Nyheter

En evig politisk kasteball

Vest-Sahara er på nytt blitt en kasteball i en internasjonal, politisk byttehandel.

I mars i år skjedde det et jordskjelv i spansk utenrikspolitikk. Statsminister Pedro Sanchez meddelte nemlig at Spania endrer oppfatning om fremtiden til Vest-Sahara, det okkuperte territoriet mellom Marokko og Mauritania. Sanchez uttalte at Spania i fremtiden vil støtte Marokkos krav til suverenitet over Vest-Sahara.

«Marokkos plan for administrasjon av det omtalte området er den mest seriøse, realistiske, troverdige og tydeligste så langt», sa den spanske statsministeren.

Ingen ventet seg at Sanchez skulle gå til et så drastisk skritt. Uttalelsen var faktisk så uventet at til og med Sanchez’ regjeringspartnerne, populistpartiet Podemos, ble tatt på sengen – de protesterte mot avgjørelsen. Også det spanske parlamentet har uttalt seg kritisk til statsministerens enveiskjøring.

At det ligger andre hensyn bak enn Vest-Saharas beste, er likevel hevet over enhver tvil. Dessverre er det langt fra første gang Vest-Sahara er en politisk kasteball, det har vært en realitet befolkningen i området, saharawiene, har måttet vende seg til å leve med.

En komplisert historie

Historien om Vest-Sahara er konfliktfylt og vanskelig. Området var spansk koloni frem til 1975. Da Spania ble presset til å gi slipp på området midt på syttitallet, la både Marokko og Mauritania krav på det de hevdet hadde vært en del av deres territorium før den spanske okkupasjonen.

Mauritania har senere fraveket kravet, men det har ikke Marokko, heller tvert imot.

– Selv om FN hadde utarbeidet en plan for en folkeavstemning om Vest-Saharas fremtid, vek Marokko fra denne enigheten og siden 90-tallet har konflikten om Vest-Sahara vært helt fastfrosset.

Det forklarer Riccardo Fabiano, som er Vest-Sahara-ekspert i den internasjonale konfliktforebyggende organisasjonen Crisis Group.

riccardo-fabiani-aspect-ratio-9-16
riccardo-fabiani

Riccardo Fabiano, Vest-Sahara-ekspert i den internasjonale konfliktforebyggende organisasjonen Crisis Group.

Foto: Privat

Fabiano forklarer at når man snakker om det saharawiske befolkningen, er det i realiteten to grupper det dreier seg om. Den ene er dem som er blitt igjen i Vest-Sahara og lever under marokkansk herredømme. Den andre gruppen er de rundt 300 000 saharawiene, som lever i en flyktningeleir i Algerie.

Gruppene er veldig forskjellige. Marokko har investert ganske mye i Vest-Sahara, men saharawiene som bor der har måttet godta den marokkanske okkupasjonen. Til tross for at de økonomiske kårene er akseptable, lever befolkningen i total undertrykkelse.

– All snakk om uavhengighet bli umiddelbart slått hardt ned på, sier Fabiano, og legger til at internasjonale analytikere ikke en gang får tilgang til saharawierne som bor i det marokkansk okkuperte Vest-Sahara.

I Algerie er situasjonen ganske annerledes.

– Saharawiene har bodd i Algerie i flere generasjoner, og spesielt ungdommen i disse leirene har nå enorme problemer. Det er vanskelig for dem å skaffe seg pass og selv om mange av dem får mulighet til å studere i utlandet, inkludert i Spania, er det langt vanskeligere å få arbeidstillatelse, sier Fabiano. Han forteller også at mange av dem ikke ønsker å emigrere. De ønsker å vende tilbake til Vest-Sahara.

 

Marokko vinner den diplomatiske kampen

Det er imidlertid en drøm som stadig blir mer fjern, ikke minst fordi Marokko aktivt har brukt diplomatiske virkemidler for å vinne støtte internasjonalt for sin egen plan for Vest-Sahara.

Marokkos plan for området er at området blir en autonom region, men under marokkansk herredømme. For å få det til, har Marokko flere tungvektere på sin side. USA gikk med på å støtte Marokkos krav under forutsetning av at kongedømmet normaliserte sine diplomatiske forbindelser til Israel. Den andre allierte, Frankrike, har lenge opptrådt som Marokkos allierte i Europa og har også hele tiden beskyttet landet i Vest Sahara-spørsmålet i FNs sikkerhetsråd.

– Blant de få som fremdeles aktivt støtter saharawienes ønske om selvbestemmelse, er Algerie og Russland, forklarer Fabiano.

Spania pleide å være i den gruppen, men har nå endret mening. Dette er et hardt slag for saharawiene, som alltid har vurdert Spania som vennligsinnet og et land de har opprettholdt sterke bånd til.

– Blant de få som fremdeles aktivt støtter saharawienes ønske om selvbestemmelse, er Algerie og Russland.

Spanias kompliserte forhold til Marokko

Ifølge Fabiano er hovedgrunnen til at Spania byttet holdning, at Marokko brukte immigrasjonsspørsmålet aktivt som et pressmiddel. Et vendepunkt kom da Spania i fjor gav lederen for den Polisariske Front, selvstendighetsbevegelsen i Vest-Sahara, tillatelse til å få medisinsk behandling i Spania.

Marokko reagerte på situasjonen med å åpne grensene i Ceuta og Melilla, de to spanske byene på marokkansk territorium. Noe som resulterte i at et stort antall flyktninger strømmet inn i Spania.

– I tiden som gikk fra Spania gav tillatelse til å gi lederen for den polisariske front medisinsk behandling i Spania og til de diplomatiske forbindelsene til Marokko be gjenopptatt, økte antallet migranter fra Marokko til Spania markant, sier Fabiano. For analytikeren er det åpenbart at Marokko har brukt immigrasjonsspørsmålet som et pressmiddel.

 

Et kart som viser en nål som peker på vest-sahara

Spania har endret oppfatning om fremtiden til Vest-Sahara, det okkuperte territoriet mellom Marokko og Mauritania. Statsministeren i Spania uttalte at Spania i fremtiden vil støtte Marokkos krav til suverenitet over Vest-Sahara.

Foto: Shutterstock/Wead

Bedret forhold til Marokko, krise med Algerie

Endringen i synet på Vest-Saharas fremtid kan ha gjort at Spania har bedret forholdet til Marokko, men det setter samtidig landet på kollisjonskurs med en annen viktig nordafrikansk nabo, Algerie.

Algerie er den Polisariske Fronts viktigste støttespiller i regionen, og er samtidig Spanias største kilde til gass. Spania kjøper faktisk nesten ikke gass fra Russland, men får størsteparten av energibehovet sitt dekket med import fra det nordafrikanske landet.

I hovedstanden Algiers reagerte man på Spanias utenrikspolitiske helomvending med å true med og heve gassprisene og prioritere andre importører, som for eksempel Italia, i fremtiden. De fleste analytikere, Fabiano inkludert, tror at muligheten for at Algerie faktisk bruker olje- og gasseksporten som politisk pressmiddel er liten. Til det er den en for viktig inntektskilde for landet.

En tikkende bombe?

Med Spanias helomvending forsvant den kanskje viktigste allierte for den Polisarisk Front og saharawiene, og håpet om at verdenssamfunnet skal vende tilbake til en FN-organisert folkeavstemning for å avgjøre territoriets fremtid blir mindre og mindre. For de mange unge menneskene som har vokst opp og bor i en flyktningeleir uten pass og uten arbeidstillatelser, er krig mot Marokko en stadig mer tiltalende utvei, skal vi tro Riccardo Fabiano, som likevel understreker at den Polisariske Front ikke har militær kapasitet til å kjempe mot den marokkanske overmakten.

Med verdens øyne rettet mot Ukraine tikker det altså en bombe ved Europas sørlige grense som det kanskje ikke er så lurt å overse.