I skrivende stund herjer korona-epidemien fortsatt kloden over. Omtrent over natta har folk stått uten jobb, massepermitteringer er gjennomført og NAV er blitt allemannseie. Fortellingen går på at vi alle er i samme båt. Men noen grupper er alltid mer utsatte enn andre. For selv om Norge er en velkalkulert velferdsstat med internasjonalt ry, vil ethvert samfunn dessverre alltid sette visse rammer og begrensninger.
Sett gjennom mediebriller kan det virke som om Frankrike har sterke og dominerende fagforeninger. Realiteten er lav organiseringsgrad, dårlig dialog mellom arbeidslivspartene og mange streiker. Grunnen er manglende tillit, og manglende dialog. Men hvorfor skiller den franske fagbevegelsen seg så radikalt fra den nordiske fagbevegelsen?