.

Aktuelt

Hvor kommer de nye jobbene fra?

For seks år siden skrev teknologirådet at man kan forvente at om lag 50 prosent av alle jobber vil forsvinne i løpet av 20 år grunnet effektiviseringsgevinster. Heldigvis kommer andre arbeidsoppgaver inn fra sidelinjen.
  • Gunn Kvalsvik
  • Christina Wocintech/Unsplash, OsloMET

Det var ikke bare teknologirådet som spådde et samfunn med behov for færre arbeidstakere. En nesten enstemmig forskningsflokk, OECD-rapporter, regjeringens framskrivinger og forkjempere for borgerlønn mente at vi var kommet til et punkt der mange arbeidstakere ville bli overflødige.

 

I dag, i 2020, har både Norge, Europa og USA relativt lave arbeidsledighetstall. Dette til tross for at teknologi- og digitaliseringstakten går for fullt. Det er derfor naturlig å stille følgende spørsmål: Hvordan kunne så mange forskere ta så grundig feil? Hva skjedde egentlig med effektiviseringsgevinsten? Og hva gjør de som har mistet arbeidsoppgavene sine?

 

Vipps gjorde ingen forskjell i DNB

Den norske bank (DNB) dras ofte frem som en virksomhet som er fremoverlent og innovativ når det kommer til ny teknologi. De kuttet tidlig ut filialer og lagde gode nettbaserte løsninger. Et av deres mest kjente bidrag er Vipps, en app som gjorde det mulig å utføre straksbetalinger mellom kunder uavhengig av bank. I løpet av noen måneder i 2018 ble appen ikke bare et produkt som ble tatt i bruk av «alle» – det ble også raskt et begrep. Vi overfører ikke penger lenger, vi vippser hverandre.

 

Produkter som Vipps er effektive for brukere, men også for næringen. Likevel reduserte ikke DNB antall ansatte da Vipps og andre nyvinninger ble tatt i bruk, snarere tvert imot – DNB har flere ansatte enn de hadde for seks år siden.

 

Det er fristende å spørre; hva gjør de som tidligere tastet bilag eller jobbet i filialene, og hva skjer med overskuddsarbeidskraft etter digital effektivisering?

 

På arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMET finnes det forskere som vet noen av grunnene. En av disse er Anders Underthun. Han var redaktør for en rapport som kom for halvannet år siden med tittelen Digital omstilling i arbeidslivet.

Anders Underthun ved OsloMET var redaktør for rapporten Digital omstilling i arbeidslivet. Foto: OsloMET

Hvorfor forsvinner ikke jobbene?

-Før vi dykker ned i OsloMETs rapport, håper jeg du kan gi et svar på hvorfor effektiviseringsgevinsten av digitalisering ser ut til å utebli. Altså at vi trenger færre arbeidstakere for å gjennomføre våre arbeidsoppgaver.

 

– Nyere forskning og statistikk forteller at digitalisering heller handler om å endre arbeidspraksis enn å si opp folk. Vi ser også at nye arbeidsoppgaver kommer til. Dette er ikke noe nytt i historisk sammenheng, og vi kan trekke paralleller til at bankmedarbeidere ble omskolert fra «tellere» til selgere av spareprodukter eller lånerådgivere da minibankene ble lansert fra slutten av 70-tallet.

Underthun presiserer at Norge, i de siste OECD-rapportene om arbeidslivet, skårer høyt på digital omstilling.

 

– OECD anser Norge som det landet i Europa som i minst grad vil merke negative effekter av digitalisering på arbeidslivet. Det finnes det flere grunner til, men høy produktivitet, tidligere erfaring fra automatiseringsprosesser, høyt utdanningsnivå og en sammenpresset lønnsstruktur er noen av de viktigste forklaringene.

 

-Hva er sammenhengen mellom en sammenpresset lønnsstruktur og topplasseringen på OECDs digitale statistikker?

– Fordi at det høye lønnsnivået vi har selv på enkle arbeidsoppgaver motiverer til effektivisering og dermed til å øke digitaliseringstempoet, sier forskeren fra OsloMET.

 

YS Arbeidslivsbarometer (utarbeidet av Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet), skriver følgende: «Oppsummert kan vi konkludere med at det er de yngre, mest ressurssterke, med høyest formell utdanning og faste fulltidsjobber som ser flest muligheter i digitaliseringen».

 

-Utdanning er viktig for å forklare nordmenns holdninger til digitalisering. De mest positive, altså digitaliseringsoptimistene, har alle høy utdanning. Pessimistene, 1 av 8, skiller seg kun ut ved at de har lavere utdanning og lavere inntekt, forklarer OsloMET-forskeren.

 

YS Arbeidslivsbarometer (utarbeidet av Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet), skriver følgende (side 48): «Oppsummert kan vi konkludere med at det er de yngre, mest ressurssterke, med høyest formell utdanning og faste fulltidsjobber som ser flest muligheter i digitaliseringen».

Hva skjer med effektiviseringsgevinsten?

Underthun forklarer at de i prosjektet Digitalisering i arbeidslivet hentet kunnskap fra fire bransjer; kommunal hjemmesykepleie, forsikring, busstransport og skatteforvaltning. Alle med konkrete digitaliseringsprosjekter i prosess.

 

En av konklusjonene i rapporten er at implementering av digitale hjelpemidler tvinger frem nye måter å organisere arbeidet på. Dette utfordrer både ledelsen, som må invitere de ansatte med i utformingen av de digitale omstillingene, og de ansatte.

 

Forskeren ved OsloMET forteller om busstransportnæringen som introduserte et nettbrett for å gjøre rapporteringen lettere. Responsen varierte, mens noen omfavnet det nye hjelpemiddelet, følte andre at de gikk glipp av de sosiale møtene som nå skulle reduseres. Det interessante var at eldre var mer positive enn de yngre fordi de ikke hadde egne digitale rutiner slik som flere av de yngre.

 

-Var det noen av de som deltok i studien som mistet jobbene sine?

 

-Nei, ikke direkte. Det var heller ikke noe respondentene snakket om. De berørte var mer opptatt av at arbeidsoppgavene endret seg. For eksempel erfarte flere i forsikringsbransjen at hele eller deler av jobben deres som kundebehandler ble erstattet eller spesialisert på grunn av de teknologiske mulighetene til å rute samtaler. Dette ble oppfattet som positivt av noen og mer negativt av andre.

 

Noen uttrykket skepsis, men de fleste responderte positivt og så muligheter i den nye situasjonen, sier forskeren, og legger til:

 

-I skatteetaten var digitaliseringen knyttet til prosjektet «Modernisering av Folkeregisteret». Både ledelse, ansatte og tillitsvalgte uttrykte at digitalisering, samt andre endringer, redefinerer arbeidsoppgavene, noe som krevde høyere kompetanse og vurderingsevne i førstelinja. Det ble behov for kompetanseheving, enten ved høyere kompetansekrav i nyrekruttering eller ved at ansatte var villige til å øke sin kompetanse. Vi opplevde også at noen ansatte syntes det var krevende å gå inn i et læringsløp, men at andre så det som en positiv utfordring.

 

-Hvordan kan bedrifter best ruste seg i møte med den digitale fremtiden?  

 

–  Digitalisering og automatisering avhjelper rutineoppgavene, noe som ofte også vil medføre at det stilles høyere krav til vurderingsevne og skjønnsutøvelse hos arbeidstakerne.  Altså, digitalisering skjerper kravene til hva arbeidstakerne skal kunne og hvor ansvarsfulle oppgaver de skal ha. En høyt utdannet befolkning er derfor også bedre rustet, men det er også like viktig at arbeidstakerne er villige til å lære hele livet – både gjennom erfaringsbasert læring i jobben og gjennom formell etter- og videreutdanning, avslutter Underthun.