Kommentar

Hva om det er normalen som er krisen?

«Vi skal tilbake til normalen en dag» sier politikere for å motivere befolkningen til å holde ut mer pandemi. Men hvilken normal er det vi skal tilbake til?

Når en krise oppstår, vil det alltid pågå kamper om historiefortellingen rundt den, om å tilegne seg makt under og etterpå, om å tjene på krisen, og om å komme best mulig ut av den. Midt i alt kaoset som oppstår i en krise må vi holde hodet kaldt og la flomlyset pandemien kastet på verdens sårbare, på ulikhet, på vinnere og tapere, ikke slukne hen når Covid-19 dabber av.

Det er ikke til å komme utenom at vi som samfunn utfordres på noen kjempestore spørsmål når vi skal ut av den pandemiske unormalen.

Spørsmål som:

Hva om det er normalen som skapte denne unormalen i utgangspunktet?

Hva om det er normalen som er selve krisen?

Hva om misforholdet mellom mennesker og natur er et resultat av en verdensøkonomi som kommanderer vekst på bekostning av mennesker og natur?

Hva om grunnen til at så mange sliter økonomisk, mister jobber og er ensomme under nedstengningene verden over, er at så mange allerede var i berøring med dette før viruset, og at livsvilkårene kun forsterkes av pandemien?

Hva om å gå tilbake til normalen bare er oppskriften på enda flere kriser: I naturen, i økonomien, i menneskene?

 

En familie på tre som spiser og drikker

Stalsberg skriver at noe av det vi savner er å treffe familien rundt et trangt bord.

Foto: Pablo-Merchan/unsplash

Vi må forstå tre ting om normalen.

Vi må skille epler og pærer og syltetøy. Vi må forstå at det ikke finnes én type normal, men flere parallelle normaler. En må vi kreve tilbake. En vi må håpe vi aldri ser returen av. Og en som er en merkelig blanding av begge to, og som krever at vi tenker nytt og litt smertefullt omstiller oss fra.

Den første normalen vi savner, som å treffe familie rundt et trangt bord, som å slippe munnbind på buss, som å slippe hissige og redde medmennesker på butikken, som å kunne dele en bolle potetgull med bestemor uten å være redd for at hun skal dø, som å ta for gitt at ungen skal på skolen hver dag. Vi skal ikke vende oss til unormalen som er restriksjoner, nedstengninger, konkurser, og instrukser på hvordan vi skal leve sosialt, at vi skal oppholde oss en meter eller to fra medmennesker, eller oppleve å bli politianmeldt på grunn av et festlig lag. Vi skal så klart respektere forbud, påbud, avstand, anti-bac, og skal gjøre som vi blir fortalt, fordi vi er midt i en alvorlig og virkelig pandemi. Men vi skal aldri akseptere slike inngripende tiltak annet enn som en ekstraordinær midlertidighet.

Den andre normalen er den vi ikke bør lengte tilbake til. Det er den normalen jeg skrev om i 2019, i boken Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur. Det er den nyliberale normalen, som tillater at markedskreftene krever, og får tilrettelagt av våre folkevalgte, en stadig større del av samfunnet vårt. Det er en normal som i det store og hele er i ferd med å ødelegge selve livsgrunnlaget til oss mennesker og alt annet levende, ved å ta knekken på regnskog, på artsmangfold, på hav, på myrer, på økologiske systemer, fordi denne normalen etterstreber evig økonomisk vekst. Å fortsette med «stø kurs» som før, er å fortsette inn i stadig nye kriser.

Så er det en tredje normal, som er mer komplisert, og som er hverdagslivet vårt sin normal, iblandet storpolitikkens normal. Det er gjøremål, tenkemåter, forbruksmønstre, bevegelsesmønstre, som vi har vokst opp inni, og som kjennes så naturlig, og normalt, at vi ikke kan forestille oss hverdagene uten. Det mest åpenbare eksemplet i vår del av verden, er det å reise ofte og billig – med fly. Et annet eksempel er forbruk. Forbruk av alt. Hvor ofte skal vi bytte ut kjøkken? Hvor mange ting skal vi eie, lagre, og kaste?

Men det er paradoksalt og underlig alt sammen. For det økonomiske øko-systemet vi er viklet inn i er sånn: Hvis vi er klimavennlige og syr klær selv, for eksempel, risikerer tekstilarbeidere i andre land å stå uten den lille inntekten de tross alt har. De kan ikke bare velge en annen jobb, hvis det ikke er andre jobber å velge. Vår verden av i dag er full av slike paradokser, for i kapitalismen er slike eksempler endeløse, nettopp fordi dette er kapitalismen: Vi må forbruke, reise, eie, helst mer, hele tiden, for at andre mennesker andre steder, skal ha noe å leve av, og for at den store uangripelige økonomien går rundt. Selv om dette systemet i bunn og grunn ødelegger både mennesker og natur, så evner vi så langt ikke å stoppe det. Noen vil til og med dure på som før, med åpne øyne. Og vi kan lett la oss forføre, slitne og leie som vi er, desperate etter å få fart på livet igjen.

- Midt i alt kaoset som oppstår i en krise må vi holde hodet kaldt og la flomlyset pandemien kastet på verdens sårbare, på ulikhet, på vinnere og tapere, ikke slukne hen når Covid-19 dabber av.

Men pass på. For nå skal mye handle om arbeidsplasser. Om å «få økonomien i gang»! Industri og næringsliv på plass! Vi skal ikke se bort ifra at den påståtte «dugnaden» – som den jo aldri var – fortsetter også etter pandemien.

Vi trenger ikke se lenger enn til norske forhold.

«De siste årene har vern fått gå foran vekst med hensyn til mineralnæringen, havbruksnæringen, vannkraft, vindkraft og oljenæringen. Nå har vi ikke den luksusen lenger» sa Høyres programkomité-leder Linda Hofstad Helleland tidligere i 2020.

Les det såkalte veikartet for en fremtidig velferdsstat, Neste Trekk, fra NHO fra september 2020: Her styres vi mot mer privatisering av offentlige goder. I rapporten lanserer arbeidsgiverforeningen kutt i velferdsgoder, flere midlertidige ansettelser og økt privatisering.

«Nyliberalisme er innbakt i NHO sitt ’tilsynelatende tilforlatelige opus for fremtiden», skriver Eli Moen, tidligere professor ved BI i Klassekampen etter lanseringen.

Vi ser at både Kina og USA har lettet på miljøreguleringer for å sette fart på økonomien etter pandemien. Brasil utnytter pandemien for å kunne hugge ned mer regnskog. Urfolk kjemper imot overgrep verden over, mens vi alle er for opptatte av pandemi, for å redde eget livsgrunnlag.

Pandemien gir oss om ikke annet et mulighetsrom til å være ærlige. Gjennom å snakke mer ærlig om den første normalen vil vi forstå hvor avhengige vi er av hverandre og det sosiale livet. Gjennom å snakke åpent om den andre normalen, vil vi bli mer bevisste virkeligheten vi lever i, og hva slags ideologisk lest den er bygget over. Gjennom å snakke modig om den tredje normalen, vil vi kunne finne nye løsninger og kimen til forandring. Alt dette kan gjøre oss til mer hele mennesker, og koble oss på igjen på hverandre, politikken, naturen og vårt eget indre kaos. Mange av levemåtene våre i moderne tid er unormale, frakoblet, fremmedgjort og ikke i tråd med mye som er helt naturlig, i den opprinnelige betydningen av ordet. Jeg mistenker at vi kan komme til å finne mye glede og ro i alt dette, hvis vi evner å komme dit.