.

Dybde

Krisen som forstørrelsesglass og katalysator

Krise er et gammelt begrep. Hos grekerne viste κρίσις (krisis) primært til en medisinsk tilstand, nemlig høy feber. Krisen ble betraktet som et vendepunkt der det fantes to mulige utganger. Enten kom pasienten seg, eller han døde.
  • Thomas Hylland Eriksen
  • Privat

Denne måten å tenke om kriser på, er ikke uvanlig i dag heller. Nietzsche sier at alt som ikke dreper deg, gjør deg sterkere, med andre ord at motgang er skjerpende og styrkede. Et dramaturgisk grep som gjerne inngår i medrivende biografier eller nasjonale historier (som ofte er metaforiske biografier der nasjonen fremstår som en person), legger inn dype bølgedaler og situasjoner der alt håp synes å være ute. Etter krisen børster man støvet av seg, og kan gå fri og sterk inn i en ny fase. Formelen brukes ofte i litteraturen også, og er ikke nødvendigvis den beste.

 

Det er ikke alltid noen utvei. Krisen kan bli en normaltilstand. Japan synes å ha befunnet seg i en konstant økonomisk krise siden 1980-tallet, men fremdeles klarer japanerne seg ganske bra. I mange ustabile samfunn, for eksempel i afrikanske land som i lang tid har strevd med sykdom, fattigdom og uroligheter, går innbyggerne fra den ene krisen til den neste uten pustepauser. Miljøkrisen har ellers vært et begrep siden 1960-årene, og den har ikke tatt pause i denne perioden, men har snarere forsterket seg.

 

Etter en krise er det på ingen måte sikkert at tingenes tilstand vender tilbake til status quo slik den artet seg før krisen. I enkelte tilfeller er omstendighetene så forandret at dette ville være umulig; andre ganger kan det være at man har lært noe av krisen og derfor besluttet å gjøre ting annerledes heretter. Derimot hører det nok til sjeldenhetene at krisen fører til en tilstand der alt er som før krisen, bare litt forsterket.

 

En krise er et forstørrelsesglass og en katalysator. Pandemien er en global krise fordi den sprer en farlig sykdom som foreløpig ikke kan kureres eller forebygges, men først og fremst fører denne krisen til en rekke andre kriser, som en veltende dominobrikke. Noen tendenser forstørres, mens andre akselererer.

 

Mer enn noe annet har pandemien vært en brutal påminnelse om sammenhenger mellom delsystemer i de globale nettverkene av nettverk som praktisk talt alle mennesker på planeten kommer i berøring med. Vi er nå drøye syv og en halv milliarder, og nesten ingen er helt uberørt av pandemien. Bevisstheten om gjensidig avhengighet blir forstørret og forsterket når kiosker i franske småbyer går konkurs, hundespannkjørere på Svalbard må søke statsstøtte for å få penger til fôr, og små folkeslag i Amazonas ber regjeringen om hjelp til å få være i fred fordi smitten ville ta knekken på dem. Når britiske økonomer snakker om begynnelsen på den dypeste økonomiske bølgedalen på tre hundre år, og NAV i Norge over natten fikk 400 000 nye brukere, forstår vi at ringvirkningene er enorme. En del briter forstod alvoret i vår da de innså at det ukentlige ritualet med pubbesøk og Premier League på tv måtte utsettes, ettersom pubene var stengt og fotballen kansellert. Nordmenn måtte pent akseptere hytteforbudet i vår, selv om mange av dem hadde et religiøst forhold til påskefjellet.

 

Lærdommen er at globaliseringen har økt i styrke og intensitet de siste tiårene, slik at alle er vevet sammen, med eller mot sin vilje, i forsyningskjeder, beslutningsprosesser, kommunikasjonsfellesskap, knutepunkter og milliarder av små handlinger som henger sammen med og forutsetter andre handlinger. Ingen er helt uavhengig i et slikt gigantisk, menneskeskapt økosystem av produksjon, forbruk, distribusjon, kommunikasjon og forsøk på kontroll og styring.

 

Én måte å beskrive den gjensidige avhengigheten på, er ved å påpeke at ingen kjede er sterkere enn det svakeste ledd. Det hjelper med andre ord ikke at tyske fabrikker holder åpent når de kinesiske underleverandørene har stengt. At det ikke finnes koronasmitte på Seychellene hjelper ikke den livsviktige turistbransjen når det er umulig for tilreisende å komme. Selv om smittetallene går ned i Sveits, blir ikke grensene åpnet så lenge de stiger i Frankrike; og når de endelig synker i Frankrike, stiger de kanskje i Tyskland. Og selv om byen du bor i på Filippinene er smittefri, får du store økonomiske problemer når din sønn i Qatar eller datter i Dubai ikke lenger kan sende hundre dollar hjem i måneden, fordi de er blitt permittert på ubestemt tid.

Sommerfugleffekten: liten tue kan velte stort lass.

Foto: Pixabay

 

En annen, komplementær beskrivelse tar utgangspunkt i kaosteoriens yndlingsmetafor, altså sommerfugleffekten. Den er en mer dynamisk, systemteoretisk versjon av munnhellet om at liten tue kan velte stort lass: En fargerik, tropisk sommerfugl flakser med sine små vinger i et skogholt utenfor Rio de Janeiro. Den utløser en bitteliten luftstrøm, som treffer et litt større vindpust høyere oppe, som i sin tur treffer et vindkast, og slik har vi det gående helt til det viser seg at en kuling blir til storm og deretter orkan over de karibiske øyer. I dette tilfellet var det trolig en kunde på våtmarkedet i Wuhan som følte seg sjaber og gikk og hostet, og et par måneder senere var det portforbud i Italia og økonomisk krise i Argentina. Salget av flybilletter, som hadde økt med over hundre prosent på bare femten år, mellom 2004 og 2019, sank med over nitti prosent fra april 2019 til april 2020, og flyplassene ble seende ut som kulisser fra en postapokalyptisk film der menneskene var døde, men infrastrukturen forble intakt, tomt og formålsløst gapende, som frosne minner i påvente av fremtidens arkeologer.

 

Virkningene av denne krisen forplanter seg så bredt på grunn av de indre sammenhengene mellom delsystemer og så fort på grunn av hastigheten i den globale flyten av mennesker og ting, herunder veldig små ting som virus.

 

Enkelte sammenhenger mellom delsystemer er lette å forstå. At klimaendringene påvirker fisket, er for eksempel opplagt. Varmere vann presser fiskebestander bort fra ekvator, og snart kan vi få gleden av å oppleve det første hvithaiangrepet i Oslofjorden. For fiskere i tropiske farvann er utsikten dystrere. De varmeste havområdene kan bli til våte ørkener.

 

Sammenhengene mellom klima og politisk destabilisering kan tegnes på flere måter, for eksempel slik: Verden har hatt en lang periode med riktignok ujevn, men formidabel økonomisk vekst. Omfanget av internasjonal handel ble firedoblet mellom 1980 og 2019; turismen ble over seksdoblet i samme periode. Veksten har sin pris i form av miljøødeleggelser, overforbruk av ikke-fornybare ressurser og klimaendringer. I Syria hadde det vært tørke i syv år i 2011, noe som hadde tvunget tusenvis av mennesker inn til byene. Mye tyder på at den langvarige tørken hang sammen med klimaendringer. De nyankomne til Aleppo og Damaskus opplevde ikke at myndighetene tok deres problemer på alvor, og en dyp misnøye, som nok hadde ulmet tidligere, tok fyr. Mennesker i en fortvilet situasjon er lavthengende frukt for karismatiske politiske aktivister som lover forbedring, og snart var den uoversiktelige og tilsynelatende uløselige væpnede konflikten et faktum.

 

Mange av flyktningene kom til Europa, noe som både førte til en svekkelse av EU som politisk fellesskap og styrking av opposisjonelle politiske bevegelser som gikk inn for grensekontroll og tradisjonelle verdier.

 

Dette er ikke et forsøk på å si at høyrepopulismen skyldes klimaendringer, men at delsystemene er forbundet med hverandre og påvirker hverandre gjensidig.

 

Pandemien er et kapittel for seg. Spredningen av viruset har medført en bred vifte av effekter som har påvirket praktisk talt alle deler av samfunnet. I mange land er det en sterk økning i arbeidsledigheten, noe som både fører til flere psykiske lidelser og trolig mer vinningskriminalitet. Sosial ulikhet blir mer synlig, ved at de rike kan forskanse seg og de fattige lettere blir smittet. Det blir flere skilsmisser, men også flere graviditeter av at par nå har tilbrakt mer tid sammen enn før. Det sies at begrepet «koronaskilsmisse» nå er gått inn i det japanske språket.

 

Og ennå har jeg ikke nevnt effektene av migrasjonen fra analogt samvær til digital kommunikasjon som dominerende aktivitet i utdannelse og arbeidsliv. Universitetene vil måtte ansette flere psykologer og studieveiledere for å hjelpe studenter som ikke finner fotfeste, bedrifter vil kunne spare penger på sitt reduserte behov for kontorer, folk vil flytte stadig lenger ut på landet mens de fortsetter å være ansatt i byene, og mange oppdager, etter ukens åttende zoom-møte, hvor viktig det var for trivsel og arbeidslyst at man møtte sine kolleger av og til (selv om de samme kollegene kunne være sinnssykt irriterende av og til).

 

Pandemien forstørrer også andre ting. For eksempel har mange gjenoppdaget sitt nærmiljø, funnet mer miljøvennlige måter å leve på, vendt seg til å shoppe mindre, tatt opp strikking og surdeigsbaking, og funnet tilbake til gleden i de små ting, etter at de fikk en masse langsom tid slengt etter seg. I ettertid vil vi ha en unik mulighet til å gjøre et nødvendig sorteringsarbeid, som har vært utsatt altfor lenge: Vekst og bærekraft er på kollisjonskurs, og hittil har veksten alltid fått det siste ordet. Kanskje pandemien kan gi et dytt i en annen retning, ettersom vi er blitt rykket ut av en del vante spor? Hvis den viser at det ikke er nødvendig å forbruke like mye og jobbe like hardt for å realisere det gode liv, kan den være et første skritt i retning av et prosjekt ansvarlige regjeringer over hele verden har skrevet under på mange ganger siden Kyoto-avtalen i 1997, nemlig å stanse den globale oppvarmingen. Dersom en slik dreining viser seg å være mulig – noe det snakkes høyt om i EU, om ikke i Norge – vil det i ettertid ha vist seg at pandemien var en katalysator for bærekraft og et forstørrelsesglass på den største globale krisen, nemlig miljø- og klimakrisen. I mars viste politikere over hele verden handlekraft og evne til å ta upopulære, men nødvendige beslutninger.

 

Når vi har lagt pandemien bak oss, er det mulig at de vil kunne gjenta denne prestasjonen, men denne gangen på et større lerret og med mer langsiktige konsekvenser. For det er ikke bare globaliseringen av menneskelig aktivitet som minner oss om hvordan ulike delsystemer henger sammen. Det større systemet består av hele planetens økologiske nettverk, som vi er en del av og for øvrig direkte avhengige av for å kunne trives her.