.

Lederen kommenterer

Året som forandret verden

2020 er året som endret Norge og verden. Året er historisk, og mange vil nok tenke tilbake på denne tiden som en periode der vi oppdaget hvor avhengige vi er av mekanismer vi verken kan styre eller har innsikt i.
  • Merete Nilsson
  • Håvard Schei

Samfunnsutfordringer som vi har vært klar over i lang tid, har blitt forsterket, og året har vist hvor sårbart Norge og verden er når utforutsette hendelser skjer. Samtidig ser vi også tydeligere hvor viktig forskning og kunnskap er. For vi visste at det en dag ville komme en pandemi – og flere pandemier vil komme i fremtiden. I dag har vi mer kunnskap som bidrar til å gjøre oss mer forberedt og dermed også bedre i stand til å håndtere nye kriser.

 

Dagens kriser krever globale løsninger, heter det ofte. Det er sant, men like mye krever disse krisene forståelse lokalt. Det nytter ikke å løse de store utfordringene vi står overfor når det gjelder for eksempel klima og miljø uten at dette forstås på en meningsfull måte, av folk både i by og bygd. Det gjelder uavhengig av land.

 

Jeg vil si meg enig med Thomas Hylland Eriksen, som har sagt at selv om verden opp igjennom historien stadig har vært presset, er det som kanskje skiller nåtidens kriser fra de som har vært tidligere, at problemene virker sammen og ikke minst at endringene skjer mye raskere. Konsekvensene av dette er at løsningene også må bli mer komplekse. For å ta det vi står midt oppi, en bølge nummer to av koronapandemien: Her utfordres ikke bare det internasjonale samarbeidet, men det kan også i verste fall utvikle seg til en kamp mellom nasjoner. For det som vi i Norge tar for gitt, nemlig tilgangen på nødvendig medisinsk utstyr og vaksiner, er ikke lenger en selvfølge i en krisesituasjon. Men løsningen kan ikke ligge i en alles kamp mot alle, men snarere å bygge videre på et internasjonalt samarbeid med WHO i spissen.

-Dagens kriser krever globale løsninger heter det ofte. Det er sant, men like mye krever disse krisene forståelse lokalt. Det nytter ikke å løse de store utfordringene vi står overfor når det gjelder for eksempel klima og miljø uten at dette forstås på en meningsfull måte, av folk både i by og bygd. Det gjelder uavhengig av land.

Merete Nilsson

 

Da pandemien oppsto fikk vi raskt en situasjon der folk begynte å hamstre de helt nødvendige husholdningsartiklene i matvarebutikkene. Bekymringen for tilstrekkelig tilgang på dopapir og ulike typer matvarer var umiddelbart et faktum blant folk da krisen oppsto. Færre av oss hadde nok fokus på matsikkerhet og mattrygghet. Et rikt land som Norge har nemlig i stor grad gjort seg avhengig av import av relativt rimelig soya for bruk i egen husdyrproduksjon, men også til laksenæringen. Det er derfor et tankevekkende faktum at vi er avhengig av det internasjonale handelssamarbeidet for å kunne få nødvendige varer i butikkhyllene og ut til konsumentene.

 

Den store befolkningsveksten, presset på naturressursene og klimaendringene, har sammen med stigende råvarepriser satt temaet matsikkerhet ytterligere på dagsorden. Ikke bare her hjemme, men ikke minst også internasjonalt. Reell matsikkerhet oppnår vi ikke før alle mennesker har tilgang til tilstrekkelig med trygg mat som basis for et fullgodt kosthold, som igjen er en forutsetning for god fysisk helse. Per i dag vet vi at dette ikke er tilfelle for den store andelen av verdens befolkning som lever i fattigdom.

 

Større forskjeller og flere i utenforskap, både her hjemme og i resten av verden, utfordrer muligheten til å finne globale løsninger på de store megatrendene. De økende forskjellene mellom folk er dermed kanskje det mest alvorlige problemet vi står overfor i vår tid, både i seg selv, men også fordi det hindrer handling på andre felter som klima og miljø, fattigdom, migrasjon og avfallsproblematikk.

 

Året 2020 endret Norge og verden. La oss bruke erfaringene til å gjøre noe mer enn å være bedre forberedt til nye kriser. Vi må sammen med andre land finne løsninger på de globale store utfordringene i verden.