.

Lederen kommenterer

Samfunnsvitere og humanister kan løse klimakrisen

2019 kan godt vise seg å bli året vi ser tilbake på som en «gamechanger» for klimasaken: Greta Thunberg, fly- og kjøttskam, klimastreikende ungdom, men også stadig dystrere rapporter fra FN både på klima og biologisk mangfold. Følelsen av at vi står ved et veiskille har blitt tydelig for de fleste.
  • Merete Nilsson
  • Håvard Schei

Kunnskapen om menneskeskapte klimaendringer er stor, det samme er årsakene til hvorfor vi ødelegger naturmiljøene på jorda. Kanskje ligger paradokset nettopp der i dagens situasjon. Vi vet veldig godt hva vi gjør galt, men vi mangler de gode redskapene til å snu skuta og handle deretter.

 

Påstanden om at samfunnsvitere og humanister kan løse klimakrisen er selvsagt både spissformulert og langt fra tilstrekkelig i den situasjonen vi står i, men jeg vil likevel våge påstanden om at våre faggrupper er helt nødvendige for å få til de endringene verden trenger i tiden fremover. Her er det to perspektiver jeg vil trekke frem: At «klima» i seg selv er en lite meningsfull størrelse, og at klimakamp faktisk ikke kan løsrives fra en diskusjon om bærekraft.

 

Den britiske samfunnsgeografen Mike Hulme skrev for noen år tilbake boka «Why We Disagree About Climate Change». Hulmes poeng her er at klimautfordringen heller enn å behandles som ett problem, som kan løses ved hjelp av et avgrenset sett av teknologiske løsninger, må forstås som en strukturell del av selve samfunnet. Komplekse utfordringer krever komplekse svar. Kanskje nettopp der ligger noe av løsningen, nemlig å bryte klimautfordringen ned til mindre og mer håndterbare størrelser. Klimaendringene skjer nå og vi må selvsagt bekjempe dem, men vel så viktig er det øke forståelsen av hvordan og for hvem de rammer, slik at vi kan leve med klimaendringene.

 

 

Å definere og undersøke klima som «konsekvenser i folks liv», heller enn som teknologisk «quick-fix» viser raskt noen av svakhetene ved dagens begrepsbruk. Når klima kun behandles som et teknisk problem som skal «løses», er det nemlig lett å glemme hvorfor vi skal løse det (…).

Merete Nilsson, Leder i Samfunnsviterne

Å definere og undersøke klima som «konsekvenser i folks liv», heller enn som teknologisk «quick-fix» viser raskt noen av svakhetene ved dagens begrepsbruk. Når klima kun behandles som et teknisk problem som skal «løses», er det nemlig lett å glemme hvorfor vi skal løse det. Klimautfordringen er en samfunnsutfordring, og må behandles deretter. Målet må jo være best mulig økonomisk og sosial bærekraft for flest mulig. Det er nettopp gjennom denne evnen til å se klimautfordringen i et slikt utvidet perspektiv at vi som samfunnsvitere og humanister kan bidra. Kunnskap innen blant annet psykologi, sosiologi, religion og statsvitenskap er helt essensielle verktøy her.

 

For hva er egentlig klimakrisen? Kort sagt er det et utall perspektiver, konsekvenser og resultater som rammer ulike mennesker på helt forskjellige måter. Det er en slik erkjennelse vi i dag trenger mer enn noen gang. Da er vi heldige som har samfunnsvitere og humanisters kompetanse.