Giancarlo-Contis-jordhus-i-Casalincontrada-er-forsterket-med-murstein-og-tretak_Foto-Eva-Kristin-Urestad-Pedersen-13-scaled-aspect-ratio-9-16Et jordhus

Fra Italia til Østerrike og nordover, kan jordhus være i ferd med å tas inn i varmen igjen.

med-mer-kontrast-croppetcNY28000-crop2021-scaled-aspect-ratio-9-16med mer kontrast croppetcNY28000 crop2021

En håndfull ildsjeler kjemper for å utvide bruken av verdens mest miljøvennlige byggemateriale.

Av jord er du kommet…

«Billigere materiale har jeg aldri bygd av og heller ikke noe som har vært mer interessant å arbeide med. Og så takknemmelig da. Huset ble 100 % vellykket. Huset ble spådd ille av mange. Dette huset kom til å styrte sammen, ble det sagt. Men i dag trur de. Huset står meget godt og blir sterkere etter hvert.»[1]

Ordene tilhører Per Foros, byggherre og mannen bak Norges kanskje best kjente jordhus i Singsås i Trøndelag. Foros var en pådriver for denne teknikken, som har vært brukt i Norge siden 1800-tallet, men som slett ikke er spesielt typisk norsk.

Jordhus finnes nesten overalt i verden. Faktisk bor en tredjedel av hele verdens befolkning i jordhus. Mange steder brukes jord fordi det er billig og fordi det er mangel på tilgang til andre materialer. Andre steder er jordhus simpelthen kultur, en vanlig byggeteknikk som aldri gikk ut på dato.

De mange økologiske og økonomiske fordelene ved jordhus har imidlertid fått en rekke ildsjeler til å promotere jordbyggingsteknikken igjen, også i en europeisk kontekst. Hvis kvaliteten på leiren i byggeområdet er god nok, innebærer nemlig byggingen av et jordhus minimalt energiforbruk. Resultatet er et hus som er varmt om vinteren, kjølig om sommeren og som nesten er 100 % resirkulerbart. For når et jordhus rives, så blir det, stort sett, til jord igjen.

Et hus for leilendinger

Casalincontrada er en liten landsby i Abruzzo-regionen i Italia, en region midt i landet dominert av de mektige Appenninene. Her driver Gianfranco Conti noe som kalles «CED», Centro di Documentazione delle Case di Terra Cruda, et dokumentasjonssenter for jordhus. Conti er arkitekt og ved siden av å drive opplysningsarbeid om jordhus i lokalsamfunnet, holder Conti også byggekurs for entreprenører og byggherrer.

 

Giancarlo-Conti-viser-en-modell-av-et-jordhus-pa-CED_Foto-Eva-Kristin-Urestad-Pedersen-scaled-aspect-ratio-9-16
Conti ser på en byggemodell

Gianfranco Conti viser en modell av et jordhus på CED.

Foto: Eva Kristin Urestad Pedersen

Fakta:

Leilending er et eldre ord for en person som leier jord. Betegnelsen går trolig tilbake til vikingtid.

Appenninene er en fjellkjede i Italia som strekker seg gjennom hele halvøya og er om lag 1400 km lang.

Conti er overbevist om at jordhus, spesielt på grunn av de økologiske og økonomiske fordelene husene har, er en byggemetode som hører fremtiden, ikke bare fortiden til.

– Her i Abruzzo ble de første jordhusene bygd av leilendinger som ikke hadde annet å bygge av, forklarer han.

Det hang sammen med omlegging av jordbruket i regionen på slutten av 1800-tallet. Andre steder i Italia, som for eksempel på Sardinia, var det imidlertid ikke fattigdom som fikk mennesker til å bygge hus av jord, men mangel på andre materialer.

– På Sardinia bygde også velstående mennesker hus av jord, påpeker Conti.

 

– Her i Abruzzo ble de første jordhusene bygd av leilendinger som ikke hadde annet å bygge av.

Byråkratiske hindre

Utover på 1900-tallet, ettersom samfunnsutviklingen skred frem, ble jordhus imidlertid unektelig koblet til fattigdom og kummerlige kår, og falt helt ut av italiensk byggeskikk. I dag jobber Conti og de andre frivillige ved CED for at italiensk lovgivning skal åpne for reguleringer som i praksis gjør det mulig å bygge nye hus av jord. Det er det nemlig ikke i dag.

Arkitekten Ambra Lattanzio (28) er en av aktivistene ved CED. Hun jobber til vanlig ved et arkitektkontor i Roma som spesialiserer seg på miljøvennlige byggeteknikker og sier at det eneste som er gjennomførbart i Italia i dag er blandingsstrukturer, for eksempel av jord og tre.

– Vi kan imidlertid restaurere hus som allerede eksisterer, forklarer Lattanzio.

Mindre enn fem prosent av de rundt 800 jordhusene som eksisterer i Abruzzo er imidlertid bebodd, og Conti og kollegene ved CED frykter at mange av eierne vil velge å rive og bygge nytt, i stedet for å restaurere de gamle husene. Dette til tross for at de i regionen har skattefritak for såkalte «typiske hus», som jordhusene faller innunder.

Jordhus på St. Hanshaugen

Den forskriftsmessige hindringen for å bygge nye jordhus som finnes i Italia, er imidlertid ikke et problem i alle land, for eksempel kan man i land som Frankrike og Tyskland, bygge også nye hus av jord. I Norge er først og fremst kravene til isolasjon som det må tas høyde for hvis man planlegger å bygge et jordhus. Arkitekt Rolf Jacobsen i Gaia Arkitekter, et arkitektur- og planleggingsfirma som fokuserer på bærekraftige løsninger, løste dette ved å bygge en dobbelvegg med isolasjon imellom da han hjalp sønnen bygge et lite jordhus på Tjøme for ti år siden.

– Bygging med jord vil medføre en stor klimagevinst i forhold til å bygge med for eksempel betong, forklarer Jacobsen. Han poengterer også at selv om de klimatiske og geologiske forholdene mange steder i Norge gjør jordhus dårlig egnet som primært byggemateriale, så er jordforhold og klima for eksempel på Østlandet langt mer medgjørlige i denne sammenhengen.

Ifølge Jacobsen kan jord også brukes i urbane kontekster. Han viser til en liten klynge jordhus midt i Oslo, i nærheten St. Hanshaugen. Husene ble bygget på 1860-tallet av en banksjef ved navn Frølich som mente at jord var et egnet materiale for «fremtidens arbeiderhus».

Fordi jord er utgått fra det økonomiske systemet som byggemateriale, er det imidlertid et lite gunstig alternativ prismessig. Det henger både sammen med tilgang på materialet i urbane kontekster, men spesielt også på kunnskap om jordbygging innad i byggebransjen.

– Det er veldig få som kan noe om dette, understreker Jacobsen, som er klar på at for at bruken av jord skal ta seg opp, må fagmiljøene komme tyngre inn med politisk støtte.

Arkitekten hevder imidlertid at jord med fordel kan brukes sammen med andre materialer i nybygg, og til å restaurere allerede eksisterende hus.

– Jord som brukes til å bygge med, må ha en viss prosent leire, forklarer han, men såfremt den har det, kan jord kombineres med nesten alle tenkelige materialer, som halm, stein og tre.

jacobsen-aspect-ratio-9-16
portrettbilde

Arkitekt Rolf Jacobsen i Gaia Arkitekter mener at jord kan brukes i urbane kontekster. Han viser til en liten klynge jordhus midt i Oslo, i nærheten St. Hanshaugen.

Foto: Privat

Prefabrikkerte jordvegger

Å gjeninnføre jord i husbygging var det som fikk østerrikeren Martin Rauch, som opprinnelig var keramiker, til å begynne å produsere prefabrikkerte jordvegger. Fra sitt anlegg i Østerrike produserer hans bedrift, Lehm Ton Erde Baukunst GmbH, prefabrikkerte vegger, kalt ERDEN. Disse veggene er ment å gjøre bruk av jord i nye konstruksjoner enklere.

– Jordkonstruksjoner har et enormt potensial. Økologisk sett er det et ideelt byggemateriale. Råmaterialet er tilgjengelig omtrent overalt, noe som betyr at det kan hentes ikke langt fra byggeplassen, slik at man unngår unødvendig transport.

Det sier Björn Berchtel som jobber i ERDEN. Berchtel peker også på at jord skaper et behagelig inneklima, regulerer fuktigheten, binder forurensende stoffer, lagrer varme, og begrenser ildspredning.

– Alt dette gjør jord til et veldig sunt byggemateriale, sier Berchtel

Ved ERDEN er man også opptatt av miljøgevinsten.

– Byggesektoren står for 40 % av globale CO2-utslipp, og økt bruk av jord kan bidra til å få disse ned betydelig sammenlignet med andre industrielle byggematerialer. Det er fordi jord ikke involverer energiintensive prosesser. I tillegg er materialet 100 % resirkulerbart og inngår i sin helhet i en sirkulær, naturlig syklus, sier Berchtel.

For å unngå unødige transportkostnader, men samtidig kunne bruke de prefabrikkerte veggene andre steder enn i nærheten av egen fabrikk, har ERDEN utarbeidet feltfabrikk-modell, et produksjonssted som kan settes opp direkte på byggeplassen for å produsere jordveggene direkte på stedet.

En nisje uten lobby

Brechtel er enig med Jacbosen i at en av hovedgrunnen til at jordkonstruksjoner er lite brukt, ved siden av klimatiske og byråkratiske hindringer, er at det er få utbyggere som har kunnskap i sektoren.

– Jordkonstruksjon er en nisje uten lobby, understreker han, og fortsetter.

– Jordkonstruksjoner ble på mange måter skjøvet til siden av industrialiseringen og ble sett på som et byggemateriale for de fattige, noe som ingen ville ha mer.

I hele Europa gikk det med andre ord med jordhusene litt som med grovt mel, da man fikk råd til hvitt mel, var det ingen som ville ha det lenger, inntil man skjønte at grovt mel faktisk var sunnere.

Hus som må bebos

Tilbake i Casalincontrada i Abruuzzo, står jeg på gårdsplassen til Giancarlo Conti. Vi har vært på rundtur og han har vist meg så godt som alle jordhusene i bygda. Både husene som er bebodd og de som er forlatt, og som Conti og kollegene forsøker å redde. Det krever imidlertid ikke bare handling fra arkitekter og byggfolk, men ikke minst vilje fra eiernes side til å fortsette å bruke huset.

– Jordhus, mer enn noen andre hus, må bebos, sier Conti. De kan ikke stå tomme, da dør de. De må bos i, holdes varme av mennesker som bruker dem, understreker han.

 

[1] Fra https://kulturminnefondet.no/moderne-bolig-stampet-jord/