Kommentarer

Har vi råd til velferdsstaten?

Vi får stadig høre av ikke har råd til velferdsstaten. Men det ensidige fokuset på kostnader i kroner og øre, gjør at samtalen bærer galt av sted. Vi har nok ressurser og rikdom til å berge velferdsstaten. Vi må heller snakke om hva slags samfunn vi ønsker oss.

Dette er en kommentar

Den gir uttrykk for debattforfatterens analyser og meninger.

Et hovedmål for en hvilken som helst velferdspolitikk må være at vi skal ha gode materielle vilkår i livene våre. En bærekraftig velferdspolitikk må videre sikre at “vi” omfatter det brede lag av samfunnet, samt fremtidige generasjoner. Statlige investeringer, offentlige tjenester og velferdsstaten i sin helhet er ikke mål i seg selv, men nødvendige deler av det overordnede politiske målet. Den har riktignok vist seg å være det beste middelet for å sikre likhet, trygghet og velstandsløft siden begynnelsen av etterkrigstiden. Samtidig blir velferdsstaten stadig utfordret – både i utlandet og i Norge. Økende offentlig budsjetter, flere unge på uføretrygd og en stadig aldrende befolkning kompliserer ideen om hva vi faktisk kan finansiere. Det har ført til at mange har hevdet at velferdsstaten har blitt for stor og dyr.

I krisetider har ofte velferdsstaten, og store offentlig budsjetter, blitt sett på som en luksus man ikke kan ta seg råd til. Dette var svært tydelig etter finanskrisen, da mange europeiske land førte en aggressiv kuttpolitikk for å demme opp for store økonomiske tap. Dette viste seg å være fullstendig feilslått. Store kutt førte til en drastisk reduksjon i etterspørselen i økonomiene, og kuttene rammet svært skjevt. Trygdeordninger, helsetjenester og utdanningsbudsjetter blødde i land som Hellas, Spania og Storbritannia. I ettertid har de fleste økonomer konkludert med at den kraftige kuttpolitikken var feil medisin for økonomier i dyp krise, noe som heldigvis har resultert i en helt motsatt politikk under den pågående pandemien.

Selv om velferdsstatens rolle blir tydeligere under krisetider, er velferdsstatens bidrag til en jevn og lik velstandsvekst i det lange løp den største bragden. Her er det også andre spilleregler som gjelder. I krisetider kan vi tillate oss å gjøre «hva enn som skal til», men på lang sikt er det noen begrensinger som blir vanskeligere å overskride.

Et vanlig mål på en velferdsstats bærekraft, er hvor raskt de offentlige budsjettene vokser i forhold til økonomien som helhet. Hvis statens utgifter vokser for fort, må man stadig tappe et fond eller ta opp ny statsgjeld. I verste fall vil man få et alvorlig gjeldsproblem, og som ytterste konsekvens, en økonomisk krise. Man må derfor «live within one’s means», vi kan ikke bruke mer enn vi tjener i det lange løp. Men kan den norske stat, som kan trykke sine egne penger, egentlig gå tom for kroner? Er det i hele tatt mulig å bli blakk av for mye velferd?

Den rådende oppfatning om myndighetenes pengebruk, er at den skal forstås slik man forstår budsjettet til en husholdning. Et budsjettunderskudd må finansieres med ekstra tilskudd, enten i form av lån eller tidligere oppsparte midler. Om man fører et budsjettunderskudd over for lang tid vil sparebøssen gå tom, eller gjeldsbelastningen bli uutholdelig.

I The Deficit Myth skriver økonom Stephanie Kelton om hvordan vi må slutte å forstå myndighetene som en husholdning. For det første er analogien til en husholdning brutt fra første stund. I motsetning til oss, bruker nemlig myndighetene penger før de har fått utgiftene sine finansiert. Det er som om vi hadde kjøpt bolig, og først etterpå sikret oss et boliglån. Hvordan kan staten gjøre dette? Jo, i kraft av å ha et monopol på sin egen valuta, skaper staten penger til å kjøpe varer og tjenester, og først etterpå blir disse pengene hentet inn igjen i form av skatter og avgifter. I tillegg blir underskuddet, altså restbeløpet som staten ikke fikk inn over skatteseddelen, finansiert med statsgjeld eller fondsreserver. Men Stephanie Kelton hevder at denne gjelden ikke er en reell begrensning i seg selv. Det er faktisk helt frivillig at myndighetene tar opp gjeld for å finansiere underskuddet. I teorien kunne vi ha sløyfet både utenlandsgjelden og skattene, for det er ikke pengene som setter den faktiske grensen for myndighetenes forbruk og investeringer. Det er tilgangen vi har på produktive ressurser som hindrer staten i å bruke så mye midler den skulle ønske.

Om staten putter for store pengemengder inn i økonomien, vil det etter hvert blir for mye penger i omløp i forhold til faktiske varer og tjenester. Som en konsekvens stiger prisene, og vi opplever inflasjon. For stor inflasjon er noe vi helst vil unngå, fordi det betyr at pengene vi får som lønn gir oss mindre varer og tjenester. Vi blir fattigere. Det er denne begrensningen staten står overfor.

En trikk som kjører gjennom Oslo sentrum

- Om staten putter for store pengemengder inn i økonomien, vil det etter hvert blir for mye penger i omløp i forhold til faktiske varer og tjenester. Som en konsekvens stiger prisene, og vi opplever inflasjon, skriver Fullman.

Foto: Gunnar Ridderstrom/unsplash

Den langsiktige bærekraften til velferdsstaten trues altså ikke av at vi går tom for penger, men at vi ikke har mer produktive ressurser å bruke penger på. Prislappen er derfor ikke så interessant i seg selv. Dette blir særlig synliggjort i krisetider, som ofte kjennetegnes av mangel på penger, samtidig som arbeidsledigheten er høy og det er mye ledige ressurser i økonomien. Da er det farlig å la seg begrense av tilgangen på penger.

Debatten om velferdsstaten bygger på en utdatert idé om hva vi har råd til. Det begrenser evnen vår til å løfte blikket og å føre de riktige samtalene. Om vi for eksempel skal ha en stadig økning i privat forbruk, blir det mindre ressurser til velferdstjenester.

På lengre sikt er det flere skjær i sjøen. Velferdsstaten vil utvilsomt kreve harde prioriteringer av økonomiens ressurser. En eskalerende eldrebølge er spesielt utfordrende i et land som kjennetegnes av lav arbeidsledighet, og dermed få ledige hender i arbeidsmarkedet. Denne knappheten gjør det viktigere å spørre hva slags samfunn vi ønsker oss, heller enn hva prisen blir i kroner og ører. Vi har nok ressurser til å ta vare på de eldre og syke, bygge ny infrastruktur og til og med kutte klimautslipp. Men mest sannsynlig ikke samtidig som vi får stadig finere el-biler, romsligere hus og flere restaurantbesøk.

I tillegg er ikke velferdsstaten bare et ressurssluk. Den er også en bidragsyter til bedre allokering av arbeidskraft. Sysselsettingsutvalget rapport fra i år viser til tall som sier at rundt 6 prosent av jobbene i Norge har høy risiko for å bli automatisert. Samtidig vil hele 30 prosent av norske arbeidsplasser gjennomgå store forandringer. Som følge av teknologisk utvikling vil nye oppgaver oppstå raskere og rutineoppgaver vil i større grad forsvinne. Et arbeidsmarked med stadig nye og skiftende kompetansebehov krever også en arbeidsstyrke som kan omstille seg. Gjennom gode utdanningsmuligheter for alle, kan vi hindre utenforskap og unngå at vår viktigste ressurs – arbeiderne – ikke blir den tapende part. Det er rett og slett deler av velferdsstaten vi ikke har råd til å kutte.

Jeg argumenter ikke her for en gratis lunsj. Vi kan ikke trykke oss til velstand, men vi kan få et klarere perspektiv på hvilke begrensinger som faktisk finnes i økonomien vår. Penger er ikke en av dem, men produktive ressurser er definitivt det. Pensjonsordninger, trygdeytelser og skolegang vil ikke plutselig måtte kuttes fordi staten ikke lenger kan betale regningene. Men vi må spørre oss selv hva vi vil oppnå med bruken av naturressursene, kapitalen, men først og fremst arbeidstimene våre. Om vi stadig forbruker mer, blir det færre ressurser til en stor og solid velferdsstat. Hva vi ønsker å prioritere er opp til oss.