Kommentar

Moderne pengeteori: Grønn ny giv

Hvis statens utgifter ikke egentlig er begrenset, hvorfor kan vi ikke bare skape pengene som trengs for å gjennomføre en bærekraftig omstilling av økonomien?

Moderne pengeteori:

I forrige del av denne serien introduserte vi moderne pengeteori – også kalt moderne monetær teori (MMT), eller Modern Money Theory på engelsk. Dette er en deskriptiv teori som beskriver hvordan dagens pengesystem faktisk fungerer, som blant annet konkluderer med at staten ikke kan gå tom for penger, siden den har monopol på sin egen valuta. Nå skal vi se nærmere på hva dette betyr i praksis, og hvordan forslaget om en Green New Deal henger sammen med MMT.

Innsiktene fra MMT snur opp-ned på spørsmål om statlig pengebruk, siden staten lager sine egne penger og ikke kan gå konkurs – så fremt den har selvstendighet i pengepolitikken, inndrar skatt i valutaen sin og har gjeld i samme valuta.

Grønn ny giv, eller Green New Deal (GND) på engelsk, er en fellesbetegnelse på politikkforslag om statlig pengebruk for å akselerere den bærekraftige omstillingen av samfunnet. Slike forslag har de siste årene blitt fremmet blant annet av demokratene i USA og SV i Norge – og til og med EU er på ballen og har laget en European Green Deal. De ulike forslagene er forskjellige i innhold, men har det til felles at formålet er å framskynde «det grønne skiftet» ved statlige investeringer. Tanken er at staten kan skape pengene vi trenger i dag, for å investere i et bedre klima i morgen

Ideen om en Grønn ny giv er hentet fra 1930-tallet og Roosevelts The New Deal. New Deal- programmene var storstilte finanspolitiske satsninger som ble satt i gang av Roosevelt under den store depresjonen på 30-tallet. Dette var statlige prosjekter og investeringer finansiert ved underskudd på statsbudsjettet, med mål om å sette folk i arbeid for å få økonomien i gang.

I praksis trykte staten simpelthen de pengene den trengte for å finansiere prosjektene. Dette kunne Roosevelt gjøre fordi han løsrev den amerikanske valutaen fra gullstandarden, på samme måte som dagens valutaer også er såkalte fiatpenger. La oss se litt nærmere på hva penger er i dag, og hvordan dette henger sammen med The New Deal.

Hva er penger i dag?

Penger forandrer seg med tiden, og vil fortsette å endre seg i takt med teknologiske framskritt og politiske endringer. I dag har de fleste land såkalte fiat-penger. Ordet fiat kommer fra latin og betyr la det skje. Fiat-penger er valuta som ikke har iboende verdi, og som ikke er knyttet til noe av verdi. Det betyr at tilbudet av disse pengene ikke er reelt begrenset: vi kan i prinsippet knipse penger ut av løse lufta dersom vi bestemmer det.

Pengene simpelthen blir til, hvis vi lar det skje.

Gjennom historien har penger ofte vært laget av verdifulle metaller, som sølv og gull. Under gullstandarden lagde man valuta av billigere materialer og knyttet disse med en fast pris til gull. Det er det som skiller det moderne pengesystemets fiatpenger fra verdibaserte pengesystemer som gullstandarden – da pengemengden var bundet av et lands beholdning av gull.

Fordi den norske kronen hadde en fast pris i gull, var tilbudet av norske kroner begrenset av sentralbankens beholdning av dette edle metallet. Dermed kunne staten på sett og vis gå tom for penger – dersom den gikk «tom» for gull.

De fleste land måtte gi opp gullstandarden under første verdenskrig, og så igjen på 30-tallet, for at staten skulle kunne trykke penger til å finansiere utgiftene sine.

USA var det første landet som løsrev seg fra gullet for å komme seg ut av depresjonen. Da Roosevelt vant valget i 1933 vraket han gullstandarden og åpnet dermed det finanspolitiske handlingsrommet slik at det ble mulig å kjøre keynesiansk motkonjunkturpolitikk. Det vil si at man lar staten gå i underskudd på budsjettet, for å finansiere prosjekter som setter folk i arbeid, for å få hjulene i økonomien i gang.

Det var altså overgangen til fiatpenger som muliggjorde The New Deal.

Utfordringen til et program for en grønn ny giv blir å finne de gode tiltakene og prosjektene, som faktisk bidrar til økt velstand i morgen – enten det er et bedre miljø, økt produktivitet, eller noe annet som gjør at framtidens velferd øker. Det er dette som burde være kriteriet for statlig pengebruk, hvor mye investeringen kaster av seg i framtiden.

Oppskrift på en grønn ny giv

Dersom vi skal oppfylle målet om å begrense global oppvarming til under to grader celsius, trenger vi storstilte investeringer i fornybar energi og grønn infrastruktur. Tilhengerne av en Grønn ny giv ønsker seg altså statlig finansierte planer, for å nå de målene vi har satt oss om lav arbeidsledighet samtidig som vi bygger veien til lavutslipssamfunnet. Begge deler er mulig.

MMT forteller oss at hvis vi klarer å finne teknologisk gjennomførbare prosjekter som gjør at vi når de målene vi har satt oss som samfunn, og vi har ressursene til å gjennomføre disse prosjektene, da er ikke finansieringen et problem. Pengene finnes. Spørsmålet er om vi har ressursene til å gjennomføre dem: har vi nok arbeidskraft og materialer? Har vi teknologien?

Prinsippene som ligger bak grønn ny giv kan benyttes til å oppnå et hvilket som helst mål. Hvis vi ville sikre alle barn i verden skolegang, så kunne vi ha foreslått et undervisningsprogram finansiert av statlig pengebruk. Spørsmålet er nemlig ikke hvor mye det koster, men hvor mye ressurser vi har tilgjengelig. Har vi nok lærere til å undervise alle verdens barn? Dersom vi prøver å ansette flere lærere enn det finnes i verden, og bare kaster penger på problemet – så vil vi få et problem med inflasjon.

Utfordringen til et program for en grønn ny giv blir å finne de gode tiltakene og prosjektene, som faktisk bidrar til økt velstand i morgen – enten det er et bedre miljø, økt produktivitet, eller noe annet som gjør at framtidens velferd øker. Det er dette som burde være kriteriet for statlig pengebruk, hvor mye investeringen kaster av seg i framtiden.

Oljeplattform i Nordsjøen

Når vi en gang skal fase ut petroleumsindustrien vil arbeidsledigheten i disse sektorene øke. Denne ledigheten kan vi enkelt «absorbere» ved å sette i gang statlig finansierte prosjekter, for eksempel innen grønn hydrogen, sier Marie Storli.

Foto: Jan Rune Smenes/Pexels

Morgendagen

Det beste med en grønn ny giv er at man kan slå flere fluer i en smekk. Vi kan begrense klimaendringene og andre miljøødeleggelser, samtidig som vi stimulerer økonomien og motvirker økende arbeidsledighet og økende økonomisk ulikhet.

Baksiden av denne medaljen er at vi må ha noe arbeidsledighet for at dette skal fungere. Dersom vi ikke har ledig arbeidskraft, vil økt statlig pengebruk bare presse opp lønningene og gi økt inflasjon. Men i perioder med høy ledighet kan staten bruke penger for å ansette flere og investere i energi- og ressurseffektivitet.

Koronakrisa ga økt arbeidsledighet i mange land, og trekkes derfor fram som en mulighet til å investere i en bærekraftig framtid. Her til lands er imidlertid arbeidsledigheten lav. Men når vi en gang skal fase ut petroleumsindustrien vil arbeidsledigheten i disse sektorene øke. Denne ledigheten kan vi enkelt «absorbere» ved å sette i gang statlig finansierte prosjekter, for eksempel innen grønn hydrogen.

Så, når noen sier at vi ikke kan avvikle oljeindustrien i Norge bør du være på vakt! Det som heller er sant er at vi kanskje ikke kan få i pose og sekk – vi må sannsynligvis velge mellom å investere stort i framtidas næringer og å bevare petroleumsnæringen!