met.

 

Hun har i flere år forsket på blant annet nordisk og europeisk sosialpolitikk og klima. NOVA-forskerne Marianne Takle og Bjørn Hvinden, i tillegg til Schøyen, har stått i spissen for prosjektet Bærekraftige europeiske velferdssamfunn: Nye sammenhenger mellom velferds- og klimapolitikk.

 

Det fireårige prosjektet, som ble avsluttet i 2018, undersøkte hvorvidt politikere, byråkrater og forskere håndterer spørsmål om bærekraftig velferd, klima og miljø på en samordnet måte og på tvers av vanligvis atskilte politikk- og forskningsområder.

 

Det må samarbeides
Bærekraftige europeiske velferdssamfunn var, som det fremgår av tittelen, et stort prosjekt som gikk på tvers av land og politikksektorer. Seniorforsker Mi Ah Schøyens fokus var, sammen med en rekke andre forskere, det norske systemet og samfunnet.

 

– Vi brukte flere metodiske innfallsvinkler og snakket med byråkrater, representanter for de politiske partiene, samt enkelte sivilsamfunnsaktører om hvilke tiltak de hadde, hvordan de samarbeidet og hvilke tanker de hadde rundt klima, bærekraftmålene og fremtiden, forklarer hun.

 

Forskeren forteller at de ansatte i departementene og politikerne ofte pekte utover, altså til andre land. Det ble påpekt at bærekraftmålene er laget for verden og ikke alltid er aktuelle eller relevante i Norge, selv om de egentlig skal gjelde også her.

 

– Her til lands diskuteres bærekraft særlig knyttet til det økonomiske. Demografiske endringer, drevet fram av en aldrende befolkning, setter framtidas statsfinanser under press gjennom økte utgifter til alderpensjoner og helse- og omsorgstjenester. Dette var noe som ble trukket fram blant annet av statsministerens kontor. Innenfor et slikt tankesett er for eksempel pensjonsreformen et viktig bærekrafttiltak. Det er likevel sterke argumenter for å utvide forståelsen av hva som bør være innholdet i en bærekraftig velferdsstat, fortsetter hun.

 

– For å kunne snakke om en bærekraftig velferdsstat, sier Schøyen, bør man stille krav om at den også er kompatibel med ambisiøse klimamål og ikke er tuftet på økonomiske forutsetninger som går på akkord med jordas bæreevne.

 

Hun mener det er et paradoks at finansdepartementet dessverre ikke fant tid til å stille til intervju eller svare på spørsmål.

 

– Hva er det som forundret dere mest i kartleggingen av situasjonen i Norge?

– Vi ble slått av hvor silopreget alt er. Samarbeid på tvers av departement og mellom forskere på ulike politikkområder, kan bli mye bedre.

– Egentlig, fortsetter Schøyen, er det litt rart at vi ikke har kommet lenger. Norge har kanskje verdens beste forutsetninger omstilling. En høyt utdannet befolkning, god tillit til staten og mellom mennesker, samt en teknologisk velutviklet og sterk økonomi, alle viktige premisser når man skal endre strukturer.

Schøyens råd til norske myndigheter er å ivareta velferdsstaten og å få dets aktører med på laget for å få til et sosialt rettferdig grønt skifte som finner sted så raskt som mulig. Sosial rettferdighet, involvering og forankring er viktig for å unngå sosial uro.

Regjeringen Solberg, 2. oktober 2019. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret

 

Fra teori til praksis
Nylig skrev seniorforsker Schøyen en artikkel som ble publisert i SGI (Sustainable Governance Indicators). Tittelen på artikkelen er formulert som et spørsmål: So, what next for European welfare capitalism if we want a low-carbon future?

 

Mi Ah Schøyen forklarer at målet med artikkelen var å sette fokus på den rollen velferdsordningene våre kan spille i overgangen til et lavkarbonsamfunn.

 

– Betyr det at EU trenger et spark for å komme i gang?

– Det gjøres flere grep i EU. Det viktige samspillet mellom klimaomstilling og sosial rettferdighet er absolutt på agendaen, iallfall i form av samtaler, og det foregår en tett dialog mellom parlamentet, kommisjonen og de større fagforeningssammenslutningene.

 

Forskeren sier at arbeidernes sammenslutninger må være med på laget dersom man for eksempel skal legge ned svært forurensende foretak og omstille til grønn produksjon.

 

– Men altså, selv om det diskuteres og etableres fora og komiteer på EU-nivå, eksisterer det store forskjeller i hvor langt landene selv har kommet, fastslår hun.

 

– Er det et eller flere land i Europa som utmerker seg som særlig flinke i det grønne skiftet?

– Det er vanskelig å utpeke en «best i klassen», men Tyskland har startet omstillingen innenfor kullsektoren. Her har det vært en bred og grundig prosess, med tett samarbeid mellom politikere, næringslivet og arbeidstakerorganisasjonene. Til og med «Bergverksforeningen» har signert på en tidsplan for utfasing av kullkraft. Dette er noe vi kan lære av her til lands. Dialogen med den delen av LO som representerer oljesektoren har så langt vært lite konstruktiv, og med større vekt på videreutvikling av dagens aktiviteter enn omstilling.

 

Urettferdighet og sosial uro
Det er umulig å gjøre beregninger som forteller nøyaktig hvor mye det grønne skiftet vil koste i tillegg til kostnadene klimaødeleggelser forårsaker, og hvor mye dette vil gå utover landenes økonomi.

 

– Det finnes noen økonomer som har prøvd seg, og de konkluderer litt forskjellig. Inn i regnestykke må det også tas med nye arbeidsplasser, og nye inntekter.

 

– I en av dine artikler stiller du følgende spørsmål: Bør vi ha offentlige pensjonsutbetalinger og sykelønn kun for de med lavest inntekt for å frigjøre ressurser til klimatiltak? Er det en reell problemstilling?

– Poenget mitt var at nå er det på tide å stille slike spørsmål. Vi trenger en høyere tenkning og debatt for i fellesskap å komme fram til gode løsninger på hvordan vi kan få til både god klimapolitikk og bevare velferdsstaten. Vi bør lete etter løsninger som gjør at velferdsstaten støtter opp om, og til og med framskynder det grønne skiftet.

 

Seniorforskeren snakker ivrig om at vi må «brette ut» debatten, bygge ned siloer, spille på lag, og tørre å tenke nytt, også når det gjelder de klassiske velferdsinstitusjonene.

 

– Kanskje bør vi satse i enda sterkere grad på universelle offentlige tjenester i samspill med progressive skatter. Antakelsen er at tjenester i mindre grad bidrar til uønsket forbruk enn kontantytelser. Et annet eksempel er å tenke på hvordan offentlig utdannings- og arbeidsmarkedspolitikk kan utformes slik at den fremmer utdanninger og arbeidsmarkedstiltak som passer inn i en lavutslippsøkonomi, sier hun.

Forsker Schøyen forteller at de ansatte i departementene og politikerne når de ble spurt, ofte pekte utover, altså til andre land. Det ble påpekt at bærekraftmålene er laget for verden og ikke alltid er aktuelle eller relevante i Norge, selv om de egentlig skal gjelde også her. Foto: Paula May/Unsplash

Samarbeid, samarbeid og samarbeid
Seniorforsker Schøyen foreslår at vi følger det tyske eksemplet og setter ned en oljekommisjon. Dette er for øvrig noe MDG allerede har tatt til orde for. Dette vil si et inkluderende organ som snakker på tvers av siloer og sektorer, som stiller de store spørsmålene, og lager et godt og bredt forankret grunnlag for framtidige prioriteringer.

 

– Det er mange instrumenter og grep som kan gjøres for å få til det grønne skiftet. En kommisjon kan se på dette på et overordnet plan. Den bør blant annet vurdere hva som skal til for å få til rettferdig omfordeling i en grønn økonomi ved å diskutere hvordan det er hensiktsmessig å fordele velferdsstatens tjenester og kontantytelser på den ene siden og skattebyrde på den andre siden.

 

Det viktigste skrittet nå er uansett samarbeid og involvering, og som NOVA forsker Schøyen så fint formulerer det i en artikkel i tidsskriftet PAN:

 

«Løsninger på tvers krever nytenkning ikke bare fra klima- og miljøsiden. Velferdsstatens tradisjonelle aktører, som Arbeids- og Sosialdepartementet, NAV, folkevalgte som utformer sosialpolitikk, og velferdsforskningen, må på banen og engasjere seg i mye sterkere grad enn de har gjort til nå. Vi trenger deres kompetanse om kvalifiseringstiltak, fordelingsordninger og sosial inkludering for å få til klimaomstilling.»

 

– Du argumenterer for at sosial rettferdighet kan være vanskelig å opprettholde fremover dersom vi skal redusere klimautslipp, ikke minst fordi klimaendringene også vil påvirke oss ulikt. Kan vi forvente sosial uro?

– Det kan absolutt være en fare for det, men det kommer an på hvordan våre politikere og beslutningstakere klarer å løse utfordringene i det nærmeste tiåret. Sosial rettferdighet ligger i folks ryggrad. Dette er det helt nødvendig å ta hensyn til, samtidig som vi husker på at vi som samfunn har et ansvar for å få ned de norske klimagassutslippene knyttet til både produksjon og forbruk. Budskapet er derfor at vi må ha velferdsstaten og dets aktører med på laget for å få til et sosialt rettferdig grønt skifte som finner sted så raskt som mulig. Sosial rettferdighet, involvering og forankring er viktig for å unngå sosial uro, avslutter Schøyen.