.

Aktuelt

Kommentar: I fagforeningens skygge

I skrivende stund herjer korona-epidemien fortsatt kloden over. Omtrent over natta har folk stått uten jobb, massepermitteringer er gjennomført og NAV er blitt allemannseie. Fortellingen går på at vi alle er i samme båt. Men noen grupper er alltid mer utsatte enn andre. For selv om Norge er en velkalkulert velferdsstat med internasjonalt ry, vil ethvert samfunn dessverre alltid sette visse rammer og begrensninger.
  • Pål Espen Kapelrud, skribent og musiker
  • Unplash/ Simon Migaj


Det frivillige utenforskapet?

Å falle utenfor det gode selskap i Norge kan litt flåsete sies å være forbeholdt kriminelle og rusmisbrukere. Korona-krisen har imidlertid tydeliggjort en annen form for «utenforskap» som man før nok har vært klar over, men kanskje ikke snakket om i like stor grad. Jeg sikter til den meget brokete ansamlingen «arbeidstakere» som ikke har fast arbeid, sånn på ordentlig. Dette er folk som på mange måter lever litt fra dag til dag, og som fagforeningene ikke helt klarer å få grep om, og vice versa, nemlig frilanserne og kunstnerne. Begge gruppene defineres ved at de ikke har en fast og forutsigbar arbeidssituasjon, slik normalen er i det norske arbeidslivet ellers, med de rettigheter til velferdsgoder som sykepenger, dagpenger og omsorgspenger dette medfører. Litt enkelt forklart kan man si at frilanserne og kunstnerne opererer utenfor dette organiserte arbeidslivet – symbiosen bestående av arbeidsgiver, arbeidstaker og staten – med de friheter og tap av goder dette fører med seg.

 

Hva slags forhold har frilanseren og kunstneren da til fagbevegelsen, og omvendt? Svaret gir seg kanskje selv, i og med at fagforeningene tradisjonelt jobber for å sikre arbeidere sikkerhet i form av nettopp faste ansettelser og rettigheter knyttet til det organiserte arbeidsliv. Et klassisk eksempel kan være overtidsarbeid, som ved lov har strenge retningslinjer og restriksjoner, men som for en kunstner med kreativ sperre, eller en frilanser med oppdragstørke, er helt nødvendig for å overleve i enkelte perioder. En løsning for disse vil neppe være mindre overtidsarbeid, men heller ikke fast ansettelse. Livsstilen fordrer andre løsninger enn det de tradisjonelle fagforeningene kan tilby. Kort oppsummert kan man si at kunstnere og frilansere faller mellom to stoler og kommer rett og slett i bakleksa i et velferdsperspektiv. Fagbevegelsen klarer ikke nå disse ved å fortsette å tenke tradisjonelt.

-Korona-krisen har imidlertid tydeliggjort en annen form for «utenforskap» som man før nok har vært klar over, men kanskje ikke snakket om i like stor grad. Jeg sikter til den meget brokete ansamlingen «arbeidstakere» som ikke har fast arbeid, sånn på ordentlig. Dette er folk som på mange måter lever litt fra dag til dag, og som fagforeningene ikke helt klarer å få grep om, og vice versa, nemlig frilanserne og kunstnerne.

Pål Espen Kapelrud, skribent og musiker


Den uorganiserte friheten

Et kjapt blikk på noen av de selverklærte argumentene for å velge frilanslivet fremfor stabilitet og sosial sikkerhet avslører en helt klar tendens i retning ideer som frihet og selvstendighet. I følge notatet ”Frilansere – frihet og frykt”, et samarbeidsprosjekt mellom tankesmien Agenda og Samfunnsviterne i 2016, fremtrer det noen hovedlinjer blant frilanserne om hvorfor man har valgt nettopp denne arbeidstilværelsen: Penger er ikke en primær drivkraft, men snarere skaperglede og entrepenørånd. I tillegg kommer kombinasjonen av ulike talenter, eventyrtrang, men også at strukturen i bransjen legger føringer for en slik tilværelse.

 

Hva er så hovedmotivet for å bli en kunstner? Spørsmålet faller kanskje på sin egen urimelighet, idet det jo er et godt spørsmål i seg selv i hvilken grad man velger å bli, eventuelt være, en kunstner. Men det er også litt av poenget her. Der frilanserne oppgir frihet, fleksibilitet, engasjement og eventyrlyst som svar på hvorfor man velger frilanslivet, vil nok en kunstner ha større vanskeligheter med å definere årsakene til sin kunstnertilværelse. Snarere bærer kunstnerrollen preg av noe et sted mellom tilfeldighet og nødvendighet hvor grensen er flytende og uklar. Tradisjonelt har kunst rykte på seg å være noe mer eksistensielt tyngende enn et «karrierevalg», og det er liten grunn til å bestride denne drivkraften hos kunstnere. Uavhengig av hvordan en kunstner ser på seg selv, eller hvordan samfunnet ser på kunstneren, har han eller hun lange tradisjoner for en type utenforskap.


Når frihet blir ufrihet

For er ikke risiko en del av «gamet» for å nyte mer frihet i tilværelsen, enten man er frilanser eller kunstner? Man velger noe vekk, for eksempel trygghet og stabilitet, for frihetens eller nødvendighetens skyld. Dette er jo ingen ny problemstilling, men korona-krisen har som nevnt aktualisert problematikken ytterligere. Samtidig har en enda større del av Norges befolkning, også det organiserte arbeidslivet, nå har fått merke krisen på kroppen (og lommeboka). Podcasten «Frilanslivet», laget av prosjektleder, musiker og kulturarrangør Hanna von Bergen og frilansjournalist, fotograf og tobarnsmor Christina Skreiberg, illustrerer situasjonen meget godt. Begge opplevde å få mange måneders oppdrag avlyst over natta. Hanna ble også permittert fra sin faste deltidsjobb. Til tross for den valgte uforutsigbarheten ved frilanstilværelsen, uttrykker begge at de aldri hadde sett for seg å havne i en så sårbar posisjon. Symptomatisk nok er det spesielt manglende kunnskap og usikkerhet rundt velferdsgoder som dagpenger, sykepenger og omsorgspenger som plutselig dukker opp fra skyggene. Bare det å gå på Nav er et slag for selvfølelsen. Litt uforutsigbarhet, som periodevis intens jobbing på cafe og helgearbeid, oppfattes som frihet, men uforutsigbarhet i for store mengder, som korona-epidemien har ført med seg, snur om på bildet. Kanskje er man ikke så fri likevel, ikke så selvstendig? Samtidig er kanskje flere av oss nå nærmere en slags kunstnertilværelse, hvor begreper som frihet og trygget blir mer relative, og grensen mellom «sikre» og «usikre» arbeidsforhold utviskes.

 

Jeg har forsøkt å sette et lite søkelys på en problematikk som fortjener større oppmerksomhet, og kanskje er tiden nå inne. Finnes det løsninger som ikke føles urimelig, men samtidig rettferdige? Eller er vi er nødt til å leve med ulikheter som et velferdssamfunn som vårt ikke kan jevne ut fullt og helt? Hva slags ansvar har vi egentlig selv, og hva kan vi kreve av samfunnet? Og kan fagbevegelsen tenke nytt om dette og slik nå flere enn den tradisjonelle arbeidstaker? Dette er spørsmål vi alle bør stille.