.

Aktuelt

Franske tilstander

Sett gjennom mediebriller kan det virke som om Frankrike har sterke og dominerende fagforeninger. Realiteten er lav organiseringsgrad, dårlig dialog mellom arbeidslivspartene og mange streiker. Grunnen er manglende tillit, og manglende dialog. Men hvorfor skiller den franske fagbevegelsen seg så radikalt fra den nordiske fagbevegelsen?
  • Gunn Kvalsvik
  • Louvre, Norbu Gyachung/Unsplash, privat

Franske streiker handler sjelden om stille protester og forsiktig utdeling av løpesedler. Vi snakker om hissige folkemengder, som brenner dekk, stenger veier med trailere eller lammer kollektivtrafikken. I de senere årene har også mange vært ikledd gule vester.

Forskere er ikke enige i hvorvidt Frankrike topper listen over land med flest streiker i året, det de imidlertid kan enes om er at landet troner i toppsjiktet.

 

Den franske forskeren Franck Orban, som er ansatt ved Høgskolen i Østfold og forsker på språk, kultur og politikk, mener at grunnen til de mange streikene er at franske arbeidere har få andre virkemidler som faktisk når frem.

Kanskje handler det også om at de har en tradisjon for å gå til gatene for å ytre seg.

 

Gammel tradisjon, med ny innpakning

Flere mener at streiketradisjonen i Frankrike tidels skriver seg tilbake til den franske revolusjonen i 1789. For de med litt rusten revolusjonshukommelse handlet den om hvordan landets fattige stod opp mot myndighetene og de rike ved å bruke gatene som kamparena. Sammenstøtene var blodige og brutale, men førte til forandring og bedring.

Siden den gang har franskmenn med jevne, og innimellom tette, mellomrom gått til gatene dersom konflikter med myndigheter og makten har vært for stor.

 

– Ikke sjelden ser man symbolikk som skriver seg helt tilbake til revolusjonen i dagens streiker. For eksempel har jeg i de siste demonstrasjonene observert flere plakater med portretter av president Macron som har fått hodet kappet av i en giljotin, forteller Franck Orban.

 

Han mener at selv for franskmenn er dette sterk symbolbruk, og at konflikt- og konfrontasjonsnivået for tiden er svært høyt.

– Det eksisterer 42 ulike fagforeningsregimer med tilhørende forhandlingsprosesser og modeller i Frankrike. Noen har et slags to-partssystem, der arbeiderne forhandler kun mot arbeidsgiver. Andre operer med en form for trepartssystem der staten er en passiv observatør. Regimene har ingen felles overbygning, og deler heller ingen grunnleggende filosofi, sier han og legger til at partenes manglende evne til å bli enige gjør at staten ofte må inn for å megle eller ta over.

 

– Har dere noe som ligner det nordiske trepartssamarbeidet?

– Nei, ingen felles og koordinerte samtaler. En grunn til dette er blant annet at fagbevegelsen først vokste frem på 30-tallet og derfor har enn annen og svakere posisjon. Tall fra OECD viser at vi per i dag ligger på en organiseringsgrad på rundt 9 prosent av antall lønnsmottakere. Og mye tyder på at den er synkende, i 1968 var den for eksempel 21 prosent.

 

Orban forklarer at franske fagforeninger har vært og er sterkt knyttet opp mot politiske systemer, særlig mot venstresiden – men også høyresiden. Det har selvsagt også påvirket og til dels umuliggjort åpne og frie samtaler.

 

Kaos og system

De franske streikende har de senere årene ikledd seg gule vester. For utenforstående er dette et sterkt og tydelig virkemiddel.

 – Vestene ble først tatt i bruk i 2017 av individer og grupper som bodde på landsbygda og i periferien av storbyene. De protesterte mot eliten fordi stadig flere fellesgoder ble lagt ned eller flyttet, noe som igjen førte til at de ble isolerte og avhengige av bilene sine.

Den franske forskeren Franck Orban, mener at grunnen til de mange streikene er at franske arbeidere har få andre virkemiddel som faktisk når frem.

Foto: Privat

Vestene som virkemiddel har nå blitt et streikesymbol som for tiden brukes av streikende som er imot deler eller hele myndighetenes forslag til pensjonsreform.

 

Den franskfødte forskeren mener landet er inne i en misnøyebølge som skriver seg tilbake til 1980-tallet og som har eskalert. Den røde tråden er dalende tillit og stor misnøye med det politiske systemet. Pensjonsreformen, som de fleste i prinsippet mener er nødvendig, handler om å flytte pensjonsalderen to år opp – fra 62 til 64 år. I tillegg er det planer om å endre selve systemet, til et poengsystem som slår dårlig ut for flere grupper.

 

Den islandske motsatsen

Island er i toppen blant OECD-landene med hensyn til organiseringsgrad, mens Frankrike ligger nær bunnen. Samtidig har begge landene full tariffdekning grunnet lovbestemt minstelønn i Frankrike og allmenngjøring av tariffavtaler i begge landene. Allmenngjøring av tariffavtaler er mer omfattende på Island enn i Frankrike og enda mer enn i Norge, fordi den skjer automatisk og innebærer at lønns- og arbeidsvilkår som følger av tariffavtaler gjelder for alle arbeidstakere.

 

I følge Lilja Mosesdóttir, som kommer fra Island og som jobber som rådgiver hos Samfunnsviterne, eksisterer det en tett dialog og samarbeid mellom de tre partene i arbeidslivet på vulkanøya, og i tillegg har man som fagorganisert mange særgoder.

– Obligatorisk medlemskap av pensjonsfondet, som fagforeninger og deres motpart administrerer sammen, og tariffavtaler som forplikter arbeidsgivere til å prioritere organiserte ved ansettelse har bidratt til høy organiseringsgrad på Island, ifølge islandske forskere. I 1980 ble allmenngjøringen av tariffavtaler innført for å sikre obligatorisk medlemskap av tjenestepensjonfondene. I praksis betyr prioritering av organiserte ved ansettelse at arbeidsgiver trekker fagforeningskontingent fra ansattes lønn og betaler direkte til fagforeningen den ansatte er medlem i eller ønsker å melde seg inn i. Det er derfor arbeidsgiverne og ikke fagforeningene som rekruttere medlemmer.

 

Lilja forklarer videre at lønnsutviklingen på Island lenge har vært dårlig koordinert og at partene i arbeidslivet nå forsøker å tilpasse den norske frontfagsmodellen til islandske forhold. Det ser ikke ut til å være lett. De islandske fagforeningene ser på det som sin ufravikelige rett å kunne inngå tariffavtaler med sine respektive motparter hvis de oppnår bedre lønns- og arbeidsvilkår enn med de tariffavtalene som partene har inngått på sentralt hold. Mange fagforeninger fristes til å gjøre dette når økonomien er på vei opp og lønnsglidningen etterhvert blir stor.  Til slutt tvinges regjeringen til komme inn i lønnsforhandlingene med kreative løsninger for å sikre moderat lønnsoppgjør.

– Staten og arbeidsgiverne på Island har gjentatte ganger gått med på krav fra fagbevegelsen om finansiering av særgoder til deres medlemmer for å få til moderate lønnsoppgjør. Et viktig eksempel er sykepengefondene som fagforeningene administrerer og utbetaler sykepenger til sine medlemmer fra. Sykepengene kommer på toppen av de skattefinansierte sykepengene. Andre eksempler er fond som finansierer medlemmenes etter- og videreutdanning og tariffestet rett til lønn i utdanningspermisjon. I tillegg eier fagforeningene hytter og ferieleiligheter på Island og i utlandet som de leier ut til sine medlemmer. Disse særgodene er faktisk yrkesvelferdsgoder som du ikke får tilgang til uten å være medlem av en fagforening.

 

Mosesdottir mener at yrkesvelferdsgodene har bidratt til at organiseringsgraden har fortsatt å øke på Island, mens den over lang tid har falt i Norge og særlig i Frankrike. Hyppige økonomiske kriser på Island har også styrket fagforeningene, fordi flere da ser behovet for å organisere seg. Mange ønsker også å styrke fagbevegelsens posisjon i trepartssamarbeid, som bl.a. administrerer det nasjonale dagpengefondet og forhandler om sosiale tiltak og goder i krisetider. Rekrutteringen går derfor nesten av seg selv sammenlignet med Norge.

 

Hun trekker frem finanskrisen på Island i 2008 som et unntak. Tilliten til fagforeningene stupte da etter at tjenestepensjonsfondene deres tapte store summer da bankene kollapset. Det var først i 2011 at organiseringsgraden begynte å øke igjen, og tilliten til fagbevegelsen er nå på vei opp.

– Dessverre er det forsket lite på den islandske fagforeningstradisjonen, men at vi gjør noe som er rett, avsløres i den store oppslutningen vi har. Og om noen lurer, så er det ikke bare harmoni, det er stadige dragkamper og justeringer som gjøres. Det er kanskje også det som er noe av suksessen, at det er et stort rom for diskusjoner og sosial innovasjon, sier hun.

 

Politikerforakt og manglende tillit
Hovedgrunnen til at folk og fagforeninger protesterer mot myndighetens pensjonsforslag i Frankrike er, i tillegg til at det vil slå negativt ut for noen grupper, mye usikkerhet knyttet til innholdet. Vi snakker om totalt 40 000 endringsforslag.

De gule vestene i aksjon i Paris. Foto: Norbu Gyachung/Unsplash.

Fakta om Frankrike og fagforeninger:

Statistikk publisert av European Trade Union Institute  viser at det i perioden 2010 til 2018 gikk dobbelt så mange arbeidsdager tapt på grunn av streik i Frankrike enn det det gjorde i samme periode i Norge. Se statistikken HER.

 

Fagbevegelsen representerer en liten del av arbeidsstyrken i Frankrike bl.a. fordi arbeidsgiverne er av de mest fagforeningsfiendtlige i Vest-Europa. I en nylig undersøkelse kom det frem at de som er aktive i fagforeninger i Frankrike føler seg diskriminert av sine arbeidsgivere og at medlemskapet påvirker deres karriere negativt. Les mer HER.

 

Arbeidsmarkedet i Frankrike er i større grad statlig regulert enn i Norden. Lov om minstelønn og allmenngjøring av tariffavtaler innebærer f.eks. at alle arbeidstakere får det fagforeningene forhandler frem. Insentivet til å melde seg inn i en fagforening i Frankrike er derfor mye mindre enn i Norge hvor en tariffavtale først blir gjeldende i en bedrift etter krav fra organiserte ansatte. Bruk av allmenngjøring i Norge er også mer begrenset enn i Frankrike. Les mer HER.

 

Ifølge Orban er det også vanskelig med dialog fordi fagforeningsleiren i praksis er todelt; den ene siden er imot pensjonsreformen mens den andre ønsker seg endring.

– Motstanderne er blant annet transportsektoren, som er sterke og vet hvordan de kan bli sett og hørt. Landets myndigheter vet at nettopp denne sektoren må med for å få til en demokratisk reform. Den siste utviklingen er at man foreslår å hoppe over demokratiet ved å bruke paragraf 49,3 og å innføre lovendring. Det betyr å bruke en mekanisme i lovverket som gjør det mulig å vedta pensjonsreformen uten ytterligere debatt i nasjonalforsamlingen. Selv om det ikke er første gangen man tar i bruk slike virkemidler, tolker mange kritikere dette som et overgrep mot den demokratiske dialogen i en sak som har eller vil ha avgjørende betydning for alle franskmenn.

 

Den franske forskeren mener at manglende tillit er en av hovedårsakene til den svekkede dialogen som skaper blant annet streikekaos.

– Jeg har med stor interesse sett på Harald Eia sitt program Sånn er Norge, som handler om norske tilstander. I en episode påpeker han hvor viktig tillit er for samfunnsmaskineriet. I Frankrike er tilliten svak og den er synkende. Det handler om politikere som ikke gjør det de lover, en økning i fattigdom satt sammen med en nedgang i offentlige tjenester grunnet New Public Management samt overgangen til et pluralistisk samfunn der mange opplever mindre felleskap.

 

– Manglende tillit og fellesskapsfølelse, støtter folk likevel de som lammer samfunnet med sine streiker?

– Selv om vanlige folk rammes hardt av aksjonene er faktisk de fleste franskmenn innstilt på å ta konsekvensene. Å protestere ved å bruke streik er noe man har erfaring fra, og som man ser på som et nødvendig onde for å oppnå et større gode. Når i tillegg tilliten er så lav, både til politikere og til samfunnet generelt, er det naturlig å anerkjenne metoder man vet fungerer, avslutter forskeren.