I vårt moderne samfunn blir vi eksponert for omstilling både horisontalt og vertikalt, - og i en stadig raskere takt. Er omstilling den nye hverdagen? Hvordan kan vi sikre et demokrati når større strukturer omorganiseres fortløpende?

Hva er likheten mellom en rådmann på Høylandet, seniorrådgivere i Helsedirektoratet og en kommunikasjonsrådgiver i Statens vegvesen? Usikker? Her er svaret: De er alle under omstilling.

Hadde vi hatt en oppskrift på suksessfull omstilling kunne vi spart ressurser og penger, og unngått frustrasjon og slitasje. Det store spørsmålet er: Hvorfor finnes det ingen abrakadabra-oppskrift på omstilling?

Det er ikke første gang at kommunekartet tegnes på nytt. Det er lettere i ettertid å se at nye grenser faktisk var det riktige, enn å se dette da en stod midt i prosessen. Nye samferdselsløsninger har også over tid endret våre oppfatninger av hvilke geografiske områder som naturlig hører sammen.

«Agility», eller smidighet på «gammelnorsk», er det nye moteordet i næringslivet. Overalt hører vi om omstillinger og endringsprosesser. Og straks omstillingen er gjennomført, venter en ny.

Etter å ha skrevet ein litt tørr og faglig korrekt leiar om omstilling, endring og demokrati, trykka eg på slett og starta på nytt. I staden for prøver eg meg på ein tekst som reflekterer korleis omgrepa har relevans for oss, men kanskje meir; korleis dei har endra valør gjennom tidene.

I 2013 bestemte regjeringen seg for å redusere antall kommuner, og året etter var kommunereformen en realitet. Prosessen videre har vært preget av følelser og polariserte debatter. Spørsmålet er, går omstillingene på bekostning av lokaldemokratiet?

Bestillinga var å skrive om nye Trøndelag fylke og utfordringene de har hatt i forbindelse med sammenslåingen. I stedet ble resultatet en artikkel om en lykkelig og relativt sett knirkefri gjenforening. Og om de tillitsvalgtes rolle i prosessen.