.

Aktuelt

Den sosiale distansens uutholdelige letthet

I skrivende stund er vi inne i en ny kritisk fase av pandemien. Flere land, inkludert Norge, har innført sosial lockdown, og vi har vi de strengeste smittevernstiltakene siden mars.
  • Pål Espen Kapelrud

Siden den første bølgen kom, har medisinere og andre forskere jobbet iherdig med å forstå virusets biologi. Samtidig har økonomer og samfunnsvitere foretatt undersøkelser rundt de samfunnsmessige konsekvensene av epidemien. Dette er undersøkelser som ser på både økonomiske, sosiale og psykologiske konsekvenser av pandemien.

 

Det er kort tid siden viruset brøt ut. Er det likevel undersøkelser eller rapporter som kan vise noen tendenser for hva denne unntakstilstanden gjør med vår psykiske helse?

– Pandemien har vart en stund, ja. Men det er allikevel relativt kort tid siden. Det er lite forskning og kunnskap som kan si noe om eventuelle langtidsvirkninger av pandemien. Vi vet ikke, rett og slett, svarer forfatter og psykolog Peder Kjøs (52).

 

– Det vi kan si noe om er kortidseffektene, så klart. Noen forteller faktisk om en reduksjon i ensomhet blant voksne. Andre frykter en økt selvmordsrate i befolkningen. Personlig tror jeg de fleste er robuste mentalt sett. Det er kjipt, men ikke farlig, sier Kjøs.

 

Langsiktige konsekvenser

Norge er et stabilt land med få mennesker, som bor relativt spredt. Vi har solid økonomi, gode velferdsordninger og generell tiltro til våre politikere og vårt sosialdemokrati. Det har i det store og hele vært konsensus omkring de nokså inngripende tiltakene for å bekjempe viruset, som redusert bevegelsesfrihet og stengning av kultur- og utelivsbransje. Dette er harde prioriteringer de fleste er enige i er nødvendige til felleskapets beste, for å beskytte de mest utsatte av oss.

 

Internasjonalt har Great Barrington-erklæringen stilt spørsmål ved strategien de fleste europeiske land har innført. De viser til eksempler på at sosial distansering og isolering kan føre til økt familievold, seksuelle overgrep mot barn og kvinner, og at demente og gamle mister sine daglige aktiviteter og nærkontakt med sine nærmeste. Andre konsekvenser kan være mer ensomhet enn før hos mennesker med kroniske psykiske lidelser eller funksjonshemninger. I tillegg mener de at mye av belastningen faller på helsepersonell, noe som kan føre til utbrenthet og psykisk overbelastning hos denne arbeidstakergruppen. Det vil igjen være kritisk for samfunnet som helhet.

 

Kjøs mener det er vanskelig å underbygge slike påstander.

– Igjen. Vi vet ikke. Jeg skjønner ikke helt denne kritikken. Jeg mener den mangler kriseforståelse. Man snakker som om det finnes et alternativ. Men det gjør det ikke. Man kan uansett ikke la være å stenge ned skoler, selv om en minoritet potensielt vil kunne lide under det, slår Kjøs fast.

 

Kjøs sin skepsis til tross, det er grunn til å anta at pandemien vil forsterke en del uheldige utviklingstrekk i samfunnet. Ikke minst siden tiltakene griper såpass hardt inn i våre sosiale liv, fritid som jobb, med de psykiske konsekvensene dette har på vår hverdag og våre liv. Spesielt for dem som har mistet jobben, kan pandemien potensielt føre til store psykologiske og økonomiske konsekvenser, noe som på sikt også kan forsterke klasseskillene i samfunnet.

 

Er tiltakene godt nok gjennomtenkt hvis man tenker på folkets psykiske helse mer langsiktig?

– Vi vet ikke de langsiktige konsekvensene av pandemien. Det vil uansett være noen som blir hardere rammet enn andre. Hvis en komet hadde rammet jorda, ville noen ha lidd mer enn andre. Sånn vil det alltid være. Og det er alltid de svakeste som rammes hardest, og så må man møte de utfordringene på best mulig måte, svarer Kjøs.

Koronapandemien har ført til nye og uvante sosiale restriksjoner, både i kulturliv, i jobbsammenheng og privat.

Foto: Pixabay

 

Nødvendige tiltak

Utelivet- og kulturbransjen er av de sektorene som har blitt hardest rammet økonomisk. Dette er bransjer som er bygget opp for og rundt det sosiale aspektet ved folks liv. En ytterligere innskrenking i folks private liv, som føringer på hvor mange man kan se i løpet av en uke, hvor mange man kan ha på besøk, og også hvor mange man kan klemme, har naturlig nok blitt mye omtalt i media.

 

Men hvor viktig er det egentlig? Har den sosiale betydningen av treningssenter som blir stengt og studenter som ikke får feste sammen fått en overdreven tyngde hos folk? Er vi alle litt for sårbare?

Kjøs mener det er nødvendige tiltak som han tror de fleste forstår.

– Man burde slutte å kalle tiltakene inngripende, poengterer han.

 

I vår satte hytteforbudet en stopper for påskeferien til Ola Nordmann. I skrivende stund er det julebordsesongen som står i fare – og selveste julaften må kanskje feires uten hele familien. Noen journalister på regjeringens siste pressekonferanse antydet at det var jula regjerningen forsøkte å redde ved å innføre nye skjerpede tiltak.

– Ja, da får man bare droppe julebordet. Hva så? Det er en fuckings pandemi, liksom. Det der blir for dumt. Det er rett og slett uetisk å tenke sånn, sier Kjøs.

 

Er ferie og pusterommet i hverdagen så viktig at andre, mindre synlige, men strengt tatt alvorligere problemer, som eldreomsorg, fattigdom eller barn i familier med vold og alkohol-problematikk lettere ofres for flertallets tidsklemme og det gode liv? Viser pandemien også at folk kan være ganske egoistiske?

– Nei, det tror jeg ikke. Folk flest er altruistiske og innretter seg, men noen skjønner allikevel ikke. Det vil alltid være sånn at noen reagerer når enkelte tiltak rammer akkurat dem, sier Kjøs.

 

Kan det være at media fokuserer spesielt på denne type kritikk og at det blir overdrevent fokus på det negative?

– Ja, det tror jeg. Det er jo på mange måter jobben deres. Men det er ingen grunn til å skape mer tvil og usikkerhet. Det blir bare usaklig, sier Kjøs.

 

En felles dugnad

Kan den sosiale distansen føre til noe positivt? Kan alenetid og et roligere liv føre til man blir mer kjent med seg selv? Kan det gjøre oss mindre avhengig av andre mennesker og de sosiale institusjonene?

– Det er mange som opplever det, ja. Flere skoleelever har blant annet uttalt det, at de finner mer ro i hverdagen, sier Kjøs, og fortsetter:

 

– Jeg tror de fleste er villige til å være med på den felles dugnaden. Det er ikke nødvendig med splid og splittelse. Det er en totalitet, og det skjønner de fleste, avslutter Peder Kjøs.