Kommentarer

Arbeid – fra rettighet til privat ansvar

I etterkrigs-Norge var det statens ansvar å sikre befolkningen både arbeid og trygd. I dag er 1800-tallets fordommer tilbake, om at arbeidsløshet er din egen feil og skyldes latskap og manglende moral.

Dette er en kommentar

Den gir uttrykk for debattforfatterens analyser og meninger.

Folketrygdloven, som ble vedtatt i 1966, skulle gi økonomisk trygghet selv om arbeidsinntekten ble borte. Den skulle gi hjelp til selvhjelp så alle kunne klare seg best mulig selv og helst forsørge seg med lønnsarbeid. Formålsparagrafen står der fortsatt, men stønadene er redusert, varigheten av ytelsene er kortet ned, og nåløyet er blitt trangere. Tanken bak endringene er at mindre trygghet «stimulerer til jobbsøking».

I mange år var det vanlig å se på arbeidsløshet som et samfunnsproblem. Staten måtte sikre folk arbeid, men også sørge for dem som ikke hadde arbeidsinntekt. Linja med å skaffe folk lønnsarbeid, ofte kalt «arbeidslinja», var sammen med «trygdelinja» to nødvendige sider av samme sak. De imøtekom det gamle arbeidsklassekravet: «arbeid – eller brød».

Men på 1990-tallet lanserte Arbeiderpartiet en ny sosialpolitikk som brøt med alt de tidligere hadde stått for. Den var basert på teorier om fattigdom og arbeidsløshet som ellers hadde vært typisk for overklassen. Problemet var at de arbeidsløse manglet «arbeidsmotivasjon» fordi de fikk for gode stønader. Brundtlands og Stoltenbergs regjeringer kuttet i stønadene. De brukte fortsatt betegnelsen «arbeidslinja», men ga ordet et helt annet innhold. Arbeid var ikke lenger en rettighet, men noe hver enkelt pliktet å skaffe seg. Den som ikke klarte det, kunne ikke forvente økonomisk trygghet: «Det må lønne seg å arbeide».

Et skrivebord, en PC, bøker, en leselampe

- Ordet «arbeidslinja» har fortsatt god klang blant folk, fordi de tror det betyr «rett til arbeid» slik det gjorde før kursendringen kom, skriver Ebba Wergeland.

Foto: Freddie Marriage/unsplash

Mange har enda ikke fått med seg hvor dramatisk dette politiske skiftet var. Ordet «arbeidslinja» har fortsatt god klang blant folk, fordi de tror det betyr «rett til arbeid» slik det gjorde før kursendringen kom. Oslos byrådsleder Raymond Johansen fortalte for eksempel journalistene i fjor sommer at han ville «styrke arbeidslinja». Han snakket åpenbart om den arbeidslinja som gjaldt før 1990: «Jeg mener velferdsstaten i tillegg til bare å tilby inntektssikring også bør tilby arbeid for dem som fortsatt har arbeidsevne og motivasjon for å jobbe.»

Den nye arbeidslinja er treffende blitt kalt «mistillitslinja». Velferdsmeldingen (Stortingsmelding nummer 35 1994–95) fra Brundtland-regjeringen sa at trygdene måtte utmåles slik at de stimulerte til jobbsøking. «Vi skal gjøre arbeid til førstevalg», sa Arbeiderpartiets sosialminister Hill-Marta Solberg. Som om folk flest foretrakk trygd hvis ikke regjeringen fikk dem på bedre tanker.

For å styrke den nye arbeidslinja ble trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten og sosialkontorene i 2006 samlet i den Nye Arbeids- og Velferdsetaten, Nav. Nav skulle «gjøre arbeid til førstevalg». Den underliggende forutsetningen var at trygdesøkerne var unnasluntrere. Det ble utarbeidet omfattende regler for kontroll og straffereaksjoner mot ugreie brukere. Nav var helt fra starten svært opptatt av misbruk. Forgjengeren Rikstrygdeverket kartla ikke bare klienters overforbruk, men også underforbruk av trygder. Underforbruk har ikke Nav vært opptatt av.

Det ble tidlig advart mot at maktkonsentrasjonen i Nav kunne svekke rettssikkerheten. Det var derfor en varslet skandale da det i 2019 ble kjent at Nav hadde praktisert tvilsom EØS-jus og overhørt alle innvendinger i årevis. Plutselig ble brutaliteten i Navs kontroll- og strafferegime synlig for alle. Uansett hva EØS-reglene måtte si, syntes nok mange det var oppsiktsvekkende strengt når en langtidssykmeldt kunne risikere fengsel for å ha reist utenlands uten tillatelse fra Nav. Uansett politisk farge hadde regjeringene prioritert effektiv forvaltning, bekjempelse av misbruk og reduksjon av trygdeeksport framfor å sikre enkeltpersoners rettigheter.

De sosialpolitiske reformene i Norge fulgte resten av Europa, med felles politiske prioriteringer, eller ganske enkelt felles klasseinteresser. Overalt blir det sagt at «det må lønne seg å arbeide». Men få tenker over budskapet bak. Det er ikke lønnene som skal opp, men stønadene til dem som ikke har arbeid, som skal kuttes. Budskapet er at stønadsmottakerne har det for godt til å ville arbeide. At det som virkelig lønner seg, er å arve, bekymrer ingen.

I sentrale sosialpolitiske dokumenter fra EU ble trygd og pensjon helt fra 1980-tallet omtalt som «produksjonsfaktorer» som kunne stimulere økonomien hvis de ble mer arbeidsgivervennlige. Regjeringene ble oppfordret til å utnytte den såkalte insentiv-strukturen i ordningene bedre, altså muligheten til å bruke trygdene til å styre arbeidskraftens atferd med «pisk og gulrot». Fra 1990-tallet fulgte Norge EU-rådene og gikk løs på folketrygdloven.

Europa har hentet fram igjen teoriene som styrte fattighjelpen på 1800-tallet. Stønadstilværelsen måtte gjøres så ussel at selv den tristeste jobben og den laveste lønna var mer fristende. Ellers ville ikke de fattige arbeide. I 1834 ble det gjengitt slik i en rapport om de engelske fattiglovene: «Den første og viktigste av alle betingelser […] er at den understøttedes stilling […] ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.»

Prinsippet bygde på overklassens fordommer om de fattige, ikke på kunnskap om problemene. Derfor ble arbeidsløsheten og nøden bare verre, og de dårlige erfaringene åpnet etter hvert for andre løsninger. Forskjellige former for trygd ga både bedre kår for de fattige og «revolusjonsforsikring» for overklassen. Men når arbeiderklassens interesser i dag er på vikende front igjen i Europa, dukker sannelig det gamle prinsippet opp igjen. Da arbeidsminister Hanne Bjurstrøm i 2011 skulle forklare hvordan Arbeiderpartiet ville bekjempe fattigdom, var det som å høre fattighjelpsekspertene fra 1834: «Det første (prinsippet) er at de økonomiske stønadene personen mottar skal være lavere enn de laveste lønningene i arbeidsmarkedet.»

Den nye arbeidslinja skal øke «arbeidskrafttilbudet». Det betyr ikke høyere sysselsetting, slik mange tror. Det såkalte arbeidskrafttilbudet omfatter både dem som er i arbeid og dem som søker arbeid. Hvis tilbudet av arbeidssøkere blir høyere enn etterspørselen etter arbeidskraft, fører det til arbeidsløshet og sosial dumping. Arbeidsmarkedet blir «kjøpers marked».

Det er lett å falle for Stoltenbergs og Solbergs oppfordring om å jobbe mer og lenger for å redde velferdsstaten, men ved å tilby mer arbeidskraft til kjøperne gjør vi det motsatte. Vi må ikke øke arbeidskrafttilbudet så lenge unge går uten arbeid eller må ta til takke med midlertidig ansettelse. Stoltenberg og Solberg er heller ikke troverdige når de sier at vi må stå i jobb til vi er over 70. Hvis det virkelig var viktig, ville selvfølgelig arbeidsforholdene blitt lagt til rette for det. Det er de ikke i dag. Det er stort sett bare professorer, hotellkonger og liknende heldige grupper som er yrkesaktive i så høy alder.

(..) Det såkalte arbeidskrafttilbudet omfatter både dem som er i arbeid og dem som søker arbeid. Hvis tilbudet av arbeidssøkere blir høyere enn etterspørselen etter arbeidskraft, fører det til arbeidsløshet og sosial dumping. Arbeidsmarkedet blir «kjøpers marked».

Chr. Holtermann Knudsen (1845–1929) var med da Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887. Han ville mislikt partifelle Stoltenbergs oppfordring til å jobbe mer og lenger. Knudsen ville rasjonere arbeidskraften, for arbeiderklassen var ikke tjent med at det oppsto et overskudd: «Denne Reservearmé (de fattigunderstøttede Arbeidsledige) … er kun til Fordel for de Herrer Fabrikanter og Mestre, som ved Hjælp deraf kan holde Lønnen nede og den lange Arbeidstid oppe.»

Gamle dagers fattigkasse tilbød billig arbeidskraft. Den som krevde tarifflønn, mistet fattighjelpen. Nav tilbyr også billig arbeidskraft. De som ikke «samarbeider», mister stønaden. Nav-klienter på arbeidsmarkedstiltak kan ufrivillig konkurrere ut dem som er i jobb med tarifflønn, særlig der stillingene er utrygge med mye midlertidighet og tilkalling.

Riktignok sier forskriften at tiltaksplasser ikke skal fortrenge ordinær arbeidskraft, men hvordan kontrollerer Nav det?

Norge har hatt mindre diskusjon om den nye arbeidslinja enn andre land. Fordi arbeiderpartiledelsen gikk i spissen for kursendringen, ble LO-ledelsen passivisert. Sykelønna var unntaket. Full lønn fra første dag bryter fullstendig med den nye arbeidslinja, likevel har ordningen overlevd. LO og andre arbeidstakerorganisasjoner kunne ha stanset kutt på andre områder også.

Etter at Høyre overtok regjeringsmakten og Arbeidsdepartementet i 2013, er kritikken av arbeidslinja blitt sterkere. Mange gjenkjenner den som Høyre-politikk, og tror det er Høyre og Frp som har funnet på det hele. Blant dem er Arbeiderpartiets arbeidspolitiske talsperson Rigmor Aasrud. Da Høyre i forslaget til nytt partiprogram ville stramme inn på trygdeytelsene og «sørge for at summen av sosiale ytelser ikke overstiger arbeidsinntekt, slik at det lønner seg å jobbe», mente hun at det var et eksempel på hvordan høyresida tenker. «De tror at bare folk får mindre utbetalt, blir du mer motivert til ikke å være trygdemottaker. Det er helt feil.»

Det har hun selvsagt rett i. Og det er bra at hun mener det. Men som minister i Stoltenbergs regjering protesterte hun aldri offentlig når de kuttet i stønadene «for å gjøre arbeid til førstevalg».

På Arbeiderpartiets landsmøte i 2017 foreslo partiledelsen ved Hadia Tajik å kutte arbeidsavklaringspengene til ungdom for å få dem i arbeid. De fikk flertallet i salen mot seg, men det ble ikke sagt noe kritisk om den nye arbeidslinja. Flertallet mente bare at det å ta penger fra dem som alt hadde lite, for å få dem i arbeid, ikke var ikke partiet verdig.

Etter tiår med den nye arbeidslinja kan noen og enhver komme i skade for å ville motivere folk til arbeid ved å gjøre dem fattigere. «Venstresida» foreslår faktisk å gjøre det når de går inn for å fjerne kontantstøtten. Hensikten er god, det skal bedre integreringen av minoritetsspråklige kvinner. Men har ikke «venstresida» andre og bedre veier til integrering av kvinner i arbeidslivet?

Den nye arbeidslinja gjelder bare for «de andre». Ingen tror vel at de selv trenger dårlig økonomi for å få «arbeidsmotivasjon». Dette ble fint demonstrert da Stortinget i 2016 behandlet reglene for etterlønn til stortingsrepresentanter, altså til seg selv.

Flertallet vedtok at når noen hadde særlig store vansker med å finne egnet jobb, kunne etterlønnsperioden forlenges fra ett til to år. Journalister skrev opprørt at det var brudd på arbeidslinja. Men stortingsvedtaket var erfaringsbasert og realistisk. Alle kan trenge tid for å finne egnet arbeid. Det eneste Stortinget burde vært kritisert for, var at de ikke gjorde ordningen gjeldende for alle.

Brutaliteten i Nav-systemet blir bare synlig når mange rammes samtidig. Tabber og pandemi har bidratt til mer innsyn i Navs ordninger. Nå kommer det krav om bedre rutiner og sterkere rettssikkerhetsgarantier for klientene. Men Navs grunnproblem er større. Stortingsflertallet har bestemt at hovedmetoden for å få folk ut av fattigdom, er å «stimulere til jobbsøking» ved å gjøre dem enda fattigere. Så lenge Nav må følge dette prinsippet, vil det stadig bli brutale møter med klientene.

Det blir ikke bedre før arbeidsløshet igjen blir forstått som et systemproblem og ikke som et spørsmål om manglende arbeidsmoral. De som ikke får arbeidsinntekt, må få rett til stønader som gjør det mulig å leve et fullverdig liv likevel. Det er nødvendig å reversere endringene i Folketrygdloven. Først da kan trygden brukes slik den var ment, og gi hjelp til selvhjelp.

 

En lengre versjon av artikkelen ble publisert i Gnist nr. 4, 2020