Det jobbes systematisk for å redusere omfanget av mobbing og krenkelser i skoler og arbeidsliv, men likevel foregår det mobbing og trakassering. Er nulltoleranse et ideal vi må fortsette å kjempe for, eller blir vi bare lettere krenket nå enn før?
I kjølvannet av #metoo-kampanjen har det blant annet blitt satt søkelys på kultur og verdier på arbeidsplasser og i organisasjoner. Mange gjennomgår nå holdninger og organisasjonskulturer for å avdekke og snu uønskede trender.
Fenomenet dukkar opp allereie i barnehagen. Utestenging, trakassering, verbale negative utsegn og «blikking». Nokon kallar det mobbing, andre krenkelsar.
Omlag én av ti studenter ved høgskoler og universiteter melder at de opplever å bli mobbet eller krenket ved sitt lærested. Enda flere forteller at de er ensomme og føler seg alene. – Urovekkende, mener Norsk studentorganisasjon (NSO).
For ganske nøyaktig ett år siden publiserte Fafo en undersøkelse av omfanget av seksuell trakassering blant servitører og pleie- og omsorgsarbeidere. Hadde rapporten blitt publisert i dag, etter #metoo-kampanjen, ville den trolig ha fått mye større oppmerksomhet.
Med seks enkle grep pakket inn i en veileder ønsker Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), sammen med Arbeidstilsynet, å hjelpe ledere til å få bukt med seksuell trakassering i virksomheter.
Den nyvunne interessen verden har fått for seksuelt krenkende atferd kan villede oss til å tro at dette er et moderne, eller i alle fall økende, fenomen.
Fra tid til annen blusser debatten om arbeidstakeres tåleevne opp. Ordskiftet går i hvorvidt arbeidstakere er for kravstore og dermed lettkrenka, eller ikke.
