Kommentarer

Dyktige embetsverk i maktens korridorer?

Det gjentar seg ved hvert skifte av statsråder: Den avgående statsråd priser embetsverket som fantastisk dyktige. Et vakkert ritual vil de fleste mene. Men stemmer det alltid i praksis?

Dette er en kommentar

Den gir uttrykk for debattforfatterens analyser og meninger.

Folk er ofte rekruttert nettopp ut fra dyktighet, med gode eksamenspapirer, og de jobber gjerne lenge i stillingene sine. Selvsagt behersker man da saksfeltet godt, og langt bedre enn helt nyutnevnte, ferske statsråder. Statsrådene kan sammenliknes med det nyfødte barnet, prisgitt god omsorg fra mor og omgivelsene, og de vil gjerne gjøre et godt inntrykk helt fra starten av. Da sitter karakteristikkene og superlativene gjerne løst. Trolig er det et element av vinn-vinn her også: Håpefulle rådgivere, mellomledere og andre medarbeidere har sikkert et iboende behov for å bli sett og få selvfølelsen styrket. Samtidig ligger det kanskje en fare her: Kan vårt behov for å opprettholde og styrke selvfølelsen spille oss et puss? Er vi virkelig så gode?

Uklar rolleforståelse

Noen anekdotiske bevis på kulturen i departementet, fritt etter hukommelsen:

En svært kjent og i sitt departement spesielt populær ex-statsråd jeg ble godt kjent med, betrodde meg hvor håpløst uheldig vedkommende hadde vært med utnevnelsen av en kritisk departementsleder. Dette, forklarte statsråden, hadde forkludret gjennomføringen av forestående, viktige reformer.

En annen statsråd var eksplisitt på hvor krevende det var å få embetsverket til å forstå at det faktisk var deres rolle å være sekretariat for statsråden. De manglet den grunnleggende rolleforståelsen rundt hvem som faktisk var sjefen, og dermed var den som skulle stake ut retningen for hvordan politikkområdet skulle reformeres.

Et tredje, helt ferskt eksempel fra mediene knyttet til valgkampen, gjaldt ministeren som hadde bedt embetsverket holde tilbake en kritisk rapport til etter valget. Det ble en aldri så liten skandale ut av det. Enkelte jurister mente det kunne være snakk om en ulovlighet. Embetsverket gjorde sikkert som de var bedt om. Kontrollspørsmålet blir dermed om det samme embetsverket på en tydelig måte hadde rådet ministeren til faktisk å frigi rapporten. Det er et interessant svar offentligheten aldri vil få svar på. Det er grenser for hva den gravende journalistikken, også kalt “den fjerde statsmakt” klarer å framskaffe.

Et fjerde og siste eksempel: En allment respektert medarbeider avslørte et grovt tilfelle av korrupsjon i sin etat. Det gjaldt et uomtvistelig misbruk av offentlige midler, senere publisert i form av en artikkel i et anerkjent internasjonalt tidsskrift. Mandatet fra politisk ledelse var (selvsagt) nulltoleranse for slik handlinger. Alle avvik skulle slås ned på. Det ble det ikke. Avdelingslederen til vedkommende dysset saken fullstendig ned, i harmoniens navn. Vedkommende betrodde saksbehandler fikk ingen forfremmelse.

Om skribenten: :

Tor Erik Gjerde er mangeårig tidligere medarbeider i Norad, UD, og med tett kontakt til andre departementer og underliggende virksomheter. E-post: tor.e.gjerde@outlook.com

Harmoni eller sannhet?

Nok med anekdoter, over til det strukturelle, nemlig den fremste av alle iboende spenninger, motsetningen mellom lojalitet og falsk harmoni. “Fred er ei det beste, men at man noget vil”, sa Bjørnson. “Jeg elsker konflikt, for det motsatte er møll”, sa en kjent politiker en gang. Slike budskap burde nok hentes fram innimellom og reflekteres over, i departementenes og institusjonenes indre liv. Prisen for harmoni vil nemlig gjerne være at sannheten ikke når fram. Ved flere statsrådsskifter har påtroppende minister tydelig uttrykt at viktige, alternative synspunkter hos embetsverket må komme fram. Embetsverket oppfordres altså til å analysere ulike alternativer, og å trekke fram problematiske elementer ved endelige anbefalinger. Så er spørsmålet om disse gode intensjonene blir fulgt opp i praksis. Motkreftene er store. Kan det tenkes at harmoni likevel har en tendens til å trumfe kritisk analyse, slik at møllen trives?

Det vil ofte være ubehagelig i en hektisk departementshverdag å hente fram kritiske spørsmål. Ikke minst fordi det fins klare koblinger mellom å innordne seg og å oppnå privilegier og lønn. Det er sjelden at de medarbeiderne som er kjent for sin evne til å stille kritiske spørsmål og varsle om kritikkverdige forhold internt, er de som får uttelling når lønnstillegg og forfremmelser skal fordeles.

Så, hva har jeg ønsket å formidle med denne teksten?

Kun det enkle budskapet at de kreftene som opprettholder den falske og overflatiske harmonien i departementene, og sikkert i mange andre virksomheter, erkjennes, tydeliggjøres og bekjempes. Det krever virkelig gode embetsverk.

Noen som kjenner seg igjen?