Kommentarer

Moderne pengeteori: Staten kan skape penger

I den tredje delen av serien om Moderne pengeteori ser vi nærmere på statens evne til å skape penger, og hva som begrenser den.

Dette er en kommentar

Den gir uttrykk for debattforfatterens analyser og meninger.

Moderne pengeteori::

Første del i denne serien om Moderne pengeteori (også kalt MMT) introduserte aktørene i pengesystemet. Vi har oss som ‘bruker penger’, og må tjene penger for å bruke penger. Og så har vi stater og banker, som ‘skaper penger’. Andre del så på forslagene om en statlig finansiert Green New Deal.

I dag har vi det som kalles fiat-penger, altså at pengene er uten reell verdi og derfor ikke er underlagt noen reell begrensning. Staten kan derfor skape de pengene den ønsker. Paradoksalt nok har hvordan vi tenker rundt penger likevel ikke forandret seg. Vi snakker fortsatt om penger som om de var en begrenset ressurs; som om de var laget av, eller knyttet til, gull.

Men staten trenger ikke å spare penger for å kunne bruke dem. Når staten bruker penger, så skapes det penger.

Hvis staten er monetært selvstendig så kan den ikke gå tom for penger. Det er ingen grenser for hvor mange norske kroner Norges Bank kan skape. Derfor er det heller ingen grenser for hvor mye den norske staten kan bruke.

Vi snakker gjerne som om myndighetene må ta inn skatt for å kunne betale for ting. Men slik er det ikke, sier MMT. For det første må ikke staten finansiere utgiftene sine – selv om det ikke betyr at skatt er uviktig, som vi skal komme tilbake til. For det andre må staten bruke penger inn i økonomien for at vi som borgere skal ha «penger å bruke». Litt på samme måte som når man spiller monopol: banken deler ut pengene før spillet kan begynne. Man kan dermed si at staten må bruke penger, for at det skal finnes penger i økonomien, slik at vi skal ha noe å betale skatt av.

Staten skaper pengene

Staten gir grunnlag for pengevesenet og pengenes verdi. Hvis Stortinget vedtar å bruke mer penger til neste år, så øker underskuddet på budsjettbalansen, og beløpet vi trekker fra oljefondet øker. Her selger vi eiendeler til et beløp tilsvarende underskuddet, og så skapes det penger på statens konto i Norges Bank.

Pengene brukes inn i økonomien, og noe trekkes tilbake gjennom skatter og avgifter. For eksempel bruker staten penger på å lønne lærere, og da trekkes det først inntektsskatt før pengene kommer inn på lærerens konto. Deretter går en av disse lærerne på butikken og handler, her trekkes det merverdiavgift. Noe av pengene som butikken tjener går til å lønne de som jobber der, og så trekkes det skatt igjen. Og så videre og så videre.

Skatter gjør at det blir mindre penger tilgjengelig for privat forbruk. På den måten kan skatter brukes til å regulere prisstigningen, ifølge MMT. Skatter spiller altså en viktig rolle, men det er ikke hovedsakelig for å finansiere forbruk.

Betyr det at staten kan bruke så mye penger den vil? På sett og vis er svaret ja. Staten kan bruke så mye penger den bare vil, men dersom det skapes for mye penger i økonomien kan dette lede til prisstigning, eller inflasjon.

Ressurstilgangen i økonomien er begrenset, og det er dette som begrenser pengebruken vår. Derfor er det et poeng at store prosjekter under Green New Deal må gjennomføres når det er ledig kapasitet i økonomien. Når ledigheten er høy, kan statlig pengebruk være stor. Mens i en høykonjunktur der arbeidsledigheten er lav, vil økt statlig pengebruk gi økt inflasjon, alt annet likt.

Inflasjonsproblemet

Det finnes altså ingen begrensning på hvor mange norske kroner landet Norge kan skape; det som er begrenset er hvor mye vi kan få for pengene våre. Dersom vi skaper for mye penger vil det bare føre til at verdien av disse pengene forringes. For eksempel, hvis mengden penger øker fortere enn det vi kan kjøpe av varer og tjenester, så er det flere som byr på de samme varene og prisene øker. Et annet ord for prisstigning er nettopp inflasjon.

Ressurstilgangen i økonomien er begrenset, og det er dette som begrenser pengebruken vår. Derfor er det et poeng at store prosjekter under Green New Deal må gjennomføres når det er ledig kapasitet i økonomien. Når ledigheten er høy, kan statlig pengebruk være stor. Mens i en høykonjunktur der arbeidsledigheten er lav, vil økt statlig pengebruk gi økt inflasjon, alt annet likt.

Prisnivået i økonomien forandrer seg over tid, noen ganger raskere enn andre. Inflasjon er ikke et problem i seg selv, men hvis prisene øker for fort kan det bli kaos. Når pengenes verdi faller lønner det seg å bruke dem med en gang man får dem utbetalt – for å sikre seg mest mulig verdi for pengene. Ved ekstreme nivåer kan inflasjon være farlig, som i Zimbabwe i 2008 eller Venezuela i 2018. Det er mye man kunne sagt om disse hendelsene, men kort oppsummert kan vi konkludere med at inflasjon kan skape kaos.

Det kan også oppstå problemer dersom prisene faller, da har vi deflasjon. Fordi prisene faller lønner det seg å vente, og spare mens pengene blir mer verdt. Når alle holder på pengene sine, så stopper ting opp. Etterspørselen faller, bedriftenes inntekter faller, noen går konkurs og arbeidsledigheten øker, slik at færre har penger og bruke, og så videre. Kort sagt, aktiviteten i økonomien går saktere og saktere.

Inflasjon begrenser altså statens evne til å skape penger. Så spørsmålet er hvordan vi regulerer inflasjonen?

Hyperinflasjon i Zimbabwe: 100 billiondollarsedler

I Zimbabwe ble inflasjonen i 2008 så voldsom at man endte opp med sedler i absurde valører.

Foto: Wikipedia

Handlingsrom for statlig finansiering

Innen mainstream teori lærer man gjerne at det er rentene som regulerer inflasjonen. Sentralbanken styrer det som kalles styringsrenta, etter et mål om at inflasjonen skal være nær to prosent. Men dette er ikke den eneste måten å regulere inflasjon på, ifølge MMT.

Inflasjon oppstår når pengemengden vokser for fort. Da kan man bremse veksten i pengemengden ved å heve renten, eller man kan dra inn penger i form av økte skatter og avgifter. På den måten kan staten finansiere prosjekter, ved å skape penger – og regulere prisstigningen med skatt.

Dette kan vise seg nyttig i tiden som kommer. Dersom inflasjonen skulle øke fremover, kan det bli vanskelig å stramme inn gjennom pengepolitikken på grunn av den høye gjeldsgraden i norske husholdninger. Da kan skatt være en god løsning og et bedre virkemiddel.