.

Dybde

Den nordiske modellen i koronaens tid

Tillit, samarbeid og dugnad er i tillegg til å vaske hender og å holde avstand, noen av de mest gjentatte ordene fra landets myndigheter under koronaepidemien. Ordene appellerer til noe dypt inne i oss: En for alle, alle for en.
  • Gunn Kvalsvik
  • Foto: Prachatai/Flick, Universitetet i Oslo

Når sjokket over konsekvenser og tiltak i forbindelse covid-19 startet å kjølne, begynte flere å analysere situasjonen og tiden vi er inne i. Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen snakket entusiastisk om liminalfasen på Lindmo for noen uker siden, den israelske forfatteren Yuval Noah Harari har pekt på mulighetene og farene epidemien medfører, Susanne Brøgger fortalte at hun elsker viruset fordi det tvinger samfunnet til å roe ned og teknologentusiasten Torgeir Waterhouse gledet seg over et kvantesprang på teknologifeltet.

 

Kulturhistorikeren Nina Witoszek er opptatt av hvordan vi håndterer kriser, og hvordan det som skjer her og nå er spesifikt for kulturen i de nordiske landene.

-Det er i krisetider vi blir bevisste på underliggende kulturelle mønstre, sier hun.

 

Nina Witoszek er seniorforsker ved senter for utvikling og miljø, UiO. Hennes forskningsinteresser inneholder blant annet politisk filosofi, skandinavisk historie og i 2018 var hun medredaktør for boken Sustainable Modernity. The Nordic Model and Beyond.

Foto: Universitetet i Oslo

Det sterke trepartssamarbeidet

Før vi deler Witoszeks refleksjoner, spoler vi tilbake til den 24. mars. 11 dager har gått siden Norge ble stengt ned. Næringslivet blør og arbeidsledighetstallene stiger. Først ut, og kanskje også hardest rammet, er reiselivs- og servicenæringene. Det er dramatisk og uvirkelig.

 

Et av hovedoppslagene i mediene denne marsdagen er forhandlingene som foregår mellom de tre partene i arbeidslivet. I Finansavisen uttaler administrerende direktør i NHOs Service og Handel, Anne-Cecilie Kaltenborn, at det er alvorlig, og at 40 prosent av alle i næringen er i ferd med å gå konkurs.

 

– Nå er kassa snart tom. Det er prekært, og det haster, sier Kaltenborn.

 

Det ble ganske rask enighet mellom arbeidstaker-, arbeidsgiversiden og myndighetene. Resultatet, som ble presentert av arbeidsminister Jan Tore Sanner, var en pen krisepakke som skulle hjelpe næringen slik at den kunne overleve. I samme åndedrag som pakken ble presentert takket han partene i arbeidslivet for et konstruktivt og målrettet samarbeid.

 

I Norge er ikke dette en uvanlig situasjon. Samarbeid mellom de tre partene foregår på mange områder og er, vil svært mange hevde, selve bærebjelken i vår nordiske modell. I krisesituasjonen landet vårt nå er inne i, er partssamarbeidet særlig viktig.

 

Søker enighet heller enn uenighet

Det er ikke bare vår arbeidsminister som hyller den nordiske modellen. Også kulturhistoriker og samfunnsdebattant Nina Witoszek mener at modellen og trepartssamarbeidet har visst seg å være sterkt og robust i koronatiden.

-Den nordiske modellen og trepartssamarbeidet er både bærekraftig og virker å være gull verdt. Den høye graden av tillit og allerede gode samarbeidsstrukturen mellom instansene gjør at tiltakene blir målrettet og at man samarbeider heller enn krangler. Det ligger i kulturens etos, sier hun.

 

Witoszek forteller at hun, siden pandemien ble et faktum, har observert hvordan samfunnet, politikere og enkeltindivider har agert. Hennes polske bakgrunn gjør at hun har et litt annet blikk på det norske og nordiske enn vanlige nordmenn.

 

-Det er interessant å se hvordan viruset har visket ut de vanlige politiske skillelinjene. Trangen til enighet trumfer krangling og markering. I vårt naboland har til og med Sverigedemokratene blitt tatt inn i varmen, sier hun og ler tørt.

 

Witoszek snakker om de sentrale narrativene som brukes og gjentas i krisetider. Dugnad og samarbeid er begreper som norske myndigheter gjentar og gjentar, nesten som et mantra, i taler om hvordan vi skal møte pandemien.

 

– Om en ser på og analyserer hvilke ord og begreper politikerne bruker er det uttrykk som appellerer til noe inne i oss. Vi er i dugnadsmodus, samarbeider og er villige til å gi. Motivasjonen er verken religiøs eller basert på straff, heller er det stoltheten over det unike som blir løftet frem og som får oss til å handle.

 

Filosofiprofessoren mener at narrativene går tilbake til kulturelle forståelser og mønster vi ikke nødvendigvis er bevisste på eller som vi ser i normale tider. Det er kanskje bare i unntaks- og krisetider de kan bli aktiverte.

 

-Det er interessant å se hvordan narrativene og bruk av ord varierer fra land til land. Jeg har blant annet observert at de både i USA og Polen har et sterkt fokus på syndebukker, interne og/eller eksterne. I Polen brukes ofte religiøse forklaringer, ikke uventet siden så mange er knyttet til kirken, og en av hovedteoriene går ut på at det er en reaksjon på en venstreorientert dekadanse.  En antielitistisk diskurs dominerer debatten i statlige media. I USA derimot er det for eksempel Kina eller WHO som blir utpekt som skyldebukker.

 

I Norge eller Sverige ville vi sjelden hørt at våre statsledere eller folk flest anklager land, individer eller verdisett for pandemien, fastslår Witoszek.

 

-I stedet for å peke på fiender, mobiliseres det i de nordiske landene. I bunnen ligger en sterk samfunnskontrakt og tillit, både til politikere og institusjonene.

-Det er interessant å se hvordan viruset har visket ut de vanlige politiske skillelinjene. Trangen til enighet trumfer krangling og markering. I vårt naboland har til og med Sverigedemokratene blitt tatt inn i varmen, sier Nina Witoszek .

 

Sverige og Norge

Witoszek sier at hun har vært særlig opptatt av det nordiske siden hun flyttet til Norge på midten av 1990-tallet, og at hun nylig var med å redigere en bok om moderniteten i det nordiske. Nå ser hun med stor interesse på hvilke veivalg landene tar, særlig Sverige versus Norge.

 

-For å forstå svenskenes alternative diskurs må vi tilbake til 1700-tallet. De store svenske nasjonale strategene bygget den gangen opp uavhengige institusjoner, som ble gitt høy grad av autonomi. Dette har de beholdt og videreført,  og de besitter derfor større selvstendighet enn institusjoner har i Norge, sier hun.

 

Resultatet er at svensk politikk i større grad er basert på ekspertenes kunnskap, noe som gjør at politikerne gir kompetansemiljøene mer makt enn det vi er vant med i Norge. Svenske politikeres rolle har vært, inntil nå, ikke å forstyrre ekspertene og å gi dem spillerom.

-Et annet svensk særtrekk som kommer til syne i denne krisetiden er rasjonaliteten. Mens Erna Solberg appellerer til vårt ønske om å bidra til å redde hvert enkelt liv, snakker svenske politikere og epidemiologer om tall og statistikker for å nå målet om å bli immune. Rasjonalitetens makt er større i svenskenes kultur og det er naturlig at det er statsepidemiolog Anders Tegnell som er frontfigur i kampen mot spredning av koronaviruset i Sverige, mens det i Norge er statsministeren som står ved roret.

 

-Hva med de underliggende norske kulturelle mønstrene?

 

-Ut fra det som jeg har lest i aviser har norske myndigheter i flere saker handlet på tvers av det ekspertene og folkehelseinstituttet har anbefalt. Det som åpenbarer seg er den sterke distriktspolitiske linjen. Her er samfunnsviteren Stein Rokkans teori om spenningen mellom sentrum og periferi nyttig. Denne ble særlig aktivisert i hyttespørsmålet der distriktenes ønske om ikke å bli smittet av den sentrumskonsentrerte epidemien ble hørt. Folkehelseinstituttet anbefaling var derimot å la folk få reise.

 

Den polskfødte forskeren mener at svenskene slår nordmenn når det gjelder å innordne seg regler. På tross av individualisme, ligger selvdisiplin og respekt for den tilsynelatende «rasjonelle» makten dypt i den svenske kulturen – dypere enn i Norge, synes jeg. Til og med når rasjonaliteten virker mot sin hensikt. Det gjenstår å se om den svenske troen på utflating av kurven gjennom flokkimmunitet fungerer. Foreløpig dør flere folk i Sverige enn i Norge og situasjon på sykehjem og blant gamle er dypt tragisk.

 

-Nordmenn er også disiplinerte, men kanskje litt mer slurvete og anarkistiske en svenskene.  I begynnelsen av epidemien var beredskapen kaotisk; man trengte tid til å reagere, skaffe utstyr, lage system, etc. Men jeg har også et inntrykk av at nordmenn også er litt mer «askeladdenske» enn svenskene: Gode på spontan improvisering og oppfinnsomme løsninger. Mine venner og studenter var raskt i gang med Zoom-fester, og da jeg spurte mine svenske kollegaer om de hadde det samme sa de at de aldri hadde hørt om det. Det kan altså være at svensker tross færre regler likevel er mer isolerte enn vi er i Norge, sier hun.

 

En usikker fremtid

Pandemikrisen har forsterket autoritære bevegelser og aktører i mange dele av verden. Heldigvis står demokratiet og dets selvkorrigerende mekanismer meget sterkt i Norden. Det har vært mange nekrologer skrevet om den tilsynelatende slutten på den nordiske velferdsstaten, men den har – i alle fall – inntil nå vist en usedvanlig motstandsdyktighet.

 

-I boken «Sustainable Modrnity: the Nordic Model and Beyond», mener vi at den nordiske modellens robusthet hviler på et sterkt samarbeidsetos forent med en evne til å konkurrere på åpne markeder.  Den altomfattende krisen er en stress-test for nordiske land. Det krever innovasjon – kanskje til og med et paradigmeskifte – i områder som arbeidsliv, utdanning, politisk økonomi og kultur. Men jeg håper at en kombinasjon av pragmatisme og oppfinnsomhet enda en gang vil starte en fornyelse av den nordiske modellen, avslutter Nina Witoszek.

 

På en måte kan trepartssamarbeidet minne om rollen «de tre musketerer» har i Dumas klassiker der han skildrer det politiske spillet på 1600-tallet. Det er uvisst hvem av partene som vil ta rollen som den listige Aramis, kjempen Porthos eller den melankolske Athos, men det er heller ikke poenget.

 

En litt drøy parallell kanskje, men i tiden vi er inne i er det lett å trekke lange linjer. Likheten er særlig knyttet til romanens hyllest til kameratskap, offervilje, ridderlighet og mot, samlet i mottoet: «En for alle, alle for en».