.

Aktuelt

Ulikhetens pris er høy, sier Thomas Piketty

I Norge har vi et relativt egalitært samfunn. Iallfall har vi hatt det de siste 70 – 80 årene. En av grunnene er stor oppslutning rundt fagforeninger. Nå øker ulikheten også her til lands.
  • Gunn Kvalsvik
  • Florian Wehde/Unsplash, Jeff Sheldon/Unsplash, Wanda Nathalie Nordstrøm/Agenda

Ifølge regjeringens ferske ulikhetsmelding er Norge fremdeles blant landene i Vesten med lavest inntektsforskjeller. Likevel ser vi et mønster av økte forskjeller, som i hovedsak startet på midten av 1980-tallet.

 

Et særtrekk ved ulikhetene her til lands er at gruppen med «skikkelig rikinger» vokser. Dette er ifølge  forskningsleder ved SSB, Rolf Aaberge, ikke bra. Han mener det er mindre grunn til bekymring dersom de rikeste personene bare er rike i enkelte år og til stadighet byttes ut med nye personer i toppen av inntektsfordelingen.

 

En sammenligning OECD har gjort viser at den rikeste prosenten i Norge sklir i fra massene og har økt sin andel av bruttoinntekten fra 1975 og fram til finanskrisa i 2008. Ironisk nok i enda større grad enn den rikeste prosenten i for eksempel Frankrike, Spania og Sveits.

 

Sammenhengen mellom fagforeninger og likhet
Et viktig mål for fagbevegelsen er å sikre alle medlemmene i et samfunn like muligheter. Det idealet har vært en rød tråd gjennom norsk fagforeningshistorie og frem til i dag.

 

Likhet skapes blant annet ved at fagforeninger forhandler lønn sentralt med arbeidsgiverorganisasjonene. Dette er med på å sikre at lønnsforskjellene mellom arbeidstakere er jevn og at verdiskapingen fordeles jevnt mellom arbeidstakere og kapital.

 

Et annet likhetsskapende trekk ved fagforeninger er at de bidrar til maktspredning, fordi de er med på å motvirke den politiske og økonomiske innflytelsen de rike ellers ville hatt. Dette rett og slett fordi man står sterkere dersom man er sammen, og ikke møter arbeidstakere eller myndigheter alene når man ytrer seg eller stiller krav.

 

For å motvirke ulikhet spiller altså fagforeningene en sentral rolle. Det er derfor urovekkende at organisasjonsgraden går nedover parallelt som tall viser at ulikhetene øker. Passer vi ikke på, kan modellen vår gå opp i limingen, og vi vil forandre det samfunnet vi er så stolte av å tilhøre og som mange land prøver å lære av.

 

Hvorfor godtar vi ulikhet?

Sjelden har en tykk fagbok om samfunnsøkonomi solgt like mye som den franske økonomen Thomas Pikettys bok «Kapital i det 21. århundre». Nå, seks år senere, kommer han med en ny murstein av en bok, «Capital e ideology».

– Som i sin tidligere bok er Piketty igjen opptatt av likhet og ulikhet, men han går nå dypere til verks og benytter seg av enorme mengder historiske data. Med disse ønsker han å vise et større og mer systematisk mønster, forklarte historieprofessor Ansgar Jakobsen på et foredrag på Litteraturhuset i Oslo nylig.

Vi liker å tro at land som Spania har større ulikhet enn Norge. Ironisk nok har den rikeste prosenten de siste tiårene blitt enda rikere her hjemme, enn i for eksempel Frankrike, Spania og Sveits.

 

Ifølge Jakobsen er Pikettys siste bok et ambisiøst anlagt forsøk på å sette vår tids ulikhet og demokratikrise inn i en bred historisk sammenheng. Den franske økonomen spør blant annet om hvor mye ulikhet folk kan godta, hva slags ulikhetsregimer vi lever under, samt kartlegger hvilke alternativer som finnes.

 

Logikken til den franske økonomen er som følger, sier Jakobsen:

– Hvis folk faktisk mener at det er milliardærene som skaper rikdom og at John Fredriksen og Kjell Inge Røkke bør fortsette å få stadig mer for at det kan dryppe på oss andre; da vil ulikhetene kunne vokse videre, mot sin logiske grense.

 

Joker som eksempel
Historieprofessoren mener at Topp Phillips kritikerroste film Joker kan leses som en slags demonstrasjon av Pikettys tese. Økonomiske ulikheter vokser til et punkt der all moralsk orden løses opp. I en slik verden, Gotham city, er demokrati og borgerrettigheter noe som bare er eksisterende som teater.

 

Historieprofessoren mener det er viktig å merke seg at Piketty ikke referer til sine funn, teorier og analyser som noe som historisk eller økonomisk tvinger seg frem. Tvert imot peker han på at historien viser at det er mulig å skape egalitære samfunn uten å gi avkall på markedsøkonomiens effektivitet, men at det forutsetter vilje og evne til å fordele rikdom.

 

Piketty mener at ulikhet skjer fordi man faktisk ønsker det, og man lager derfor systemer som legitimerer det. Men man har valg, også innenfor demokratiets rammer.

– Det er nemlig mulig å skape et system som balanserer kapitalens makt og sikrer utjevning gjennom samspillet mellom fire nokså ulike faktorer; nemlig statlig eierskap, velferdsstat med universelle ytelser, progressiv beskatning og arbeiderrepresentasjon i styrene. Det er særlig det siste punktet som interesserer den franske økonomen, nemlig sterk arbeiderrepresentasjon, understreket Jakobsen.

 

Som et eksempel på god politisk styring trekker Piketty frem Skandinavia, og særlig Sverige. Han mener at våre nordiske egalitære samfunn, særlig slik de fremstod på 50- og 60-tallet, er noe av det beste som har vært mulig å skape innenfor en demokratisk kontekst.

 

Forutsetninger for likhet

Pikettys politiske budskap er at vi må være bevisste på at ulikhet faktisk, iallfall på sikt, er kostbart for et samfunn. Det gir grobunn for konflikter mellom enkeltindivider, i bedrifter og i samfunnet.

– I arbeidslivet, sier Jakobsen, viser det seg at lønnsomheten går opp dersom likhetsprinsippet trumfer. I tillegg bremser det inflasjon mot lederlønninger og spekulasjonsdreven avindustrialisering.

Thomas Piketty ankommer Universitetets Aula i Oslo 12. desember, sammen med leder for Agenda, Marte Gerhardsen, for å forelese om sin bok Kapitalen i det 21. århundre.

 

Enkelte vil hevde at likhetsprinsippet i den nordiske modellen kan tilskrives ideologi. Nemlig at vi gjennom Kalvins sterke påvirkning er mer tilbøyelige til å ønske oss likhet. Dette avviser Piketty.

 

– Den franske samfunnsøkonomen er tydelig på at det skandinaviske sosialdemokratiet slett ikke hviler på bestemte kulturelle forutsetninger. Dette viser han gjennom sine historiske data som viser til politiske beslutninger og etablering av systemer som ivaretar likhetsprinsippet, forklarte historieprofessoren under sitt foredrag på Litteraturhuset i Oslo.

– Modellen er politisk skapt og vedlikeholdt.

 

Å snu utviklingen

Det første vi må gjøre, ifølge Piketty, er å innse at likhetssamfunn ikke bunner i og opprettholdes av ideologi, men politisk vilje. Vi har i Skandinavia hatt en politikk med blant annet et trepartssamarbeid og sterke fagforeninger som har opprettholdt og fokusert på likhet.

 

Nå er altså likheten svekket, blant annet på grunn av nedgangen i antall organiserte. Altså må politikerne, fagbevegelsen og arbeidsgiversiden på banen.

 

For eksempel kan det lønne seg å øke fagforeningsfradraget betraktelig. Dette vet vi fungerte som stimuli for å øke antall fagorganiserte da vi sist gjorde dette i perioden 2001-2012. Effekten av skattelette er også noe den nyeste OECD-rapporten peker på. Se artikkelen om OECD-rapporten her.

Videre bør man kanskje lære av Island som er det landet i Norden som har gitt fagbevegelsen en vesentlig rolle i politikkutviklingen, slik at arbeidsfolks interesser blir løftet tydelig frem. Det vil igjen gi folk tillit til at fagforeninger faktisk har en viktig stemme og påvirkning i samfunnet vårt

 

Et annet grep de har gjort på Island er å gi utdanningstilbud til fagorganisering. Ifølge fagrådgiver i Samfunnsviterne, Lilja Mósesdóttir, er dette eksklusivt for de fagorganiserte, og noe som gir både kompetanseløft og stimuli.

 

Å lære opp ungdom kan også være noe som kan lønne seg. Fafos ungdomsundersøkelse forteller om lav kunnskap om fagorganisering, noe som fagbevegelsen må ta innover seg og prøve å gjøre noe med. Se artikkelen om undersøkelsen her.

 

Det er også flere som «lurer på» hvor arbeidsgiversiden er i alt dette. De har også en viktig jobb å gjøre for å informere og involvere.