.

Hallo samfunnsviter

«Medlemseksperter» om klimakrisen

Samfunnsviterkompetanse er en ressurs for å bremse de menneskeskapte klimaendringene. Vi har snakket med en politisk rådgiver, en seniorrådgiver i Bellona og en leder i Carbon Neautral Cities Alliance om hvordan, hvorfor - og om hva fremtiden vil bringe.
  • Gunn Kvalsvik
  • Privat, Dominik-Vanyi/unplash

Trude Rauken, Director i Carbon Neutral Cities Alliance

– Hva er din utdanningsbakgrunn og hvordan bruker du kompetansen i din jobbhverdag? 

– Jeg har en BA i journalistikk fra USA, en såkalt «double major» i statsvitenskap, og en MSc fra BI i politisk økonomi. I tillegg har jeg jobbet som forsker i syv år, og har ekspertkompetanse på lokale myndigheters rolle i å løse klimakrisen.

 

I mitt daglige virke som Deputy Director i Carbon Neutral Cities Alliance – CNCA, jobber jeg med å bistå de fremste klimabyene i verden i deres arbeid med å nå svært ambisiøse klimamål, på rekordtid. For å kunne bistå byene er det viktig for meg å kunne sette meg inn i hvilke utfordringer de står overfor når de skal transformere byen og samtidig produsere en rekke offentlige tjenester som vi, innbyggerne, forventer.

Samtidig er ikke administrasjonen i en by en organisme hvor alle drar i samme retning. Viktigheten av internkommunikasjon og forståelse av såkalt institusjonell kapasitet i en by er nok ikke det som skaper de store overskriftene, men som våre medlemsbyer må jobbe kontinuerlig med når de implementerer politikk som skal redusere utslipp. Min utdanningsbakgrunn er avgjørende for å kunne bistå byene i deres arbeid.

 

– Mener du klimakrisen får nok plass i samfunnsdebatten?

– Klimakrisen får hverken nok plass, eller riktig plass.

 

– Jeg tror vi må være enda tydeligere på at klimakrisen betyr dramatiske endringer i samfunnsstrukturen, uten å skape panikkstemning. Vi trenger definitivt teknologiutvikling som reduserer utslipp fra, for eksempel, energiproduksjon og transport. Men klimakrisen er i langt større grad et spørsmål om evnen til omstilling fra et samfunn med høyt ressursforbruk og mye svinn, til et samfunn hvor vi ser verdien av de ressursene vi allerede har i omløp.

– Jeg håper vi er i mål med 1,5-graders målet, men foreløpig er oddsene for høye til at jeg ville satset sparepengene på det.

Trude Rauken, Director i Carbon Neutral Cities Alliance

 

– Enkelte hevder at vi ikke lenger skal følge «handle lokalt tenke globalt», og at vi på heller fokusere på å hjelpe u-land og forurensende land med å redusere sine utslipp. Er du enig i dette?

– At u-land skal redusere sine utslipp er et uhørt krav å stille. De har nesten ikke utslipp sammenlignet med land som Norge. Ja, vi har lave direkte utslipp i Norge fordi vi er begunstiget med 98 prosent vannkraft i elforsyningen.

 

Hvis vi uansett skal til nullutslipp, som vi jo må dersom vi skal nå 1,5-gradersmålet, må vi gjøre jobben her. Vi må gå mot null i direkte utslipp, og vi må redusere de forbruksbaserte utslippene våre. Norge er et land med høyt konsum. Hvis vi beregner de forbruksbaserte utslippene til Oslos innbyggere, så er de på rundt 19 tonn per person årlig.

I tillegg til dette: Norge, som et land som har blitt svært velstående av å eksportere utslipp fra petroleumsnæringen, burde også bruke noe av denne velstanden på å bistå resten av verden i overgangen til fornybar energi – hjelpe u-land til å unngå en fossil utviklingsbane. Dette kan også bidra til en høyere etterspørsel etter norsk kompetanse på fornybar energi.

 

– Om vi skriver 2050, hvordan håper du verden vil se ut da?

– Jeg håper vi er i mål med 1,5-graders målet, men foreløpig er oddsene for høye til at jeg ville satset sparepengene på det.

 

Marit Kristine Vea, politisk rådgiver i Klima- og miljødepartementet

– Hva er din utdanningsbakgrunn og hvordan bruker du kompetansen i din jobbhverdag? 

– Jeg har en bachelor i statsvitenskap fra NTNU, og en samfunnsfaglig master i miljø og utvikling fra The London School of Economics.

 

-Jeg valgte en fagkombinasjon som ga meg spesifikk innsikt i klima- og miljøpolitikk, og skrev blant annet master om hvordan klimahensyn i liten grad var integrert i reguleringen av oljesektoren. Som en del av den politiske ledelsen i Klima- og miljødepartementet jobber jeg midt i skjæringspunktet mellom politikk og forvaltning, så jeg får stor nytte av utdannelsen min. Selv om jeg er politiker og omgitt av flinke folk i departementet, synes jeg det er en styrke å ha faglighet i bunn.

 

-Mener du klimakrisen får nok plass i samfunnsdebatten?

– Da jeg begynte å jobbe med klimapolitikk rett etter endt utdanning i 2011, så fikk definitivt ikke klimasaken nok plass i samfunnsdebatten. Men i løpet av de siste årene har det skjedd en stor positiv endring, og særlig det siste året har klima gått til topps på dagsorden, også i media. Det er på tide og veldig bra, fordi det tvinger frem mer radikale omstillingsgrep både i politikken og i næringslivet.

 

– Mitt parti, Venstre, har hatt miljø og klima øverst på dagsorden i førti år, men for å få til den endringen som trengs er vi avhengige av folkelig mobilisering, og at de store partiene også ser at de kan tape velgere på å ikke bry seg om klima.

 

– Enkelte hevder at vi ikke lenger skal følge «handle lokalt tenke globalt», og at vi på heller fokusere på å hjelpe u-land og forurensende land med å redusere sine utslipp. Er du enig i dette?

– Det er jeg helt uenig i. Ingen politiske enkelttiltak, verken nasjonalt eller internasjonalt, er i seg selv store nok til å løse de store krisene vi står i. Både klimakrisen, men også krisen knyttet til tap av natur, kan bare løses ved at alle gjør mer. Enkeltpersoner, byer, regioner og nasjoner må forsterke sin egen innsats, og rike land må også bidra mer for å redusere utslipp i fattige land. Et sentralt bidrag er å utvikle og få ned kostnadene på de utslippsfrie løsningene, slik som fornybar energi og elektriske transportløsninger. Det kommer både rike og fattige land til gode i klimakampen.

 

Men vi må også endre forbruksvanene våre, og da må folk, næringsliv og myndigheter jobbe sammen.

 

– Om vi skriver 2050, hvordan håper du verden vil se ut da?

– Da må vi ha byttet ut kull, olje og gass med fornybar energi til alle formål, i alle deler av samfunnet. Jeg håper også vi har skjønt at mer natur er en del av løsningen, og at verden er grønnere og mer i pakt med naturen enn i dag. Jeg tipper vi eier mye færre ting, og at bruk-og-kast samfunnet vi har i dag blir sett på som et rimelig forhistorisk og umoderne opplegg.

 

Olav Øye, seniorrådgiver CO2-fangst og lagring, Miljøstiftelsen Bellona

 – Hva er din utdanningsbakgrunn og hvordan bruker du kompetansen i din jobbhverdag? 

– EU-studier og journalistikk.

 

– Statsvitenskap er nyttig når jeg jobber med norsk og europeisk klimapolitikk. Studiested og -miljø har også vært viktig for å forstå både teori og praksis i forskjellige land. Jeg studerte i Brüssel og i Tyskland, og fikk fransk og tysk språk med på kjøpet.

 

– Mener du klimakrisen får nok plass i samfunnsdebatten?

– Klimakrisen må få mer plass. Samtidig må vi bruke mer tid på å diskutere, utvikle og ta i bruk løsninger for klimakutt. Vi vet at vi har et problem, og vi vet ganske godt hvordan vi kan løse det.

Ut med kull: Seniorrådgiver Olav Øye, håper at vi innen 2050 har faset ut kull- og gasskraft. Foto: Dominik Vanyj/unplash.

 

– Enkelte hevder at vi ikke lenger skal følge «handle lokalt tenke globalt», og at vi på heller fokusere på å hjelpe u-land og forurensende land med å redusere sine utslipp. Er du enig i dette? 

 – Nei. Teknologier som hydrogenbruk og CO2-fangst og -lagring krever store investeringer i infrastruktur. Dette må vi uansett bygge for å komme ned mot null utslipp fra for eksempel søppelforbrenning og i store deler av tungindustrien. Dessuten må rike land ta i bruk teknologi og skape hjemmemarkeder for nye nullutslippsløsninger dersom vi skal få ned og fordele kostnadene på sikt.

 

– Om vi skriver 2050, hvordan håper du verden vil se ut da? 

– Kull- og gasskraft er faset ut. Strømmen er fornybar. Vi har elektrifisert det vi kan av transport, bygg og industri, og vi bruker CO2-fangst og -lagring på resten. Bærekraftig biomasse til havs og i ørkenen binder og fjerner CO2 fra atmosfæren. Samtidig har vi måtehold nok til å redusere forbruk og økonomisk aktivitet når konflikten mellom mennesker og natur blir for stor.