.

Dybde

En fremtid uten fagforeninger?

Et historisk tilbakeblikk gjør et fagforeningshjerte varmt. Vi snakker om seieren i viktige kamper som gav oss 37,5 timers arbeidsuke, rettferdig lønn, bedre pensjon, lengre sommerferier, samt inkluderende arbeidsplasser. Spørsmålet er: Hva nå?
  • Gunn Kvalsvik
  • Unsplash, OECD, Samfunnsviterne

Det er et faktum at stadig flere velger å ikke fagorganisere seg. Svært mange jobber i dag, både i Norge og i resten av Europa, uten en fagforening i ryggen. Nedgangen har skjedd gradvis og over flere tiår.

 

Spørsmålene mange stiller seg er altså om fagforeninger har en naturlig plass i et moderne arbeidsliv, og eventuelt i hvilken form?  Ser vi slutten på en epoke?

 

Lilja Mósesdóttir, fagpolitisk rådgiver i Samfunnsviterne og professor ll ved Høgskolen i Østfold, sier at fagforeninger absolutt har en rolle fremover. Blant annet fordi den utgjør en viktig samfunnsmessig ressurs.

– I dag er fagbevegelsen den største frivillige bevegelsen i Norge. Den utgjør den mest betydningsfulle samfunnskraften i kampen for sosiale reformer og for å få til nye innovative løsninger på arbeidsplassene. Land med svak fagbevegelse kjennetegnes i større grad av å ha et polarisert arbeidsliv og utenforskap. Dit vil vi ikke, sier hun.

 

Mósesdóttir trekker frem OECDs nyeste rapport Negotiating Our Way Up som hun mener underbygger påstanden om fagforeningers viktige rolle fremover. Ifølge OECD er nemlig tariffsamarbeidet og bedriftsdemokratiet, eller medvirkning og medbestemmelse, sentrale verktøy for å møte det nye arbeidslivet. I tillegg oppnår land med høy organiseringsgrad bred dekning av kollektive avtaler og et forsterket bedriftsdemokrati.

– Et inkluderende arbeidsliv kommer ikke av seg selv, og undergraves i dag av automatisering, globalisering, aldring og klimaendringer. Hvis fagbevegelsen skal kunne motarbeide de negative sidene av utviklingen, som for eksempel utdatert kompetanse, vinnerne-tar-alt og utenforskap, må vi klare å snu den negative trenden med dårlig oppslutning rundt fagbevegelsen, fastslår Samfunnsviternes fagpolitiske rådgiver.

 

Organiseringsgraden påvirkes politiske beslutninger

Lilja Mósesdóttir sier tallene som fremkommer rundt organiseringsgraden i OECDs nyeste rapport er skremmende. Her er en kort oppsummering:

– I 1975 var rundt 33 prosent av alle europeiske arbeidere medlem i en fagforening, mens kun 16 prosent hadde et slikt medlemskap i 2018. I denne perioden økte organiseringsgraden bare i to land, på Island og i Belgia. I Norge var organiseringsgraden på sitt høyeste på midten av 90-tallet. Da var den 57 prosent, mens den nå er nede på 49 prosent. Siden 1990-tallet har organiseringsgraden primært falt i privat sektor, fra 44 til 38 prosent, mens andelen i offentlig sektor nå er på 80 prosent. Dette er tall publisert av Fafo.

 

– Hva vet vi om bakgrunnen for nedgangen?

-Endringer som ofte brukes for å forklare fallet i organiseringsgraden er færre industrijobber, demografiske endringer og flere med fleksible tilknytning til arbeidslivet. OECDs analyse viser at disse endringene har i liten grad bidratt til lavere organiseringsgrad siden 2000-tallet. Det gjelder også i Norge.

 

Ifølge Samfunnsviternes fagpolitiske rådgiver ligger også store deler av forklaringen i nasjonale beslutninger og valg gjort av fagbevegelsen.

– Det er grunn til å tro at nasjonale beslutninger, inkludert hvilke strategier fagforeningene velger, har stor betydning for organiseringsgraden. Blant annet trekker OECD frem skattefradrag for fagforeningskontingenten som et eksempel på beslutninger som påvirker organiseringsgraden. De mener derfor at hvert land bør se nærmere på hvordan politiske beslutninger kan påvirke organiseringsgraden.

OECD har gjort en omfattende kartlegging for å kunne lage en analyse av status på fagbevegelsen i Europeiske land.

 

Snøballeffekten forverrer situasjonen

Fra 2000-tallet falt organiseringsgraden mer for de unge enn de eldre i rundt halvparten av OECD-landene. Rapporten presiserer at individualisme og manglende tillit ikke er hovedproblemet.

 

– OECD finner ikke belegg for at de unge har blitt mer individualistiske, handler mindre kollektivt eller har lavere tillit til fagforeninger. Problemet er snarer det som vi kan kalle snøballeffekten, sier Mósesdóttir.

 

– Snøballeffekten?

– Kort fortalt handler det om at når organiseringsgraden kommer ned på et visst nivå, er det vanskeligere å rekruttere. Ingen «ververe» er til stede på arbeidsplassene og kan forklare for de nyansatte nyttene av å være organisert. Få organiserte på arbeidsplassene gir også mindre gjennomslagskraft og innflytelse på arbeids- og lønnsvilkår. Mindre gjennomslagskraft gir igjen mindre grunnlag for rekruttering, og dermed ruller snøballen videre.

 

– Du sier at organiseringsgraden er lavere blant unge i OECDs rapport. Hvordan er de norske tallene?

– I Norge vokste organiseringsgraden blant de unge i arbeidslivet fra 2000-tallet, men den er fortsatt vesentlig lavere enn for eldre arbeidstakere. Den private tjenestesektoren antas å vokse kraftig fremover, og med organiseringsgrad i privat sektor på under 40 prosent, er det fare for at snøballen får mer fart også i Norge.

 

Høy organiseringsgrad har mange fordeler

Et annet interessant poeng i OECDs rapport er at land med høy organiseringsgrad, god tariffdekning og reelt bedriftsdemokrati presterer generelt bedre med hensyn til både sysselsetning og jobbkvalitet.

 

– Jobbkvalitet. Hvordan forklares dette?

– Arbeidsplasser med dårlig jobbkvalitet kjennetegnes bl.a. ved at ansatte har få muligheter til kompetanseutvikling og til å delta i viktige beslutninger angående jobben, samt opplever diskriminering og trakassering. Dårlig jobbkvalitet fører også til gjennomtrekk av ansatte, høyere fravær og lavere produktivitet, forklarer Mósesdóttir.

 

Hun sier videre at OECD-rapporten går grundigere til verks enn tidligere studier. Den peker blant annet på hvordan kollektive avtalesystemer er bygget opp samt presenterer modeller som skal fange opp graden av fleksibilitet. Konklusjonen er at et land som Norge, med sterkt koordinert lønnsdannelse, oppnår høyere sysselsetting enn det man oppnår i land med fullstendig desentralisert lønnsdannelse, forklarer hun.

 

– Sier OECDs rapport noe om hvorfor det blir sånn? 

– Rapporten peker på at arbeidslivspartene i lønnsforhandlingene tar hensyn til konjunktursvingninger og den samfunnsøkonomiske effekten av deres tariffavtaler. Samtidig har land med desentralisert lønnsdannelsen høyere produktivitet og større lønnsforskjeller grunnet bedre økonomisk avkastning på utdanning og arbeidserfaring. Høyere produktivitet mener OECD er et resultat av desentraliserte lønnsforhandlinger som gir større fleksibilitet med hensyn til bedriftens økonomiske situasjon og behov for å tiltrekke seg samt beholde kompetent arbeidskraft.

 

Mósesdóttir mener at utdanningspolitikken er en variabel som også må tas med i forklaringen.

– I motsetning til for eksempel USA har Norge gratis utdanning, også på høyere nivå. I tillegg har vi allmenn tilgang til subsidierte studielån. Disse virkemidlene betyr at kostnadene ved å investere i utdanning er mye lavere i Norge. Det reduserer presset på lønnene til norske akademikere og bidrar til mindre lønnsspredning mellom lavt og høyt utdannede i Norge sammenlignet med USA.

 

Norge har behov for fleksible lokale forhandlinger

Ifølge OECD er kollektive avtalemodeller som kombinerer koordinering med lokal fleksibilitet best med hensyn til sysselsetting, lønn og produktivitet. Modellen som vi blant annet har i Norge, har ikke den samme negative effekten på produktivitet som en fullstendig sentralisert lønnsdannelse har.

– OECD anbefaler at kollektive avtalemodeller tilpasses, slik at medlemslandene får bedre balanse mellom inkludering og fleksibilitet, sier Mósesdóttir.

 

Hun legger til at OECDs konklusjon er interessant for Akademikerne og Samfunnsviterne, som jobber nettopp for en mer fleksibel lønnsdannelse i form av større innslag av lokale, kollektive lønnsforhandlinger innenfor frontfagsmodellen.

Det nye arbeidslivet, med stadig flere som er løselig tilknyttet et arbeidssted, utfordrer fagbevegelsen fordi færre velger å organisere seg

 

-Kan du kort forklare hva som ligger i frontfagsmodellen?

– Frontfagsmodellen tar utgangspunkt i at norsk økonomi på lang sikt er tjent med at lønnsveksten holdes innenfor rammene som en konkurranseutsatt industri kan tåle. De største organisasjonene i arbeidslivet, NHO/Norsk Industri og LO/Fellesforbundet (frontfag), forhandler derfor først og resultatet blir veiledende for de etterfølgende tariffoppgjørene. Dette krever to typer koordinering; internt i LO/NHO (der rammen for frontfaget settes) og mellom frontfaget og påfølgende lønnsoppgjør i privat og offentlig sektor.

 

Hvorfor trenger vi høy organiseringsgrad?

Lilja Mósesdóttir mener bestemt at vi trenger innflytelsesrike og solide fagforeninger som representerer flertallet i arbeidslivet. Ikke bare som forsvarer, men også som tilpasser den norske modellen til samfunnsutfordringene.

– Organiseringsgraden er grunnsteinen i den norske modellen som omfatter trepartssamarbeidet, tariffavtaler og bedriftsdemokratiet. Synkende organiseringsgrad svekker fagbevegelsen og setter dermed den norske modellen under press. Konsekvensene ser vi allerede i form av et mer autoritært arbeidsliv som hindrer optimal bruk av medarbeidernes kompetanse. Færre organiserte på arbeidsplassene betyr også reduserte muligheter til å oppnå høyere lønnsnivå og bedre muligheter til etter- og videreutdanning, sier hun.

 

– Passer trepartssamarbeidet inn i et «moderne» arbeidsliv?

– Et arbeidsliv i omstilling trenger trepartssamarbeidet med kollektive avtaler, medbestemmelse og medvirkning. Verktøyene kan brukes til å tilpasse arbeidstid, rettigheter, behovet for økt fleksibilitet innenfor trygge rammer og for kompetanseutviklingen gjennom hele arbeidsløpet.

 

Myndighetene og fagbevegelsens rolle

Samfunnsviternes fagrådgiver mener at det er behov for mer kunnskap om hvorfor organiseringsgraden i Norge er lavest i Norden og har gått ned. Dette må til for å kunne snu den nedadgående spiralen.

– Spørsmålene vi må stille er om gratispassasjerproblemet har blitt større, om færre kjenner til den norske modellen, eller om viljen til modernisering av modellen og fagforeningsarbeidet er for liten. Svarene på spørsmålene kan brukes for å gjennomføre konkrete tiltak som stimulerer til økt organisering i arbeidslivet, sier hun.

 

I tillegg kan inspirasjon hentes fra land med høyere organiseringsgrad enn Norge. Her trekker Mósesdóttir frem Island som har en organiseringsgrad på hele 92 prosent, som hun mener blant annet kan tilskrives at arbeidslivspartene er direkte involverte i viktige arbeidslivsordninger. Dette fører til at deres rolle i arbeidslivet blir langt mer synlig.

– Hovedsammenslutningen på Island er representert i styret til det som tilsvarer NAV-dagpenger i Norge, og tjenestepensjonsfondene er knyttet til medlemskap i fagforening. Videre avgrenses tariffavtaler kun til de organiserte på Island, noe som gjør at de unngår gratispassasjerproblemet, sier hun.

 

En annen viktig grunn til at organiseringsgraden på Island har økt fra et allerede høyt nivå, understreker Mósesdóttir, bunner i en tariffestet rett til lønnet permisjon for omskolering eller videreutdanning.

– Retten er knyttet opp til et medlemskap i en forening. Medlemmer av søsterorganisasjonen til Samfunnsviterne på Island opparbeider, f.eks. to ukers tariff-festet rett til lønnet permisjon hvert år de arbeider for samme arbeidsgiver i offentlig sektor. Etter fire år kan altså medlemmene ta ut sin rett til lønnet utdanningspermisjon. I tillegg har BHM, som er Akademikernes søsterorganisasjon, forhandlet frem et kompetanseutviklingsfond i likhet med OU-midlene i offentlig sektor, som brukes til å dekke andre kostnader enn lønn.

 

– Tror du vi kan snu den negative trenden i Norge dersom vi kopierer det som er gjort på Island?

– Nei, flere enn fagbevegelsen må på banen dersom organiseringsgraden skal gå opp. Blant annet har arbeidsgiverne et stort ansvar, særlig de i privat sektor som har lav organiseringsgrad. Arbeidsgiverne bør ta på seg oppgaven med å informere nyansatte om nytten av å organisere seg, sier hun, og legger til at regjeringen også bør justere skattefradraget for fagforeningskontingenten som har stått stille siden 2013.

 

– Det er ikke bare fagbevegelsen som drar nytte av høy organiseringsgrad. Det gjør også arbeidsgiverne og myndighetene. Altså hele samfunnsmaskineriet. Høy organiseringsgrad er forutsetningen for den norske modellen, en modell som igjen bidrar til økonomisk og sosial stabilitet i en urolig verden. Derfor må vi gå sammen for å snu trenden, avslutter Lilja Mósesdóttir.