En gutt protesterer sammen med en folkemengde i Sanaa, Jemen, under den arabiske våren, 2011

I 2011 sto det mengder av mennesker i gåtene i Tunis, Kairo og Sanaa.

En gutt protesterer sammen med en folkemengde i Sanaa, Jemen, under den arabiske våren, 2011

Disse menneskene krevde retten til å bli hørt, for første gang på mange år, i en region hvor ytringsfrihet hadde lite betydning.

Demonstrasjoner mot regjeringen i Tunisia i juli 2021

I 2021 er det ti år siden den arabiske våren brøt ut. Likevel kan det virke som om lite forandring har skjedd.

Demonstrasjoner mot regjeringen i Tunisia i juli 2021

Hvilken effekt fikk den arabiske våren på ytringsfriheten i disse landene?

Ti år siden den arabiske våren: En evig kamp for ytringsfriheten

I januar 2011 flokket horder av mennesker til gatene i Tunisia. De møtte opp for å protestere mot det 23 år lange styret til president Zine El Abdine Ben Ali. Lite visste de at ropene deres ikke bare skulle bli hørt hele verden over, men blir starten på et opprør i store deler av regionen.

Protestene i landet kom i etterkant av dødsfallet til 26 år gamle Mohammed Bouazizi. Han døde av brannskader etter å ha satt fyr på seg selv i protest mot politiet og regimet, som ifølge nyhetsrapporter hadde konfiskerte frukt og grønnsaker han solgte ulovlig. I frustrasjon mot å ha mistet sin eneste inntektskilde valgte han å gjennomføre den radikale handlingen som et siste opprør mot regimet. Bouazizis død blir ofte sett på som startskuddet for den arabiske våren.

De store folkemassene førte til at presidenten flyktet fra landet og forlot embetet. Denne flukten og folkehavet av mennesker i gatene ble et symbol til etterfølgelse. Snart oppsto lignende protester i Egypt, Libya, Syria, Jemen og Bahrain. Folk brukte stemmene sine fritt for første gang på lenge, og gjennom sosiale medier fikk verden se en region som kjempet for frihet. Det så lenge ut til at Midtøsten og Nord-Afrika sto på grensen til et demokratisk gjennombrudd.

I dag er situasjonen komplisert. Ti år etter at opprørene startet i Tunisia er regionen fremdeles preget av usikkerhet og autoritære styresett. Hvordan står det til med ytringsfriheten i Midtøsten, ett tiår etter den arabiske våren?

Demonstrasjon i Tunis, februar 2021

Tunisia er fremdeles preget av politisk uro. Her fra en demonstrasjon i Tunis i februar.

Foto: Hasan Mrad/Shutterstock

Handlet mer om økonomi enn politikk

Jacob Høigilt er professor i moderne arabisk språk og kultur ved Universitetet i Oslo. Han er godt kjent med både regionen og historien bak den arabiske våren. Sammen med kollega Kjetil Selvik ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) forsker han i dag på medias rolle i polariseringen i Midtøsten. Han forklarer noen av de underliggende forholdene som skapte opprørene i 2011.

– Essensen i den arabiske våren var opprør mot makthavere som hadde utmagret landene og undertrykket og marginalisert befolkningene sine. De hadde ødelagt økonomien slik at vanlige folk hadde vanskelig for å overleve, forteller han.

Høigilt mener akkurat økonomien hadde en særlig stor rolle i at frustrasjonen spredde seg.

– Hvis folk hadde hatt det bra materielt sett er det ikke sikkert den daglige undertrykkelsen ville ledet til opprørene. Men når du kobler en dårlig økonomi i de fleste av disse landene med en sterk undertrykkelse fra staten, hvor flere opplevde at verdigheten deres ble tråkket på, så eksploderte det, sier han.

Jacob Høigilt, professor i moderne arabisk språk og kultur ved Universitetet i Oslo

Jacob Høigilt, professor i moderne arabisk språk og kultur ved Universitetet i Oslo.

Foto: UiO

En periode med ytringsfrihet

At folket valgte å ta til gatene da det eksploderte var stort i seg selv. Ytringsfrihet var nemlig ingen universell frihet i de fleste av disse landene på den tiden, poengterer Midtøsten-eksperten.

– Det var helt elendige forhold for ytringsfriheten i nesten alle de arabiske landene med et delvis unntak i Libanon og Kuwait, men ingen av de kan sies å være helt frie, sier han.

Noen land var i følge Høigilt totalt kontrollerte. Syria og Tunisia hadde stort sett statskontrollerte medier, og her ble all kritikk mot regjeringen slått hardt ned på. I Egypt tillot myndighetene små mengder kritikk, men også her var det ifølge professoren uformelle linjer mellom hva som ble tillatt å si eller skrive. Selv de mest liberale landene som Libanon og Kuwait var preget av elitekontrollerte mediesystemer. Mye av dette ble endret når den arabiske våren kom.

– Den hadde en enorm effekt. Det var helt natt og dag. Frislipp av ytringsfrihet i landene som ikke endte med borgerkrig. I Egypt og Tunisia var det en haug av nye papiraviser, radiokanaler, TV-kanaler og ulike digitale medier. Folk sa mer eller mindre akkurat hva de ville, forklarer han.

– Hvis folk hadde hatt det bra materielt sett er det ikke sikkert den daglige undertrykkelsen ville ledet til opprørene. Men når du kobler en dårlig økonomi i de fleste av disse landene med en sterk undertrykkelse fra staten, hvor flere opplevde at verdigheten deres ble tråkket på, så eksploderte det.

Situasjonen i dag er komplisert

I mange av landene skulle denne liberaliseringen derimot ikke vare. Høigilt trekker frem Egypt som eksempel på et land hvor den nye åpenheten gradvis ble reversert. Etter at landets diktator Hosni Mubarak gikk av i februar 2011 fulgte en periode med demokrati, og et fritt valg ble avholdt for å velge en ny president. Men demokratiet raknet, og militæret utførte et statskupp mot den demokratisk valgte presidenten Mohamed Morsi i 2013. Etter kuppet ble ytringsfriheten og pressefriheten kraftig innskrenket.

– Det er helt fryktelige forhold. I dag finnes ingen frie medier i Egypt. Det finnes enkelte nettsteder som rapporterer kritisk, men de har base i andre land og journalistene skriver anonymt, sier professoren.

Jacob Høiglit minner om at i Egypt er situasjonen svært komplisert, og viser til Tunisia hvor opprørene først startet. De har ifølge eksperten klart å holde på mange av fremskrittene, og har et friere media- og ytringsrom i dag. Friere betyr derimot ikke helt fritt, understreker han.

– Det betyr ikke at pressefriheten er absolutt og at du kan si hva du vil i Tunisia, men du blir ikke fengslet og torturert, slik du blir i andre land.

Mohamed Morsi

Egypts demokratisk valgte president Mohamed Morsi ble avsatt i et millitærkupp i 2013, etter bare ett år ved makten.

Foto: EU

Unges rolle i den arabiske våren

Oppfatningen om at ytringsfrihetssituasjonen i dag er komplisert i Midtøsten og Nord-Afrika, deles av politisk rådgiver i Amnesty International, Gerald Folkvord. Amnesty har arbeidet med menneskerettighetssituasjonen i Midtøsten og Nord-Afrika i en årrekke, og merker presset mot ytringsfriheten.

– Det er store forskjeller mellom enkelte land, men sånn jevnt over er den ganske dårlig, sier han.

Folkvord hadde selv store forhåpninger til hva den arabiske våren kunne bringe for regionen da den først brøt ut.

– Mange av oss håpet kanskje at dette var en bevegelse som myndighetene ikke kunne slå ned på, og som hadde muligheten til å forandre ting. Men så reagerte mange av myndighetene veldig utspekulert og klarte i stor grad å knuse bevegelsen, sier han.

Til tross for den demokratiske tilbakegangen i land som Egypt, mener Folkvord at deler av opprøret i 2011 lever videre.

– Generasjonen som skapte den arabiske våren er der fortsatt, og det kan bringe veldig positive forandringer i årene som kommer, sier han.

Gerald Folkvord, politisk rådgiver i Amnesty International

Politisk rådgiver i Amnesty International, Gerald Folkvord.

Foto: Frida Marie Grande

Bruker Twitter for å kommunisere

Amnesty-rådgiveren trekker frem rollen unge mennesker, og særlig bruken av sosiale medier, spilte i den arabiske våren.

– Det som var veldig oppsiktsvekkende var hvor stor plass sosiale medier hadde i kommunikasjonen, noe som myndighetene totalt undervurderte, sier han.

– Når protestene startet på Tahrir-plassen i Egypt var det unge jenter som la ut videoer av seg selv på Youtube og skrev «nå går vi til Tahrir-plassen og krever ytringsfrihet og demokrati. Vil dere være med?» Noen dager senere var det 100.000 der, fortsetter han.

Bruken av sosiale medier spiller fremdeles en stor rolle i landene i Midtøsten hvor staten slår ned på kritikk og begrenser ytringsfriheten, forklarer han. Dette er på grunn av størrelsen på brukerbasen til disse nettsidene. Med millioner av brukere og millioner av innlegg klarer ikke myndighetene i like stor grad å holde oversikt, poengterer han.

Dette har ført til at aktivister i disse landene har brukt sosiale medier som Twitter, og Facebook til å organisere seg. Han viser til kvinneaktivister i Saudi Arabia, som bruker Twitter til å kommunisere mellom hverandre.

– Myndighetene er veldig redde. Dette er en gruppe som de tradisjonelt har klart å holde godt under kontroll, også går det ikke lengre fordi befolkningen kommuniserer via sosiale medier, forklarer han.

Folkemasser protesterer på Tahirplassen i Egypt

Engasjement blant unge jenter i sosiale medier bidro til den massive oppslutningen til protestene på Tahir-plassen i Egypt.

Foto: Ahmed Abd El-Fatah/Wikipedia

Det gode selskapet må kreve mer

Til tross for mulighetene teknologien bringer, mener Folkvord at vi ikke kan forvente at de unge aktivistene i disse landene skal fikse dette alene. Han mener vesten har en sentral rolle i kampen for ytringsfrihet i disse landene, og bør bruke kreftene sine for å skape en endring.

– Landene i Nord-Afrika og Midtøsten er veldig avhengige av gode relasjoner til resten av verden. Dette gir påvirkningsmuligheter. Vi kan si «hvis dere vil være en del av det gode selskap og hvis dere vil leke med oss, så må dere spille etter de samme reglene».

Han mener særlig at rike land som Norge har et ansvar for å stille krav til våre økonomiske forbindelser med disse landene.

– Det er viktig at land som Norge ikke lar seg friste av de store pengene man kan tjene. Man må gjerne tjene penger, men det må være under visse betingelser og ikke minst at noen verdier er rett og slett ikke er til salgs, sier han resolutt.

Dette tankesettet har allerede begynt å få litt rotfeste i vesten, påpeker han. I sommer ble åpenhetsloven vedtatt i Stortinget. Loven pålegger selskaper å ha oversikt og å kartlegge effekten på menneskerettigheter når de driver forretninger i utlandet. Slike fremskritt gjør Amnesty-rådgiveren optimistisk for fremtiden.

– Vi ser at når man tjener penger stilles det kritiske spørsmål om hvor disse pengene kom fra. Norge var heller ikke først ut med denne typen lov, sier han.

– Landene i Nord-Afrika og Midtøsten er veldig avhengige av gode relasjoner til resten av verden. Dette gir påvirkningsmuligheter. Vi kan si «hvis dere vil være en del av det gode selskap og hvis dere vil leke med oss, så må dere spille etter de samme reglene».

Fremtiden er usikker

Gerald Folkvord er optimistisk til at det nye lovforslaget skal bidra til at landene i Midtøsten og Nord-Afrika, som opplevde den arabiske våren, en dag i fremtiden vil få se et friere samfunn.

– Jeg er også veldig optimistisk på grunn av den kraften menneskerettighetsbevegelsen i enkelte av disse landene har. De som var tenåringer under den arabiske våren er nå voksne aktivister. De driver dette videre og de lar seg ikke tvinge til taushet. De vil forandre samfunnet, sier han.

Universitetsprofessoren Jacob Høiglit er derimot ikke like sikker.

– Jeg er ikke optimistisk sånn rent politisk og økonomisk. For der er indikatorene klare, det går veldig feil vei over hele fjøla, sier han.

Til tross for denne skepsisen er han enig med Folkvord i at om det er ett sted hvor forandringen vil komme fra, så er det menneskene i disse landene.

– Det er viktig for meg å få frem, at både journalister og veldig mange vanlige mennesker i disse landene fikk til noe helt utrolig under den arabiske våren. En enorm kulturproduksjon som viste viljen til frihet, kreativitet og livsgleden som ble undertrykket av systemet. Folkene i disse landene har et enormt potensial. I den grad folk i disse landene får utfolde seg så vil jeg være optimistisk.

 

Bilde fra protestene på Tahir-plassen er hentet fra Ahmed Abd El-Fatah/Wikipedia. Lisens: Creative Commons — Attribution 2.0 Generic — CC BY 2.0