.

Dybde

Byer kan være klimaløsningen

Mange tror at dersom vi skal redusere klimautslippene må vi bremse urbaniseringen, konsentrere oss om å dyrke jorda og leve mer slik våre forfedre en gang gjorde. Eller, kanskje ikke?
  • Gunn Kvalsvik
  • UiB, Erwan Hesry/Unsplash, Bergen kommune/Andrew M.S. Buller

Migrasjon til byer skjer i hele verden, og i 2007 levde, for første gang i historien, halve verdens befolkning i byer eller større tettsteder. Utviklingen har på ingen måte stoppet opp, og estimatene forteller at i 2050 vil to tredeler av verdens befolkning bo i urbane strøk.

 

Ifølge samfunnsgeograf Håvard Haarstad er ikke dette nødvendigvis et klimaproblem. Han mener at det ligger mange fordeler i at vi bor tettere og i byer.

 

Nå må samfunnsvitenskapen på banen
Haarstad er professor og senterleder for Centre for Climate and Energy Transformation (CET), som ligger under Universitetet i Bergen. Motivasjonen for å starte opp senteret er blant annet å bruke samfunnsvitenskapelig kompetanse i klimadebatten og de endringene vi står overfor, forteller han.

 

– Vi har snakket om miljø- og klimautfordringer i mange år. Naturvitere har gjort en viktig jobb ved å kartlegge sammenhenger og fastslå at menneskelig adferd er en sentral drivkraft bak ødeleggelsene. Det er jo dette naturviterne har kompetanse på. Når vi nå vet at det er krise, må også andre faglige disipliner bidra med kunnskap for å få til endring. Samfunnsvitere har en sentral rolle her, med vårt fokus på mennesker, politikk og adferd. Vi kan rett og slett gjøre en viktig forskjell i debatten, forklarer Haarstad.

 

– Du skriver i en artikkel at samfunnsvitenskapen ofte bruker teorier som legger vekt på stabilitet, men at vi nå i større grad trenger teorier som åpner for ustabilitet og variasjon mellom steder. Kan du forklare hva du mener?

Samfunnsvitenskapen har i stor grad vært fokusert på å forklare hvorfor ting ikke endrer seg. Vi er opptatt av strukturene og systemene, men vi trenger også å forstå ustabilitet og raske endringer. Vi ser mye av det rundt oss nå, men vi har ikke helt de konseptuelle redskapene. Derfor tror jeg ikke vi er helt i stand til å bidra til å forklare rask omstilling i møte med klimaendringene.

 

– Synes du samfunnsforskere har vært for tafatte rundt temaet klima? 

– Det har tatt litt tid, og det kan nok tilskrives den uheldige silomåten vi jobber på ved landets utdanningsinstitusjoner. Klima har liksom ikke vært vårt bord. Mange samfunnsvitere har nok vært skeptiske til temaet, og tenkt at «skal vi bare videreformidle det naturviterne har funnet ut»? Det har heldigvis skjedd mye de siste årene, og flere samfunnsvitere har valgt å konsentrere seg om klimautfordringene.

 

Fordeler ved å bo i by
FN hevder at å fokusere på gode klimavennlige byer kan være en viktig brikke i løsningen på klimakrisen. Det kan virke litt paradoksalt siden byer globalt bare dekker 3 prosent av verdens landområder. Men byer etterlater seg store økologiske fotavtrykk.

– I praksis betyr det at når folk først er på plass og bor i byer, så er det mange klimafordeler ved at vi bor tett. Dette blant annet fordi byfolk bor på færre kvadratmeter enn på bygda, noe som gjør at vi bruker mindre landareal per person. I byene er det også mer attraktivt med kollektivtransport, fordi flere bor nær kollektivaksene. Dette gir mye lavere utslipp enn privatbilisme. Men mye avhenger av hvordan byene er bygd. For eksempel er det ti ganger høyere utslipp i «utspredte» Atlanta enn i «kompakte» Barcelona.

Håvard Haarstad, professor og senterleder for Centre for Climate and Energy Transformation

 

Et av argumentene FN bruker er at urbaniseringen samtidig byr på mange muligheter til å lette presset på disse økosystemene.

 

Professor Haaland mener det er mange gode og fornuftige grunner bak FNs påstand. Han forklarer at urbanisering øker befolkningstettheten, og at dette kan redusere forbruk av energi og andre ressurser.

– I praksis betyr det at når folk først er på plass og bor i byer, så er det mange klimafordeler ved at vi bor tett. Dette blant annet fordi byfolk bor på færre kvadratmeter enn på bygda, noe som gjør at vi bruker mindre landareal per person. I byene er det også mer attraktivt med kollektivtransport, fordi flere bor nær kollektivaksene. Dette gir mye lavere utslipp enn privatbilisme. Men mye avhenger av hvordan byene er bygd. For eksempel er det ti ganger høyere utslipp i «utspredte» Atlanta enn i «kompakte» Barcelona.

 

– Men er det ikke mye forurensing i forbindelse med etablering og i byggeperioden? Jeg så nettopp noen tall fra Shanghai som var ganske nedslående.

– Ja, det er mye miljøforurensing under bygging. For eksempel utslipp fra sementproduksjon. Men urbanisering er en global «megatrend», som har pågått i flere hundre år. Mitt poeng er at vi må bruke muligheten dette gir oss til å bygge byer som gjør at vi kan leve mer bærekraftig.

 

Byene må slippe til rundt bordet
Haarstad snakker entusiastisk om hvordan vi lenge har vært vitne til at internasjonale avtaler, som skulle ordne opp i klimakrisen, ikke blir fulgt opp av nasjonalstater. Dette i kontrast til byer, som viser seg å være langt mer ambisiøse og handlingsvillige.

– Selv om folk flest bor i byer, er de ikke representert rundt FN-bordet når miljøspørsmålene drøftes. Det er nå tydelige tegn på at de større byene i verden ikke lenger finner seg i dette. De organiserer seg. Oslo har for eksempel fått observatørstatus i det internasjonale bynettverket C40.

 

– Hva er C40-nettverket?

C40 er et globalt nettverk bestående av over 90 av verdens største byer, Oslo en av dem. Nettverket utveksler erfaringer, forskning og kunnskap rundt miljø- og klimasituasjonen. Nylig møttes de i København. Faktisk melder hele 70 prosent av nettverket at de har klart å redusere sine utslipp, noe som står i kontrast til det nasjonalstatene har klart.

 

Av de 20 største byene i verden ligger 13 langs kysten, og de fleste i utviklingsland. De er av avgjørende betydning for verdenshandelen og for landets økonomi, men de er også svært utsatt rent klimamessig. Et plausibelt spørsmål er hvorvidt det er mulig å få til endring i så komplekse og store enheter.

Å jobbe tett på politikere og ta del i debatten mener Haarstad er en viktig del av hans rolle som forsker. Lokalt er han fornøyd med at man konsentrerer utbygging i den korridoren som bybanen lager, noe som er svært god og klimavennlig byutvikling. Foto: Bergen kommune/Andrew M.S. Buller

 

– Det er selvsagt flere av disse byene og dets innbyggere som er miljøtapere. Problemet er at byer blir ikke bygd, de har vokst frem. Gjerne på grunn av tilgang på sjø, og dermed muligheter for handel, forklarer Haarstad. Han legger til at heldigvis så kan klimavennlige byer også være gode byer å bo i. Han håper derfor at også disse mest forurensende byene vil nyte godt av ny kunnskap, ny teknologi og andre måter å leve på.

 

Bergen og folket
– Du bor i Bergen, og har vært vitne til hvordan et lite fenomen som bompengeringen skapte temperatur og påvirket det politiske valget. Mister du innimellom troen på folks vilje til å dra klimalasset?

– Innimellom kan det være lett å gjøre det. Omstillingen går for sakte, men vi kan ikke gi opp. Nå er det for eksempel mye fokus på å konsentrere utbygging til den korridoren som bybanen lager, noe som er svært god og klimavennlig byutvikling.

 

Haarstad er selv ikke redd for å delta i ordskiftet når klima er på dagsorden. Han forsøker blant annet å formidle at årsakene til de store utslippene er transport av mennesker og varer, samt bygging av fysisk infrastruktur og industriproduksjon. Indirekte årsaker er matlaging, belysning, oppvarming og luftavkjøling i bygninger.

 

– Synes du det er et problem å blande forskning og politikk?

-Nei, ikke nødvendigvis. Jeg tror forskning blir bedre når vi er i dialog med beslutningstakere og samfunnet. Å bidra til offentlig debatt med innsikter fra forskning er en plikt jeg mener vi som forskere har.

 

-Hvor langt kan man som forsker gå i «å bry seg» synes du?

– Å bli aktivist er å gå for langt, synes jeg. Det må være et skille mellom forskning og aktivisme, selv om jeg innimellom blir utålmodig.