Longyearbyen med fjell i bakgrunnen

Longyearbyen huser over 50 forskjellige nasjonaliteter og blir stadig mer internasjonal.

Longyearbyen med fjell i bakgrunnen

Nå går den norske staten inn for at utenlandske innbyggere der skal miste stemmeretten i lokaldemokratiet.

Gate i Longyearbyen, med fjell i bakgrunnen

Det opprører mange i Norges nordligste by.

Svalbardspørsmålet

Vandrer man langs hovedgata i Longyearbyen høres mange forskjellige språk. Engelsk, thai, spansk og tysk for eksempel. Byen huser over 50 forskjellige nasjonaliteter, og blir stadig mer internasjonal. Mange ser på den store sammensetningen som en styrke, men ikke alle er enige.

I juni denne sommeren dumpet det ned et høringsbrev fra justisdepartementet i postkassen til sysselmesteren på Svalbard. Der står det at utenlandske innbyggere som ikke har tilbragt minst tre år i en kommune på fastlandet, vil kunne miste stemmeretten. I tillegg vil de kunne bli fratatt muligheten til å delta i politisk arbeid. De kan altså ikke velges inn i lokalstyret, som er det folkevalgte organet i Longyearbyen.

– Det gir en følelse av at vi som ikke har norsk pass er mindre verdt, sier Olivia Ericsson. Hun sitter ved et av bordene innerst i en summende kafé i hovedgata i Longyearbyen. Ericsson er svensk, men har bodd på Svalbard i ni år. I 2019 ble hun valgt inn i lokalstyret som MDGs eneste representant. Om forslaget fra justisdepartementet går gjennom i Stortinget, vil hun miste plassen. Det er meningsløst, synes Ericsson.

– Om vi skal ha et levende lokalsamfunn, må vi som bor her ha mulighet til å påvirke. Å ta fra så mange den retten synes jeg er helt absurd. Jeg skjønner jo at det handler om å fornorske Longyearbyen. Men jeg tror ikke det er beste for stedet, sier hun.

Mens Ericsson prater, bryter en kvinne på sidebordet inn i samtalen. Hun er norsk statsborger, og like opprørt over forslaget. Om det går gjennom, vil hun selv la være å stemme i protest, forteller hun, Ericsson nikker.

– Vi er mange som blir provoserte av det her. Om vi som ikke har norsk pass mister stemmeretten, blir det en kjedelig dag for Longyearbyen, sier hun.

Olivia Ericsson

Svenske Olivia Ericsson er MDGs representant i lokalstyret på Svalbard. Om forslaget fra justisdepartementet går gjennom i Stortinget, vil hun miste plassen.

Foto: Ángel Valiente

– Om vi skal ha et levende lokalsamfunn, må vi som bor her ha mulighet til å påvirke. Å ta fra så mange den retten synes jeg er helt absurd. Jeg skjønner jo at det handler om å fornorske Longyearbyen. Men jeg tror ikke det er beste for stedet.

Ungt lokaldemokrati

Det er ikke så lenge siden innbyggerne i Longyearbyen begynte å stemme over utviklingen i samfunnet sitt. Byens lokalstyre ble opprettet i 2002, og har ansvaret for all infrastruktur som ikke staten tar seg av. Da lokalstyret ble en realitet for knappe tjue år siden, hadde de fleste i befolkningen tilknytning til fastlands-Norge. De fleste hadde norsk pass. Siden da har andelen folk som kommer direkte til Svalbard, uten å ha bodd i Norge først, gått opp. I dag er 35 prosent av befolkningen i Longyearbyen, og i den lille bosetningen Ny-Ålesund, utenlandske. Det er mulig ettersom alle borgere i land som har skrevet under på Svalbardtraktaten, som kom i stand etter første verdenskrig og ble inngått i 1920, har rett til å oppholde seg og drive næring på øygruppen.

Man trenger altså ikke visum eller arbeids- og oppholdstillatelse fra norske myndigheter for å oppholde seg på Svalbard. Sånn har de litt over 2500 innbyggerne i Longyearbyen og Ny-Ålesund blitt en sammensatt gruppe med folk fra svært forskjellige land, som for eksempel Filippinene, Sverige, Chile og Bulgaria. I høringsbrevet fra justis- og beredskapsdepartementet, trekkes økningen i utenlandske innbyggere fram som begrunnelse for å stille krav om tre års botid på fastlandet. Befolkningen nå er en annen enn da lokalstyret ble opprettet, skriver departementet i høringsbrevet. De mener at «dette har gjort det naturlig å vurdere om de rammene som i sin tid ble lagt for valg til lokalstyret, fremdeles er hensiktsmessige». Departementet mener at det i lys av denne utviklingen er grunn til å foreta noen justeringer for å ivareta behovet for tilknytning mellom Longyearbyen og fastlandet. Men mange av innbyggerne i byen stiller seg uforstående til forslaget.

 

Fra gruveby til smeltedigel

Longyearbyen har historisk vært en «company town», der det statlige gruveselskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompagni har eid og drevet det meste i byen siden 1916. Innbyggerne kom fra det norske fastlandet for å arbeide i gruvene eller i andre funksjoner i tilknytning til driften. Fortsatt er industrihistorien tydelig til stede, med taubanesentralen som ligger på en høyde over byen, og alle gruveinngangene i fjellene rundt.

I dag er det bare rundt førti personer som jobber i selskapets siste aktive gruve. Driften er vedtatt nedlagt av regjeringen. I september sa Longyearbyens lokalstyre opp avtalen med Store Norske Kulkompagni, kulldriften skal avsluttes høsten 2023. Det er andre næringer som står for arbeidsplassene nå, som for eksempel forskning, turisme, bygningsarbeid, administrasjon og service. I disse stillingene jobber det mange med utenlandsk pass. Flere har også lange tidsperioder bak seg på øygruppen, og har den tidligere gruvebyen som sitt eneste hjem. Om en går på en kafé eller bar i Longyearbyen, er det like dagligdags å snakke engelsk som norsk. Hvilken innflytelse utenlandske innbyggere vil ha over lokalsamfunnet sitt fremover, avgjøres når saken skal opp i Stortinget.

Område for gruveavfall, Longyearbyen i bakgrunnen

Gruvedrift er ikke lenger den store sysselsetteren på Svalbard. Nå er det blant annet forskning, turisme, bygningsarbeid, administrasjon og service som står i sentrum.

Foto: Ángel Valiente

Myndig, men kanskje uten stemmerett

I et rødt, lite trehus langs den ene fjellsiden i Longyearbyen, ligger «Bruktikken». Der kan alle som har klær, sko, bøker eller turutstyr de ikke har bruk for lenger, levere dem inn til en slags gratisbutikk. Det er ikke alltid like lett å få tak i det man trenger på et lite sted med få butikker, og derfor er det mange folk som leter rundt langs de stappfulle reolene. Krystyna Popova har nettopp levert en pose klær. Hun kom til Svalbard fra Kiev i Ukraina i begynnelsen av tenårene, sammen med moren. Stefaren jobber i den siste aktive gruven utenfor Longyearbyen. Popova har nå nettopp fylt atten år, og snakker flytende norsk. Hun har engasjert seg i klimaspørsmål på Svalbard og kjenner lokalsamfunnet godt. Hvis det nye forslaget går gjennom, kan hun ikke stemme, selv om hun har bodd lenge i Longyearbyen.

– Jeg synes det er rart at en som kommer rett fra fastlandet i Norge, uten å kjenne byen i det hele tatt, skal være bedre rustet til å påvirke lokalpolitikken enn meg selv som har bodd her i årevis.

– Jeg er norsk, og kjenner samfunnet her ut og inn. Det er annerledes enn på fastlandet, og det føles ikke greit at vi som kommer utenfra skal bli fratatt rettighetene våre, sier hun.

– Det er kanskje små ting det er snakk om i lokalstyret, men det er viktig at vi som bor her skal kunne være med å bestemme. Hvis ikke er det som om vi mister fremtiden her, sier hun.

Popova kom raskt inn i skolesystemet og går ut av VGS med toppkarakterer. Til neste år vil hun reise til Tromsø for å studere matematikk. Hun har vanskelig for å se for seg at hun skal dra tilbake til Longyearbyen etterpå.

Krystyna Popova

Ukrainske Krystyna Popova har engasjert seg i klimaspørsmål på Svalbard og kjenner lokalsamfunnet godt.

Foto: Ángel Valiente

Støtter forslaget

Stemmerettssaken har skapt debatt blant innbyggerne på Svalbard, og det er delte meninger om innholdet i høringsbrevet. Arnstein Skaare, medlem i Svalbard Arbeiderparti, er en av dem som synes innstrammingen er fornuftig. Han sier Svalbardtraktaten ikke gir utenlandske borgere krav på verken innflytelse eller ytelser, og påpeker at opprettholdelsen av samfunnsfunksjonene i Longyearbyen er basert på overføring av statens skatteinntekter fra arbeids- og næringsliv på fastlandet.

– Det er ikke legitimt å bruke slike midler til å gi andre traktatlands borgere et offentlig tjenestetilbud på Svalbard, eller å la disse delta i lokaldemokratiets fordeling av byrder og goder i større grad enn det høringsforslaget legger opp til, sier Skaare.

Han omtaler de eksisterende ordningene både for norske og utenlandske innbyggere som rause. Han tror også de kan ha skapt uklarhet og grunnløse forhåpninger om hvilke krav innbyggerne som bor i Longyearbyen kan stille.

– Det er å forvente at andre lands borgere med opphold her både forstår og aksepterer de folkerettslige rammene og norsk suverenitetshevdelse. Men vi har en lokalbefolkning med stor, løpende utskifting, og generelt lav kunnskap om og interesse for norsk svalbardpolitikk, sier han.

Longyearbyen fra Platåfjellet

Longyearbyen sett fra Platåfjellet.

Foto: Ángel Valiente

Storpolitiske bekymringer

For Skaare er det sikkerhetspolitiske aspektet viktig. Han mener det kan få utilsiktede konsekvenser om mange uten tilknytning til fastlandet skal få være med å bestemme i lokalpolitikken på Svalbard.

– Relativt små endringer i befolkningen og eventuelle lokalpolitiske mobiliseringer kan skape utfordringer for norsk svalbardpolitikk. Det er nærmest umulig å forutse hvilken utvikling som vil skje i befolkningstallene i årene som kommer, men med dagens ordninger er Norges styring på lokalplanet unødvendig risikoutsatt, sier han.

– De foreslåtte endringene kan innebære at noen mister en stemmerett de ikke skulle hatt, sier Skaare.

Arbeiderpartiet nasjonalt har ikke tatt offentlig stilling til saken ennå, det har heller ikke Senterpartiet. I den nye Hurdalsplattformen til de to regjeringspartiene står det at de vil «videreutvikle Svalbardpolitikken på en måte som sikrer norske interesser og norsk bosetting, og ivaretar en bærekraftig utvikling i Arktis». Utover det er ikke noe om stemmerettsaken spesifisert. SV, MDG og Rødt har gått mot justisdepartementets forslag, Høyre og Frp er for. Venstre og Krf har vært mer uklare i sine utspill. Hvordan saken vil mottas i Stortinget, er derfor langt fra avgjort.

– Relativt små endringer i befolkningen og eventuelle lokalpolitiske mobiliseringer kan skape utfordringer for norsk svalbardpolitikk. Det er nærmest umulig å forutse hvilken utvikling som vil skje i befolkningstallene i årene som kommer, men med dagens ordninger er Norges styring på lokalplanet unødvendig risikoutsatt.

Rekordhøye innbyggertall

For første gang bor det nesten 3000 mennesker på Svalbard, ifølge siste tilgjengelige tall fra SSB. I sommer var det registrert 2 940 bosatte på øygruppen. Aldri før har så mange bodd i Longyearbyen og Ny-Ålesund. De resterende befant seg i den russiske bosetningen i Barentsburg (378) og på den polske forskningsstasjonen i Hornsund (10). Det er imidlertid norske statsborgere som står for økningen i folketallet. Det kan henge sammen med antallet nye statlige stillinger som er opprettet i Longyearbyen den siste tiden, sier redaktør i lokalavisen Svalbardposten, Børre Haugli. Han er kritisk til justisdepartementets forslag. Som redaktør med kontor langs Elvesletta, en av Longyearbyen mest trafikkerte veier, får han mange innspill fra folk som engasjerer seg i saken.

– Dette er selvfølgelig opprivende for den utenlandske befolkningen, men også for oss med norsk pass. Vi bor jo her alle sammen, vi er ett samfunn. Det er vennene våre, vi ser ikke på nasjonaliteter, men samfunnet som vi prøver å bygge her. At ikke de skal få lov til å være med å påvirke det, det er udemokratisk. Også rent moralsk er det bak mål, sier han.

Børre Haugli

Børre Haugli er redaktør i lokalavisen Svalbardposten og kritisk til justisdepartementets forslag.

Foto: Ángel Valiente

Haugli beskriver årsaken til forslaget som en grunnløs frykt i Justisdepartementet for at utlendinger skal «ta over» lokaldemokratiet.

– Om noen tror det blir et utenlandskupp i lokalstyret, er det så konspiratorisk tenkt at man nesten bare må le av det. Samtidig merker vi jo at den norske staten har strammet grepet når det gjelder driften av hele øya. Det er ikke noe tvil om at det er et ønske om å ha en større norsk befolkning her, sier Haugli.

Redaktøren mener det holder på å utvikle seg en ny klassedeling på Svalbard, mellom den norske og utenlandske befolkningen.

– Det er så ufordekt, så tydelig hva den norske staten vil. De vil gjøre livet vanskeligere for utlendinger. Det er klart, det er også folk i samfunnet her som støtter det. Men de fleste synes det er svært urettferdig, sier han.