.

Dybde

Når en ny krise rammer

Renholder Miriam Suárez begynte å fagorganisere seg da finanskrisen traff Spania for ti år siden. Nå står hun og andre utsatte arbeidstakere overfor en enda større utfordring.
  • Elida Høeg
  • Ángel Valiente

– Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle være med å starte en fagforening, eller drive med politikk for den saks skyld, sier Miriam Suárez. Hun hadde jobbet som renholder på hotell i Barcelona i over ti år da finanskrisen rammet landet, og var vant til lange dager og kort tid på hvert rom. Under de tyngste kriseårene så hun at arbeidsvilkårene straks ble dårligere.

 

– Den lille tryggheten vi hadde ble borte. Fra før av tjente vi lite og hadde slitsomme vakter, men vi visste at vi kom til å få lønn og fortsette å ha jobb neste måned. Under krisen mistet vi stabiliteten, sier hun.

 

Siden da har hun vært med å stifte fagforeningen Las Kellys, som organiserer renholdsarbeidere i hotellsektoren. På spansk refererer «Kelly» til en dame som vasker hotellrom, som stuepike på norsk. Suárez har kjempet for faste ansettelser, høyere lønn og kortere arbeidsdager, og mot utkontraktering til underselskaper i Barcelona. Da koronakrisen slo ned i Spania i vår, stengte den ned store deler av sektoren hennes. Nå er kun 10 prosent av hotellene i byen åpne.

 

– Koronaviruset har avdekket et større, underliggende problem vi har i Spania. At vi er mange som nesten ikke har rettigheter i arbeidslivet. Vi er overlatt til oss selv, sier Suárez.

 

En raserende reform

Problemet vokste seg stort under finanskrisen, da det spanske arbeidslivet opplevde en rivende prekariseringsprosess. For å få bukt med ledigheten i landet, som lå på 23 prosent i 2011, innførte det daværende konservative regjeringspartiet Partido Popular en reform som hadde som mål å skape arbeidsplasser og fleksibilitet. Reformen fikk ned ledigheten med 4,3 prosent, men resulterte også i lavere lønninger, kortere kontrakter og svakere stillingsvern.

 

I fjor var over 90 prosent av arbeidskontraktene som blir inngått i Spania midlertidige, og størsteparten deltid. Over en fjerdedel av arbeidsstyrken i landet er midlertid ansatt, en av de høyeste andelene i Europa. Særlig fikk kvinner, unge og syke i ufaglærte yrker mer utrygge arbeidsforhold etter at reformen ble innført, ifølge  Albert Recio, professor i økonomi ved Universitat Autonoma de Barcelona (UAB).

 

– Spanske myndigheters tiltak mot ledighet har alltid vært å gå løs på arbeidstakernes rettigheter, og det har gått hardest utover de svakeste. Reformen gjorde det enklere og billigere for arbeidsgivere å si opp ansatte, sier Recio, som forsker på spanske arbeidsvilkår.

 

Året reformen ble innført – i 2012 – fikk 777 000 fast ansatte sparken, det høyeste oppsigelsestallet i nyere spansk historie. Fagforeningene hadde liten tyngde i møte med arbeidsgiverne. Organisasjonsgraden har sunket jevnt det siste tiåret, og nådde sitt laveste siden 1990 i fjor. Kun 13,7 prosent av den arbeidende befolkningen var medlem i en fagforening. På tross av at såpass få er organiserte, har man fram mot finanskrisen likevel klart å sikre grunnleggende rettigheter gjennom kollektive avtaler, sier Recio.

 

– Reformen som kom under finanskrisen var spesielt ødeleggende, fordi den også var et forsøk på å utradere systemet som gjorde disse avtalene mulige. Reformen styrket arbeidsgiverne overfor de ansatte, og gjorde det vanskeligere å få på plass bindende, kollektive avtaler. Det er også noe av grunnen til at lønnen har gått ned, selv om økonomien har forbedret seg, sier han.

 

Fra 2012 og fram til i dag, har spanske lønninger sunket med 10 prosent for dem som har beholdt jobben sin, ifølge en av landets største fagforeninger, UGT. De som har sluttet og fått seg en ny jobb, har hatt en lønnsnedgang på 20 prosent i gjennomsnitt. En annen viktig faktor for utviklingen, ifølge Recio, er at de store fagforeningene ikke har klart å rekruttere folk fra de nye arbeidsgruppene i servicesektoren.

 

– Før finanskrisen var om lag en fjerdedel av økonomien i byggesektoren, nå er denne tatt over av turistsektoren. Og her er veldig få organisert, sier Recio.

Sykkelbudene i Spania hadde ikke portforbud under koronakrisen i vår. De jobbet som aldri før. Et av de største budselskapene, Glovo, kuttet likevel lønnen deres i to i april. Den har siden ikke blitt satt opp. Foto: Ángel Valiente

Foto: Ángel Valiente

Oppsigelsesgrunn: Arbeidsskade

For Miriam Suárez var det ikke aktuelt å bli medlem av en av landets store fagforeninger. Hun hadde lest om korrupsjonsskandalene som herjet i flere av dem og tenkte at hun ikke hadde noe der å gjøre. Det var først da hun kjente effektene av arbeidsreformen på kroppen at hun bestemte seg for å prøve å få til endringer sammen med kollegaene sine. Etter at reformen ble innført, ble kontrakten hennes overført fra hotellet hun jobbet ved til et underselskap. Samtidig kom det nye krav til hva hun skulle klare på en dag. I tillegg til å rengjøre hotellrommene, skulle hun også vaske hotellets restaurant og lobby. Suárez løp i korridorene for å rekke alt sammen, og det begynte å verke i håndleddene. Først tenkte hun ikke stort over det, hun trodde at det kom til å gå over. Men så, etter noen uker, var det så vondt at hun ikke klarte å bevege hendene. Suárez tok smertestillende for å kunne gå på jobb.

 

– Jeg hadde aldri vært borte før, og turte ikke ringe å si at jeg ikke kunne komme i tilfelle de ikke hadde noen til å steppe inn for meg. En av kollegaene mine så hvordan jeg slet, og mente jeg burde gå til legen. Men sjefen min sa at siden jeg likevel var kommet, kunne jeg jobbe ut dagen og dra til legen etterpå, sier hun.

 

Hos legen fikk Suárez beskjed om at hun hadde fått senebetennelse i begge armene. Hun kunne ikke gå på jobb, da ville det bli verre. Så hun ble værende hjemme, og etter noen uker fikk hun sparken.

– Jeg fikk beskjed om at arbeidsplassen ikke var noen veldedig organisasjon. Om jeg ville fortsette å være ansatt, måtte jeg jobbe, sier Suárez.

 

Reformen gjorde det nemlig mulig for arbeidsgivere å si opp ansatte ved sykefravær. Om en ansatt hadde mer enn 20 prosent sykefravær to måneder på rad, var det grunnlag for oppsigelse – selv med legeerklæring. Det samme gjaldt om den ansatte hadde 5 prosent sykefravær i løpet av et år.

 

Reversering på vent

Da en ny, progressiv regjering kom til makten i januar i år, bestående av sosialdemokratiske PSOE og mer venstreorienterte Unidas Podemos, sto reversering av arbeidsreformen øverst på agendaen. I februar ble noen av de mest usosiale lovene, som den som gjaldt sykefravær, forkastet. Så kom koronakrisen i mars, og arbeidet med reformen ble skjøvet lenger ned på prioriteringslisten. Da Spania stengte ned, mistet mange arbeidstakere livsgrunnlaget sitt på ubestemt tid.

 

– De som jobbet på hotell, i restauranter og på barer ble i beste fall permittert, i verste fall sagt opp, sier Sara Moreno, sosiolog ved UAB. Hun har sett på koronakrisens innvirkning på arbeidssituasjonen til dem som oftest er mest utsatt: Kvinnelige, ufaglærte arbeidsinnvandrere.

 

– En stor del av dem jobber i samfunnskritiske sektorer, i matbutikker, som renholdere og i omsorgsektoren – særlig på eldrehjem. Det har gjort det mulig å fortsette å jobbe, men de har samtidig vært veldig utsatte for smitte, sier hun.

 

Moreno forteller at om lag 600 000 mennesker – majoriteten kvinner fra Latin-Amerika – tar seg av barn, eldre og husvask hjemme hos familier i Spania. Da det ble innført portforbud i landet, ble mange av dem forhindret i å gå på jobb. Bare 400 000 av dem har rettigheter i velferdssystemet.

 

– Det er altså rundt 200 000 som jobber svart, utenfor systemet, og som derfor ikke hadde noen økonomisk støtte fra det offentlige. Mange av disse mistet all inntekt i flere måneder, og var i en veldig vanskelig situasjon, sier Moreno.

 

– Det gjelder for øvrig i flere nye sektorer, folk blir ansatt uten å ha papirene i orden og dermed står de uten sikkerhetsnett, sier hun.

Robert Castro er fagforeningsadvokat og talsperson for Free riders. Han prøver å tvinge budselskapene til å ta mer ansvar for sykkelbudene sine. Foto: Ángel Valiente

Gatenes rullende slitere

Da det ble innført portforbud i Spania i vår, ble gatene tømt. Det sto politibiler på hvert hjørne i Barcelona, og de sjekket om de få menneskene som var ute hadde lov til å være der. Det var kun tillat å gå ut for å handle mat, medisiner eller gå på en samfunnskritisk jobb.

 

Sykkelbudene ble imidlertid ikke stoppet. De pilte gjennom gatene under hele perioden.

 

– De ble kategorisert som samfunnskritiske, mens det de gjorde var å levere burgere fra McDonalds, sier Robert Castro. Han er advokat og talsperson i Free riders, en nyoppstartet fagforening som organiserer sykkelbud i Barcelona. Under nedstengningen anmeldte han og Free riders selskapene Uber Eats, Deliveroo, Stuart og Glovo for å ikke innføre smitteverntiltak for sykkelbudene sine. Budene fikk verken munnbind, hansker eller antibakteriell såpe.

 

– Selskapenes brydde seg ikke om helsen deres. Etter mitt syn burde de egentlig ikke ha jobbet, når smittenivået var så høyt. Men få ville ta risikoen ved å si i fra, sier Castro.

 

Advokaten tok på seg jobben som talsperson for fagforeningen da ingen av sykkelbudene ville uttale seg på vegne av forbundet, i frykt for å få sparken.

 

– Selskapene utøver en slags subtil trussel der de ikke kommuniserer åpent at budene ikke får organisere seg, men sier opp dem som gjør det uten grunn, sier advokaten.

 

Han forteller at den typiske profilen blant dem som jobber som sykkelbud i Spania er folk som nettopp har kommet fra land som Venezuela, Marokko og Pakistan. Mange av dem har ikke oppholdstillatelse og selv om det i utgangspunktet ikke er lov til å inngå kontrakt med papirløse, gjør enkelte selskaper det likevel.

 

– Sykkelbudene er i en veldig sårbar situasjon og derfor finner de seg i det meste. Om de skal få utbetalt en månedslønn på 1000 euro i måneden, må de jobbe 12 timer hver dag, syv dager i uken. I fagforeningen prøver vi å forbedre disse forholdene, men det går trått når sjefen er en app og budene er frilansere, sier Castro.

 

Tar saken i egne hender

Av de 613 250 som mistet jobben under koronakrisen i mars og april, var 73 prosent midlertidig ansatt. De siste årene har det poppet opp nye fagforeninger som organiserer noen av de mest utsatte arbeidstakerne i Spania, som sykkelbudene i Free riders og renholderne i Las Kellys. Målet deres er tryggere og mer stabile arbeidsforhold. Miriam Suárez og Las Kellys har fått på plass faste kontrakter og høyere lønninger ved hoteller i Barcelona. Suárez selv er fast ansatt, men permittert siden krisen traff. Hun mottar støtte fra det offentlige enn så lenge. Det hadde ikke vært tilfelle om noe lignende hadde skjedd for noen år siden.

 

– Jeg og mange av kollegaene mine er vant til å overleve med lite, så foreløpig går det bra. Men hele sektoren vår sliter veldig nå, så vi er bekymret for fremtiden, sier hun.

 

Nå jobber Las Kellys for å få gjennom en ny lov på nasjonalt plan, som konstaterer at rene hotellrom er hotellenes primærprodukt, og at de dermed ikke kan utkontraktere vaskevirksomheten til underselskaper. Før regjeringspartiene PSOE og Unidas Podemos kom til makten januar, ga de signaler om at de ville se på mulighetene for en slik lov. Etter at koronakrisen traff har det blitt stille.

 

– Vi kommer uansett til å fortsette å presse på, sier Suárez. Hvis vi ikke tar saken i egne hender, kommer ingenting til å forandre seg.