.

Dybde

De nye arbeidsinnvandrerne

Norske arbeidsgivere henter stadig flere høyt utdannede fra Asia til IT-sektoren. Det globaliserte arbeidslivet kan imidlertid gå en usikker fremtid i møte.
  • Elida Høeg
  • Privat

– Her blir vi verdsatt og kompensert skikkelig for arbeidet vi gjør. Vi har også et liv utover jobben, sier Arushi Agerwal. Hun er systemutvikler fra New Dehli i India, og jobber nå for Telenor i Oslo. Snart skal hun inn i fast jobb i IT-selskapet Crayon. Veien dit har vært lang, men Agerwal er bestemt på å bygge karrieren sin i Norge.

– Jeg kan bruke utdannelsen min og fortsette å lære nye ting, i et arbeidsliv med bedre balanse mellom arbeid og fritid, sier hun.

 

Arushi Agerwal er del av en voksende, men lite omtalt gruppe. Antall arbeidsinnvandrere fra land utenfor EU og EØS har mer enn doblet seg det siste tiåret, fra rundt 4000 til over 10 000 i fjor, ifølge tall fra UDI. Forskjellen mellom disse og arbeidsinnvandrere fra EU er at det stilles krav om at de har fagkunnskaper som det er et udekket behov for i Norge. Det er altså hva norske arbeidsgivere trenger som styrer denne arbeidsinnvandringen. Den største gruppen er arbeidsinnvandrere fra India, og de har også det største antallet faglærte. Tall fra UDI viser at 1939 indere fikk arbeidstillatelse i Norge i 2019. «En typisk arbeidsinnvandrer til Norge er en indisk ingeniør med IT-bakgrunn», har UDI-direktør Frode Forfang uttalt til DN. Vil denne utviklingen, der teknologiutdannede folk fra Asia kommer til Norge for å jobbe, fortsette inn i fremtiden?

 

20 søknader, ingen svar

Arushi Agerwal har bachelor i teknologi, og hadde egentlig sett for seg at hun skulle fortsette å bo i New Dehli. Men da mannen hennes flyttet til Norge i 2013, etter at det indiske selskapet han jobbet for sendte ham til Haugesund, forandret det seg. Han var dataingeniør som jobbet for Statoil, nå Equinor, og likte seg godt. Paret bestemte seg for å slå seg ned på norsk jord, og Agerwal flyttet etter. Hun lærte seg norsk og var på arbeidstrening i barnehage for å praktisere språket. Etter hvert dro de til Oslo, hvor det var flere arbeidsmuligheter for henne. Agerwal sendte over 20 søknader, men ble ikke innkalt til et eneste intervju.

– Det var vanskelig. Jeg snakket brukbart norsk og hadde utdanning, men jeg manglet erfaring. Hvordan skulle jeg få det om ingen lot meg prøve? Det var som en ond sirkel, sier hun.

 

Etter å ha søkt i lang tid uten hell, fikk Agerwal høre om noe som het Open Mind, et arbeidstreningsprogram hos Telenor. Programmet har eksistert i nesten 25 år, de første 15 årene var det rettet mot personer med funksjonsnedsettelse, og så ble det utvidet til å gjelde innvandrere med høyere utdanning fra land utenfor Europa. Deltakerne har allerede oppholdstillatelse i Norge, for eksempel gjennom familiegjenforening, og er ofte i en norskopplæringsprosess.

– Vi ser etter dem som har relevant utdanning, som IT og telekommunikasjon, siden vi er opptatt av å kunne tilby dem en relevant praksisplass. Det sier Ingrid Ihme, som er direktør for programmet.

 

Programmet får kandidater fra NAV, og har opptak to ganger i året. Mens de har praksis søker de jobber, både internt i Telenor og andre steder.

– Det er lettere å få jobb når du er i jobb, og kan bruke merkenavnet Telenor for å søke videre. De trenger bare en liten døråpner og så er de i gang. Den første sjansen er veldig viktig, sier Ihme.

– Det er lettere å få jobb når du er i jobb, og kan bruke merkenavnet Telenor for å søke videre. De trenger bare en liten døråpner og så er de i gang. Den første sjansen er veldig viktig.

Ingrid Ihme, direktør for arbeidstreningsprogrammet Open Mind
Ingrid Ihme. Foto: Privat

 

Mobilitet på vent

I tillegg til Open Mind-programmet har Telenor et globalt mobilitetsprogram for ansatte i selskapet forskjellige steder i verden. Til enhver tid er rundt 100 ansatte utplassert mellom to og tre år i ulike land i Norden og Asia.

– Da koronakrisen brøt ut, dro mange av de utestasjonerte tilbake til sine hjemland, forteller Trine Rønningen, som jobber med mobilitetsprogrammet i Telenor.

 

Hun tror en mulig konsekvens av pandemien er at det vil bli færre utestasjonerte på langtidskontrakter.

 

– Det er for tidlig å si hvordan pandemien vil påvirke selskapet på lang sikt. Men jeg kan se for meg at folk i større grad enn før ønsker å bli boende i hjemlandet sitt, og at de heller drar ut på kortere opphold. At vi kommer til å flytte jobbene til folk, i stedet for å flytte folk til jobbene, sier Rønningen.

– Samtidig vil det også være behov for å fortsatt ha folk utstasjonert over lengre tid, for å fylle kritiske stillinger der vi ikke finner rett kompetanse lokalt, samt bidra til utvikling av ledelse og kultur i selskapet globalt, avslutter Rønningen.

 

For Arushi Agerwal var det Open Mind-programmet veien inn i det norske arbeidslivet.

– Det var veldig spennende, jeg lærte mye og ble behandlet som en fullverdig kollega, jeg følte meg ikke som en praktikant, sier hun.

Agerwal begynte på programmet i oktober i fjor, og er nå ferdig med treningsløpet. For tiden jobber hun i Telenor, men skal snart over i fast stilling i IT-selskapet Crayon.

 

– Hva tenker du om konsekvensene av at så mange høyt utdannede drar fra India?

– Det er bekymringsverdig at mange forlater India for å jobbe andre steder. Men det er også forståelig at vi vil reise når mulighetene er bedre i andre land. Da jeg jobbet i India hadde jeg ingen fastsatt arbeidstid og jobbet hele tiden. Her er vilkårene bedre, sier hun.

 

Årets første Open Mind-kull skulle starte 13. mars, men koronakrisen satt en stopper for det. Arbeidstreningsløpet ble flyttet til august i stedet, og nå i oktober har enda et nytt kull også startet.

 

Mister mange talenter

Krishna Vadlamannati er økonom og universitetslektor ved fakultetet for politikk og internasjonale studier ved University College Dublin. Han har også tidligere undervist ved NTNU i Trondheim, og kommer fra byen Hyderabad, som sammen med Bangalore kalles Indias svar på San Franciscos teknologiske distrikt Silicon Valley. Vadlamannati forklarer hvorfor India, som er et fattig land, klarer å utdanne så mange høyt kvalifiserte IT-arbeidere.

–  Indiske myndigheter har satset tungt på utviklingen av systemet for høyere utdanning siden landet ble uavhengig fra Storbritannia i 1947. Det på tross av at store deler av befolkningen ikke hadde tilgang til grunnskolen, sier han.

 

Satsingen resulterte i gode universiteter som kunne hevde seg internasjonalt utover seksti- og syttitallet, hvor fokuset særlig var på teknologiske utdanninger, forteller økonomen. På åtti- og nittitallet vendte de seg mot informatikk.

– Vi har fem offentlige eliteinstitusjoner i landet, som på hindi går under navnet perleuniversiteter. Alle spesialiserer seg på IT, og det er stor konkurranse om å komme inn på dem. Men når de er ferdig utdannet, er det ikke nok jobber til alle, sier han.

 

Vadlamannati forklarer at noe av årsaken ligger i at mange som studerte på disse universitetene, som kunne ha skapt arbeidsplasser etter endt utdanning, utvandret til USA på nittitallet – under internett-boomen.

– Det var høyere lønninger enn i India, og et akutt underskudd på dataingeniører. Det fortsetter å være det i dag i mange avanserte økonomier, som for eksempel i Norge. En av konsekvensene er at vi mister mye talent, sier Vadlamannati.

 

Økonomiske konsekvenser

Han påpeker at myndighetene har investert mye i å utdanne disse menneskene, siden toppuniversitetene er offentlige.

– Skattebetalerne subsidierer altså utdanningen, og sånn sett kan man forvente at de som utdannes gir tilbake til det indiske samfunnet når de er ferdige. Når mange høyt utdannede forlater landet, forsvinner også store skatteinntekter, sier økonomen.

 

Han fremholder at selv om et indisk selskap ikke vil kunne betale lønn som tilsvarer det Facebook eller Microsoft tilbyr i USA, vil den fortsatt være mye høyere enn den jevne inders lønn, og sånn sett generere relativt store skatteinntekter.

– Et estimat sa at om de 18 millionene indere som har emigrert fra India, ble værende og jobbe i hjemlandet, så ville man få nesten 17 milliarder amerikanske dollar i skatteinntekter. For et fattig land som India er det veldig mye, sier han.

 

På tross av de tapte skatteinntektene, har ikke problemstillingen fått så mye oppmerksomhet i den indiske offentligheten, ifølge Vadlamannati. Hjerneflukten fra landet har nemlig også positiv innvirkning på den indiske økonomien, sier han.

– Mange av de store indiske selskapene har skapt sine egne utdanningsinstitusjoner, så de mangler ikke arbeidskraft. De sender ofte ansatte på midlertidige kontrakter over tre-fire år til andre land. Dette regnes som tjenesteeksport, og kommer den indiske økonomien til gode, sier han.

 

En annen viktig faktor når det gjelder arbeidsutvandring er at de som reiser ofte sender penger hjem. Vadlamannati kaller det en direkte form for utviklingshjelp, som har bidratt til å løfte familier ut av fattigdom. Vadlamannati bruker byen han kommer fra som eksempel.

– Hyderabad har gått fra å være et ganske fattig område til å bli en middelklasseby, og mye av grunnlaget for det er pengeoverføringer fra familiemedlemmer i USA og Europa. Moren min har fem søsken, alle deres barn har flyttet til utlandet og jobber som dataingeniører, sier han.

 

For Vadlamannati er hovedproblemet i India den store delen av befolkningen som ikke har tilgang til utdanning i det hele tatt, og heller ikke skikkelige jobber. Han sier landet er i en situasjon hvor den arbeidsføre befolkningen vokser, men arbeidsmarkedet har stagnert.

– Jeg har et eksempel: I fjor søkte myndighetene 90 000 arbeidstakere til et jernbaneprosjekt. 21 millioner mennesker søkte. Bare én prosent ville altså få jobb.

Jeg er mer bekymret for dét enn for hjerneflukt, sier økonomen.

 

Fremtid i Norge

Systemutvikler Arushi Agerwal i Oslo er fornøyd med sin avgjørelse om å flytte til Norge. Noen av dem hun studerte med jobber nå i Australia, Tyskland og England, mens andre jobber forskjellige steder i India.

– Særlig nå under koronasituasjonen er det mange som vil dra, ettersom arbeidsmarkedet har blitt mer utrygt, sier hun.

 

Agerwal prøver å dra til India hvert år, noen ganger to ganger, men nå er det over to år siden paret har besøkt familien.

– Vi bare håper vaksinen kommer om ikke så altfor lenge, så vi kan reise til India snart, sier Agerwal.